Godt, raust nytt år!

Tradisjon tro oppsummerer jeg året her på bloggen. Hva har jeg gjort?

En helvetes mye.
Ja, for det har vært et år med ekstremt mye jobbing – igjen. 

Helsa da?
Den har vært forkastelig som alltid. Jeg har alltid vært et øre-nese-hals-barn og i år har jeg vært hardt rammet av kronisk bihulebetennelse. Den kom på ferien i juli og den er her ennå. Jeg går på kortisonmedisin og skal gjøre det i ca tre måneder. Jeg skal inn til en større utredning på nyåret og det trengs. 

Det å alltid være litt syk er en del av hvem jeg er. Jeg kan ikke gjøre så mye med det. Jeg må holde det i sjakk med å ta hensyn til det i form av å få i meg et variert kosthold og hvile mellom slagene. 
Jeg har utviklet en del underlige allergier som gir meg utslett over hele kroppen. Veps og mygg har blitt mine verste fiender og til og med grantreet vi hadde her hjemme før jul ga meg ildrødt utslett og kløe. Men det er en del av det å leve. Jeg dør ikke av det.
Jeg kjenner etterhvert de fleste sykehus og legevakter i inn- og utland, så det er bare å be om tips!

For meg har 2019 vært et ganske tøft år. Det må jeg innrømme. Før sommeren fikk jeg «skrekkmeldingen» fra legen om at jeg var kommet i begynnende overgangsalder. Det kom som et sjokk for meg. Jeg vet at dette kan høres patetisk ut for folk som faktisk plages av alvorlige ting. Men for meg var det et ekte slag i trynet, en slags forsinket 40-årskrise. Jeg har alltid følt meg ung og fordi jeg ikke har barn, har jeg ingen erfaring med å se noen vokse opp på samme måten som foreldre gjør. Jeg er evig 29. Patetisk. Jeg vet.
Alderen har tatt meg og jeg skal altså inn i en fase av livet som for meg symboliserer et slags forfall. Jeg «hatet» å fylle 48 i år og jeg misliker tanken på overgangsalderen.
Det jeg misliker ekstra mye er de som på død og liv skal overbevise deg om at livet blir bedre og bedre med alderen. Fint for dere. Slik er det ikke for meg. Jeg er notorisk negativ, og la meg heller bli positivt overrasket hvis det skulle vise seg at dere har rett. Foreløpig vil jeg omfavne negativiteten. 

I år har det vært enda mer jobb å få hjulene til å gå rundt, men det positive med det er at jeg for en gang skyld har flere bein å stå på. Jeg satser ikke alt på en hest. 

Jeg gikk ut av 2018 uten noen oppdrag for 2019. Jeg liker mer forutsigbarhet enn dette og det var tøft å puste med magen. Men min kloke mann (som forresten har den fabelaktige musikkbloggen Mitt liv som Erik) som har lengre erfaring enn meg som frilans, sa «slapp av. Det ordner seg». Og det gjorde det. Det gjør det alltid.
Så når jeg nå står her ved utgangen av 2019 og har lite linet opp for 2020 av oppdrag, tar jeg det egentlig med knasende ro. Det ordner seg. Oppdragene kommer. 

Men det er jo dette som gjør frilanslivet både utfordrende og spennende. Det er som å miste jobben hele tiden, for du vet egentlig ikke når du kan sende din neste faktura.
Når man er selvstendig er det ingen som setter inn lønn hver måned. Det er ingen arbeidsgiver som sørger for at du får betalt huslån, mat og faste utgifter. Det må jeg faktisk få til selv.

Men jeg klager ikke. Nå er det snart fire år siden jeg sa opp fast jobb for å kunne være fri. Fri til å gjøre det jeg vil hva angår jobb.
Min mann gjorde det samme, og når ingen av oss har arbeidsgivere som sette inn penger hver måned har vi doblet risikoen.

Men dette har vi valgt selv. Og vi nyter det, selv om helger er arbeidsdager på lik linje med tirsdager og andre ukedager. Vi står på, det skal ingen ta fra oss. 

Som frilans kan jeg ta meg en tur ut i sola når den endelig titter frem, for jobben kan gjøres når som helst på døgnet. Jeg kan også reise og lære nye kulturer å kjenne, fordi jeg vil og kan. Kanskje får jeg solgt en sak til et magasin eller avis, kanskje skriver jeg om reisemålet eller en matrett eller opplevelse på bloggen.

Ja, for jeg reiser mye og gjerne langt avsted. I år har jeg vært mange fantastiske steder. En hektisk tur til London i januar (der jeg skrev en guide til VGs matmagasin Godt) reiste jeg og Erik til Hawaii der vi har blitt skikkelig kjent med den fantastiske storbyen, Honolulu. For en kulinarisk perle! Jeg har vært i Honolulu før da jeg gjorde research for Poke-boka mi.

På vei hjem fra Honolulu stoppet jeg og Erik innom Portland, Oregon der jeg også har vært tidligere. Jeg digger Portland. Maten og vinen er i verdensklasse. Jeg skrev en matguide herfra som ble publisert i VGs matmagasin, Godt. Du finner en guide fra min tidligere tur til Portland her.

Aarhus var vertskapsby for utdelingen av den Nordiske Michelinguiden i februar. Jeg var tilstede. Det var stas å se Trondheimsrestaurantene Fagn og Credo få hver sin stjerne og ikke minst Bærekraftprisen som Heidi Bjerkan og Credo fikk. Fantastisk. 

Det ble en snartur til København også der jeg fikk intervjuet alle de flotte menneskene som har en tilknytning til Noma og som i ettertid har startet sine egne steder. Dette kan du lese om her. 

Jeg fikk opplevd en nydelig vårtur til Gøteborg, krabbefiske i Fiskebäckskil og kirsebærblomstringen i Stockholm. Jeg elsker å reise i Skandinavia. 

Hongkong og Macao besøkte jeg på vårparten. Hongkong er urolig nå, men jeg anbefaler på det varmeste å reise til denne byen. Spis stekt gås eller boblevafler. Drikk de legendariske drikkene Milk Tea og sitronte. 

Macao var en av årets aller største overraskelser. Det er jo som å være i Portugal! Og når du ikke er i Portugal er du i Las Vegas. Her er det like vanlig å finne gode portugisiske restauranter som nydelig streetfood og Michelinrestauranter. En skikkelig schizofren opplevelse med alle casinoene og den gamle bydelen som kontrast.

Min første tur til Mallorca siden barndommen ble en kulinarisk opplevelse av de sjeldne. Jeg plukket fersken rett fra trærne og spiste et av de beste Michelinmåltidene i mitt liv. 

Italia står mitt hjerte nært og i mai reiste jeg til Abruzzo for å bli kjent med vinene og maten. En av de mest minnerike kveldene i 2019 ble tilbrakt ute på et bryggehus på stylter med lyden av bølger og fersk sjømat på tallerkenen. 

Tilbake i Sverige og Halland fikk jeg en stor drøm oppfylt. Stedsans in the Woods er overnattingsstedet med restaurant som er den beste unplugged-opplevelsen du kan kjøpe for penger. Det sjarmerende og oppegående vertskapet har skapt et paradis i skogen som bare må oppleves. Les min sak derfra her.

Det ble en tur tilbake til Italia før sommeren der jeg fikk en eksklusiv opplevelse i Greve med Mr. Sangiovese og ikke minst møtet med et perfekt grillet kjøttstykke før jeg tok toget til Veneto og møte med en vinproduserende familie der de fleste som jobber på gården er kvinner. 

I Rotterdam fulgte jeg Malin fra Trondheim i World Class og så henne stikke av med serien og sikre seg tittelen Norges beste bartender.  

Så var det tid for ferie. En velfortjent en. 

Turen gikk som vanlig til Barcelona og Cadaques. Det er perfekt for oss. Vi ønsker ikke å utforske nye destinasjoner når vi har sommerferie. Vi reiser så mye ellers i året. Da vil vi bare kose oss og slappe av, selv om årets ferie i Cadaques ble en sosial variant med masse besøk og møter med kjente. Det ble en fantastisk sommer. 

Palermo ble første stopp etter sommerferien. Dette var min bursdagsgave til mannen min. Vi storkoste oss på Sicilia og skal definitivt reise tilbake en dag. Vi spise oss gjennom alle de rare matrettene og guiden til gatemat derfra havnet i VGs matmagasin Godt. 

I september fikk jeg være med på en fantastisk tur i Småland i Sverige med sopptur, krepsefiske og måltider utendørs i spektakulære omgivelser. Altså, Sverige er så fint. 

På Sardinia fikk jeg spist tradisjonell mat og til og med prøvd den beryktede osten som inneholder levende mark. Shit, det var ekkelt! Men en helt fantastisk tur!

I Glasgow så jeg norgesmester i bartenderkunst konkurrere i World Class mot verdens beste bartendere. Dessverre ble det ingen pallplassering for Malin, men hun gjorde virkelig en fantastisk jobb. 

Rett etter Glasgow besøkte jeg Genève for første gang. Jeg forelsket meg fullstendig. Reisesak derfra kan du lese i dette nummeret av Tara. 

Den årlige matkonferansen Gastronomika i San Sebastian ble en særdeles spektakulær opplevelse med festmiddag laget av i alt 8 tre-stjerners Michelinkokker. Snakk om klype-seg-i-armen-opplevelse. Foruten flotte foredrag av kjente kokker fra hele verden fikk jeg selvsagt spist en god dose pintxos og den kjente baskiske ostekaken på La Vina.

Jeg fikk mulighet til å reise alene til Shanghai, og det måtte jeg bare si ja til. For en matby! Jeg spiste dumplings til det tøt ut av ørene mine. Jeg likte meg så godt i den kinesiske storbyen og har allerede booket ny tur dit i mars. Denne gangen sammen med min mann. Jeg gleder meg til å vise ham byen.  

Hjemme halvannen dag etter å ha kommet hjem fra Shanghai før jeg rettet snuten mot Florida og de vakre øyene utenfor Fort Myers. Høydepunktet var nærkontakt med sjøku. For et vakkert og vennlig dyr. Sak derfra kommer i Tara. Jeg har skrevet litt derfra på bloggen også, og det kan du lese om her. 

Porto ble neste tur med smaking av herlige årganger med Portvin, mesket meg i skalldyr og klippfisk, samt jeg fikk spise på flere Michelinrestauranter, der i blant Casa de Chá da Boa Nova som fikk sin andre stjerne rett etter at jeg besøkte stedet. Dette må være den flotteste restauranten jeg har vært på. Tenk å sitte i vannkanten mens bølgene slår inn mot svaberget og den ene velsmakende sjømatretten etter den andre serveres. Synd jeg ikke hadde min kjære ved min side. Saken derfra kommer i Maison Mat & Vin, men etterhvert kommer det mer fra turen på bloggen også.

I november dro jeg til Paellaens fødeplass, Albufera utenfor Valencia og ikke minst også drukket den lumske drinken Agua de Valencia laget av de søte, deilige appelsinene fra området pluss en del andre ingredienser som kan slå deg i bakken. 

På samme tur besøkte jeg området rundt Benidorm. Det finnes faktisk perler utenfor Spanias første charterdestinasjon.

Erik og jeg fikk endelig en kosetur sammen der vi dro til Henne Kirkeby Kro på Jylland. Dette ble et av årets beste og koseligste måltider takket være Paul Cunningham, to-stjerners Michelinkokk med beina godt plantet på jorden. Det er ikke alltid en selvfølge, nemlig. 

Vi toget videre til København og gikk med oss tenning av juletreet i Tivoli og en eksklusiv overnatting på Nimb. 

I slutten av november tok jeg turen til Trondheim. Det var en følelsesmessig tung og vanskelig tur for meg å ta. Jeg bodde mine første 18 år i Trondheim og har ikke vært der oppe på ti år eller mer. Det er mange årsaker til det og jeg skal ikke gå inn på dem her, men jeg kan ikke stikke under en stol at jeg har et komplisert forhold til mine røtter. Denne turen tok jeg i jobbsammenheng og 18 intervjuer ble gjennomført på to dager. Resultatet kan du lese i VGs matmagasin Godt i januar. 

Jeg er glad jeg tok turen til hjembyen min. Det har skjedd så mye spennende der oppe. Folk er trivelige og Trondheim er en fin by som har vokst seg stor. 

Høsten ble tøff jobbmessig og derfor takket jeg nei til flere turer før jul. Det er jeg glad for. Jeg trengte tiden før jul til å skrive og jobbe med andre ting. Det er muligens litt rart for noen at vi i jula velger å sette oss på et nytt fly å dra til Spania. Men der er der vi slapper ekstra godt av. Et par dager i Barcelona og så en lang og deilig ferie i Cadaques der vi kan se dagslyset i mange timer. Vi har nettopp kommet hjem til Oslo og er ferdigladet med sollys for å møte den mørke vinteren her hjemme.

Som du har sett fra oversikten min har jeg reist mye med fly i år også. Noen destinasjoner har jeg reist med buss og båt, men mest med fly. Ordet flyskam har kommet opp. 

Skal jeg skamme meg?

Noen mener nok det. Må jeg reise så mye? Vel, med det yrket jeg har, er jo reising mye av det jeg tjener penger på, så svaret må kanskje bli ja? Jeg kunne valgt andre måter å tjene penger på som ikke inkluderer så mye reising, vil du kanskje si?

Jeg skal forklare deg litt hvordan det henger sammen. Jeg jobber mye i Oslo også, ikke bare i utlandet. Det siste året har jeg jobbet med den fantastisk flinke matfotografen, Sara Johannesen Meek. Hun er, foruten å være en av de herligste personen jeg vet om, vanvittig dyktig. Sammen med henne har jeg vært med på flere matkampanjer for store og mindre kunder. Jeg har som tidligere år laget mengder av oppskrifter for kunder, holdt flere drink- og matkurs, vært assistenten til Bent Stiansen og til og med laget brente mandler og levert ut gratis på Grønland rett før jul. Arbeidsdagen min er med andre ord variert. 

Så reiser jeg. Som nevnt ofte for å skrive artikler for magasiner og aviser, men altså også for å skrive saker og oppskrifter på min egen blogg. Det virker som dere liker disse sakene, basert på lesertallene mine. Det setter jeg pris på. 

Men tilbake til skammen. Skal jeg skamme meg fordi jeg reiser så mye? 

Vet du hva? Jeg mener skam er et forkastelig ord. 2019 har vært preget av skam: Flyskam, kjøttskam…
Skam har jeg følt på for mye i mitt liv. Jeg har blitt påført skam i barndommen, uten at jeg har hatt grunn til å føle skam. Mine foreldre fortalte meg støtt og stadig at jeg skulle skamme meg. Og jeg gjorde det, uten å vite hva jeg skulle skamme meg over. Men fordi de fortalte meg det, gjorde jeg det. Å vokse opp i et besteborgerlig hjem der alkoholen var sterkt tilstede, men bak lukkede dører, har jeg følt på skam og redselen for at noen skulle vite at vår familie ikke helt var som andre familier. 

Jeg synes ikke folk bør påføre andre skam. Ei synes jeg at folk har grunn til å skamme seg. Men vi kan bli bedre på både å skjære ned på kjøttforbruket og på flyreisene. Det innrømmer jeg glatt. Men kom aldri å si at jeg skal skamme meg. 

At noen skal si at jeg bør skamme meg fordi jeg reiser verden rundt og blir klokere på folk og kulturer, er heller ikke noe jeg tar til meg. Jeg vil lære! Jeg vil oppleve! Jeg vil smake! 

For de som sitter igjen på berget og ikke tar flyturen til andre land, så er det noe de må få bestemme helt selv. Det er deres valg. Men i lengden vet jeg ikke om jeg tror det er lurt å mure seg inne og ikke slippe verden inn. Finn i alle fall andre metoder å besøke verden på. Vi må ikke slutte å reise. Vi må ikke slutte å bli kjent med og forstå andre kulturer. 

Hva med bloggen?
I disse tider opplever jeg at flere og flere gode bloggere legger ned bloggene sine. De orker ikke mer. Det gir dem ikke noe lenger. Det er så synd. Men jeg forstår dem godt. Det skal være gøy å blogge. Mye av det du leser på gode blogger er skapt av flinke folk som gjør dette helt gratis. Det er altså arbeid som du kan benytte deg av i form av guider, oppskrifter, tips og gode artikler – helt gratis.
Tenk litt på det, er du snill. For dere som er lesere, må ikke ta dette for gitt. Derfor oppfordrer jeg dere til å dele saker og oppskrifter som dere synes er givende og gi komplementer der det trengs. Vær raus! 

HellesKitchen lever i beste velgående og lesertallene er jevne. Det er godt å se at folk fremdeles vil lese og jeg får mange gode tilbakemeldinger. Tusen takk for det! Jeg har noen kommersielle samarbeid på bloggen. Dette er nøye utvalgte samarbeidspartnere som jeg står 100% inne for. Du vil ikke lese noe på bloggen som jeg ikke kan stå inne for. Derfor har jeg få, men gode samarbeid. Gårdsand har jeg jobbet med i flere år. Rørosmeieriet er også en merkevare som jeg er veldig stolt av å samarbeide med. Også Oluf Lorentzen er en samarbeidspartner jeg elsker å jobbe med. I 2020 fortsetter jeg forhåpentligvis med disse og nye gode merkevarer kommer til. Dessuten går jeg ut av deler av samarbeidet jeg har med Adlink og kommer fremover til å gjøre de fleste kommersielle avtalene direkte med kunden. Så ta kontakt hvis du tenker du har produkter eller tjenester som passer min profil.

Jeg har standarder som jeg er opptatt av å følge når det kommer til min merkevare HellesKitchen. Jeg skal som nevnt stå 100 % inne for produktene jeg reklamerer for. At produktene også er av høy kvalitet, gjerne økologiske og dyrevennlige er også viktige. De må gjerne være lokale, men det skal aldri gå på bekostning av kvalitet. Jeg skriver gjerne om produkter fra utlandet som jeg mener er bedre enn de du finner hjemme.

2020 står for døren og jeg vil slå et slag for «raus» som neste års ord. Få bort «skam» og erstatt det med «raus». For meg betyr «raus» en kombinasjon av vennlighet, glede og overøsing. Det er positivt ladet i alle ledd og den komplette kontrasten til det grusomme ordet skam som vi har tatt til oss i 2019. 

Godt, raust nytt år!

De ti mest leste innleggene i 2019:

Slik lager du et ekte tapasbord
Slik lager du perfekt langtidsstekt ribbe
Step-by-step til langtidsstekt ribbe
5 enkle drinker med rom
Slik lager du ekte meksikansk taco
Fingermat til bobler
7 enkle cocktails som alle kan lage
Perfekt andebryst i appelsinsaus
Langstekt and i appelsinsaus med potetrosetter
Berlin! Her er mine beste tips