Greve in Chianti Italia pressetur Vin

En dag med Mr. Sangiovese

juli 30, 2019

Franco Bernabei er en verdenskjent vinmaker som går under navnet Mr. Sangiovese.
Han er høy og iført dress og slips. Mens vi andre svetter i de få plaggene vi har på oss, er Franco ulastelig kledd der han går rundt på torget i Greve in Chianti og håndhilser på alle han kjenner.
På 70-tallet spilte han gitar i rockeband. Nå er han er han kanskje Italias aller mest kjente vinmakere.
Men han har ikke sitt eget navn på flaskene. Han er konsulent for mange av Italias kjente vinhus og han hjelper disse med å få maksimalt ut av vinmarken og druene.
Navnet Mr. Sangiovese har han fått for sin kjærlighet til druen som han sammenligner med burgund-druen pinot noir.
Jeg og min venn, Vegard, møter Franco sammen med en av sønnene, Matteo, som også er vinmaker, samt Francos kone, Daniela. Ingen snakker engelsk.

Det er på torget i Greve, nærmere bestemt på Osteria Mangiando Mangiando, vi møtes for å spise et bedre måltid. Heldigvis har vi tolk, ellers ville nok samtalen under måltidet vært ikke-eksisterende.
Franco tar grep om matbestillingen mens han diskuterer med sin kone og sønn om hva de skal velge. Det er åpenbart viktig at vi skal prøve så mange toskanske spesialiteter som mulig. Og det er ikke meg imot. Jeg elsker å bli introdusert til lokale retter.

Det skal sies at jeg har vært ganske mye i Toscana. Til og med Greve in Chianti har vært et sted jeg har besøkt mer enn tre ganger de siste ti årene. Byen er kjent for å ha et strålende vinmuseum foruten chianti-vinfestival hver høst. Det er flere gode grunner til å reise hit. Firenze ligger kun en times busstur/kjøretur unna, og dette gjør Greve til en perfekt dagsutflukt. For de som overnatter finnes det flere sjarmerende overnattingssteder her. Jeg bodde på et lite, personlig pensjonat på torget. Albergo Ristorante Giovanni da Verrazzano er langt fra luksus, men er et overnattingssted med sjarm og utsikt enten utover torget eller åsene.

Vi sitter på torget i Greve og spiser fantastisk spekemat som lardo og den kjente fennikelsalamien. Det serveres crostini med kyllinglever og solmodne tomater. På bordet står en kurv med grillet landbrød og lokal olivenolje.

Vi får en magisk kalvetartar med bløtkokt egg og olivenolje. Inn kommer også den beste zuppa di pomodoro jeg har smakt. Den toskanske suppen (eller gryten) består av gammelt brød, tomater, hvitløk, andre grønnsaker, kraft og deilig olivenolje. Det er en mektig gryteaktig suppe som du absolutt må prøve hvis du drar til Toscana.

Franco skjenker viner til hver rett. Alle har han hatt en finger med i spillet i. Vi får til og med prøve en av sønnen Matteo sine viner. Cherri, en nydelig hvitvin laget på pecorino-druen.

Franco og Matteo

Vi får Stracotto – en innkokt rett bestående av kalvekjaker og grønnsaker i en nydelig saus. Vi får også Peposo – en av mine favorittretter fra Italia. Langstekt okseskank kokt i chianti med masse sort pepper.

Men det stopper ikke her. Tidligere på kvelden har vi blitt presentert for et stykke Bistecca di Chianina certificata IGP. Restauranten viser frem garantien for at kjøttet er lokalt før det grilles til perfeksjon. Først med beinet på høykant og så på hver side.

Det store kjøttstykket serveres i perfekte, glinsende skiver. Til dette får vi en av Francos bedre super-toskanere, Supremus. Ikke tilgjengelig på Vinmonopolet, men se etter den når du er på reise i området.
Vi er vant til å spise grillet kjøtt med poteter og salat. Det kan du bare glemme i Toscana. Det eksklusive kjøttstykket Bistecca di Chianina serveres for seg. Jeg elsker det og ville ikke ha ødelagt det med masse tilbehør. Hver bit er en nytelse.

Franco ringer slakteren

Franco plukker opp den norske samtalen som jeg og Vegard har på den andre siden av bordet. Jeg nevner “lardo”, “Bistecca alla Fiorentina”, “fennikelsalami”. Men viktigst av alt, han plukker opp navnet “Falorni”. Dette er den kjente slakterbutikken, som også har vinbar, som ligger på torget i Greve. En turistattraksjon og et godt sted for å kjøpe spekemat.
Diskusjonene mellom meg og Vegard gikk i den retning av at jeg mente vi kunne nå en tur innom Falorni og kjøpe med oss varer før vi skulle dra fra Greve.
Franco vil det annerledes. Han tar opp telefonen. Klokken er ca 23.00 på kvelden, men det stopper ham ikke fra å ringe til det han mener er byens beste slakter.
– Det er Casa Ceccarelli som har varene, sier Franco. Han bestiller åpenbart mat for oss slik at vi kan hente dem i morgen. Hva han bestiller er uvisst, men her er det bare å gni seg i hendene og glede seg.
Franco er vert. Han er sjarmerende, hjertelig og snill. Han serverer oss, han skjenker vin og han snakker – på italiensk. Noe skjønner jeg, men langt fra alt. Heldigvis kommer vår tolk oss til unsetning.
Vi skal etter planene reise til Firenze etter at vi har hatt en vertikalsmaking med Franco på hans kontor morgenen etter. Men dette vil ikke Franco høre av. Han bestemmer at vi spiser lunsj sammen i Greve før vi setter nesen mot togstasjonen i Firenze. Man sier ikke nei til en mulighet til å tilbringe flere timer med en vinlegende og ikke minst en meget god og snill person.

Morgenen etter spiser jeg en lett frokost på det søte hotellet og får vite at en av Italias største operasangere, Katia Ricciarelli bor på vårt meget enkle overnattingssted. Hun er i byen for å synge i en begravelse.
Franco Bernabei kommer ut på hotellets frokostterrasse og går selvsagt igang med å snakke med operasangeren. Han kjenner alle.

På vei til vinsmakingen stopper vi innom Paolo Fagotti, femte generasjon slakter hos Casa Ceccatelli på torget i Greve. En beskjeden liten slakterbutikk sammenliknet med turistmagneten Falorni skrått over plassen.

Paolo skjærer opp de flotte biffene til oss.

Paolo snakker utmerket engelsk og fyller kjølebager med lardo, fennikelsalami, kyllingleverpaté, ragu av kanin og ragu av villsvin. I bagen legger han også et glass med bergsalt tilsatt deres hemmelige urteblanding. Som om ikke dette er nok. Store Bistecca alla Fiorentina av beste kvalitet vakuumpakkes og legges i kjølebagene. Dette skal vi bære med oss og nyte når vi komme hjem. Vi ser ingen regning. Alt er tatt hånd om. Det er en ære å ta imot så flotte råvarer som dette. Tusen takk.

Vi er klare for vinsmaking i hovedkvarteret til Franco og målet for smakingen er vertikalsmaking av hele 10 årganger av vinen Monte Antico som Franco har vært med å lage.

Du kjenner sikkert til uttrykket Super-Tuscan? Disse vinene ble populære på 80-tallet etter at Franco og samarbeidspartnerene Neil og Maria Empson begynte å promotere toskanske chianti-viner i USA. Markedet hadde dårlige erfaringer med de typiske chianti-vinene som gjerne kom i stråkurver, best anvendt som lysestake på en rødrutet duk. For å forklare de nye vinene som man lagde i Toscana, som i tillegg til (eller i stedet for) sangiovese kunne inneholde ikke-lokale druer som Cabernet Sauvignon, Merlot og andre druer, oppsto et nytt ord helt tilfeldig: Super-Tuscan. Det var ikke nødvendigvis viner som kostet mer, men blenden var helt annerledes, noe som ofte gjorde kvaliteten bedre.
Dette ble starten på en helt ny bølge viner fra Toscana og Franco var en del av dette.
I 1994 ble Super-Tuscan-vinene tildelt klassifikasjonen IGT (Indicazione Geografica Tipica) og vinene fra området  Maremma fikk til og med klassifikasjonen DOC (Denominazione di Origine Controllata)

Ti årganger av Monte Antico

Det er Monte Antico jeg er i Greve for å bli bedre kjent med. Denne vinen er en billig super-toskaner og vinmaker Neil og Franco ville nettopp vise verden at man kunne lage kvalitetsviner fra Toscana som alle hadde anledning til å drikke.
De 50 vinmarkene til Monte Antico ligger i Maremma, Colline Pisane, og Colli Fiorentini i Toscana ca 25 km fra havet. Vinene lages med 85% Sangiovese, 10% Merlot og 5% Cabernet Sauvignon. Sangiovese er en tanninrik drue. Merlot og Cabernet Sauvignon runder av vinen.
Jordsmonnet til de forskjellige vinmarkene varierer fra leire til sand til fossil stein. Det er et perfekt mikroklima i område med mistralvind fra havet og fjellene.
Alle årgangene er forskjellige. Det er ingen oppskrift på hvordan årets vin blir før innhøstningen og produksjonen av vinen har begynt.

Vinmarker til Monte Antico.

Før vi møter Mr. Sangiovese i Greve har vi faktisk stoppet innom noen av vinmarkene og vingården til Monte Antico.

Alessandro

Det dyrkes 12 forskjellige sangiovese-planter i vinmarkene. Vinbonden Alessandro forteller at de planter urter, forskjellige kornsorter og planter som spiser bakterier i vinmarkene for å redusere sprøytingen maksimalt.

– Terroiret skal uttrykke seg selv. Derfor er hver vin forskjellig, sier Franco.

Å smake 10 årganger av samme vin har jeg aldri prøvd før. For en opplevelse. Første årgang av Monte Antico kom i 1969. Etter som årene gikk ville Neil og Maria Empson, med hjelp fra Franco gi vinen mer finesse. Nå har vinen slått dyre super-toskanere ned i støvlene av Wine Spectator med hele 91 poeng for 2012-årgangen.
– Det er som David mot Golat, sier Franco. Det er rett og slett en god vin for pengene.

Hva er det med Sangiovese-druen, Franco?
– Den minner om Pinot Noir og er vanskelig å dyrke. Man må kjele med den, snakke til den og bry seg om den. Pga av mikroklimaet som finnes i områdene der druene dyrkes må hvert område behandles forskjellig og individuelt. Dessuten er det viktig å lage vin for deg selv, ikke markedet. Filosofien din skal bestemme utfallet. Vil en produsent lage gode viner må han selv ha fingrene i jorden. Du skal bruke magefølelsen, så hjertet og til slutt hodet, råder Franco.
– Du må putte “Amore” i vinen! Den som tenker med hodet først er dømt til å mislykkes. Den har ingen hjerte, sier Franco og ler.

Franco og sønnen Matteo jobber sammen om flere vingårder. Nå følger de prosessen ved omlag 35 gårder. Vinprodusenter kontakter dem og vil at de skal lage vinene deres. Deres gode navn og rykte er mye verdt i vinverden.

Vi smaker på de 10 årgangene av Monte Antico. De er særs forskjellige. 2010-årgangen er en historisk god årgang.
Alle vinene ligger på mellom 5-6 g syre per liter. Det gjør at de lagres godt. – Mange av vinene bør ikke åpnes før det er gått 6 år, sier Franco. Konsentrasjonen i vinen går ned og tanninene blir bløtere med årene.
Vi smaker Monte Antico 2010-2015. Så går vi over på Monte Antico 2006-2009. Det er tydelig at vinene kan lagres, slik Franco sier.
– 2014 var en ganske dårlig årgang, sier Franco. 2015 var mye bedre, for det var en varm sommer. Men slik var årgangen og vi ønsker ikke å kamuflere den. Jeg vil ikke ha kloninger av fjorårets vin. Jeg vil ha personlighet i vinen, sier Franco før han henter et par flasker fra kjelleren som må åpnes med en spesialopptrekker.

Vi får smake Selvapiana 2000, Chianti Rufina Riserva Bucerchiale som er helt vidunderlig. Franco graver enda lenger ned i vinkjelleren sin og henter opp en Lisini Ugolaia Brunello di Montalcino 1993 som er som smør.
– Denne spytter du ikke, ler Franco.
Nei, det gjør jeg ikke. Denne skal nytes.

Smakingen er over og vi går tilbake til hotellet og den koselige restauranten med overbygd terrasse og utsikt utover det koselige torget i Greve.
Vi får et utvalg deilig spekemat samt melon og den toskanske brødsalaten Panzanella som består av brød, tomater, løk, urter og god olivenolje.

Vi skåler i et utvalg av Francos viner og hans kone, Daniela drikker vin med isbiter.
– Franco, du er en av Italias mest ettertraktede vinmakere. Hva er det kona di driver med? Isbit i fin vin?
Franco rister på hodet. – Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Vi må dessverre dra fra Greve in Chianti og si farvel til Franco Bernabei og hans familie.
Vi skulle så gjerne blitt lenger og lært vinlegenden å kjenne enda bedre, men vi fikk mer kvalitetstid med ham enn planlagt, så vi skal være så fornøyde. Med i baggasjen har vi spiselige minner fra den koselige byen som vi skal hygge oss med i Norge.

Kanskje liker du disse også

Ingen Kommentarer

Legg igjen et svar

%d bloggere liker dette: