Italia pressetur Venezia Vin

På denne vingården har mamma alltid siste ordet

august 9, 2019

– Lær av dine feil, sier mamma Chiara Cescon. Hun sitter ved bordet når vi prøvesmaker vinen som har fått navnet “Madre” (Mor) laget på vindruen Manzoni Bianco. Hun har hatt siste ordet når vinen ble laget. Det er en nydelig vin med god syre, mineralsk og deilig smak av fersken og sitrus. Den er balansert. Vinen forandrer seg i glasset, den er levende.

Chiara Cescon

Flasken og designet er elegant og den flotte dueblå voksen som beskytter korken matcher de andre detaljene i samme farge. Vinene symboliserer en sterk kvinne, synes jeg.
– Vi sier ikke at vinene våre har kjønn. De er kjønnsnøytrale. De er hverken feminine eller maskuline, sier vinmaker og sønn, Domenico som sammen med søstrene Gloria og Graziella driver familievingården Italo Cescon etter at faren døde. Bestefaren Italo startet vingården i 1954.

Vingården fungerer også som bolig for flere av familiens medlemmer samt de tre hundene deres.
Faren sa alltid til sin kone og sine barn: – Det viktigste er at vi står samlet her på vingården. Vi skal slå kunnskapen vår sammen. Vingården skal være et møte med en familie, ikke en industri. Dette har de levd etter siden Italo Cescon døde.

Smaking av vinene til Italo Cescon

– Vi spiller musikk på vingården, sier Gloria. – Happy People, Happy Wine!
Gloria er selger og reiser Italia rundt i bil og snakker med kunder. Søsteren Graziella jobber med det administrative.

Inne på vingården står over 20 amfora-krukker på rad og rekke (og flere er bestilt), men også tradisjonelle eiketønner, ståltanker og 60 år gamle sementtanker med opptil 40 cm tykke vegger.
De siste årene har de testet ut vinproduksjon etter biodynamiske prinsipper. De prøver ut alt og har tatt frem gamle druesorter som er opprinnelig for området som de prøver ut. Viner uten tilsatt svovel finnes allerede på markedet. Til og med i Norge. Pinot Grigio “Choku Rei” er en strågul og kraftig vin med deilig mineralitet. Vinene har ligget 10 dager i amfora med skallkontakt, så to måneder på sementtank og et år i flaske. Nå er det Merlot de tester ut uten å tilsette svovel.

Er det en oransjevin jeg har i glasset? Mon tro om denne kommer på markedet? Vi får se.

– Vi beveger oss mot nye fremstillingsmetoder og mer mot det naturlige, men vi kommer til å beholde mange av de klassiske vinene våre, sier Domenico.

Det er altså ikke bare økologiske viner de har på gården. Den mer kjente serien “Ca’della Scala” inneholder viner laget av blant annet Pinot Grigio og Raboso. De lager også Ripasso, Valpolicella-viner og Amarone i vinmarkene deres i Negrar, Fumane, San Pietro i Cariano og Marano, nord for Verona. Dette er litt av produksjonen på familievingården.

Domenico Cescon

Hele 70 % av de som jobber på vingården Italo Cescon er kvinner. Hele 25 personer jobber på selve vingården og 60 flere kommer til når vinhøsten starter. Til sammen produseres 1,2 millioner flasker vin.

Alle bånd og kvister som knyttes på flaskene gjøres manuelt. Pinnene fungerer som naturlige dråpestoppere når man heller fra flasken og de symboliserer nytt liv og familien, forteller Gloria. Hele produksjonen fra tapping til festing av etiketter skjer på vingården.

Det er 185 cm mellom rekkene og 65 cm mellom plantene. Jordsmonnet er stein og leire i dette området av Veneto, ikke langt fra Treviso. – Å dyrke økologisk er en utfordring pga været her. Vi velger kvalitet og ikke kvantitet av de økologiske druene. Vi får 600 g til 1 kg druer per plante. Vi velger å bruke naturlig vind og ikke vindmaskiner, slik flere vinmakere i området bruker, sier Domenico.
Familien Cescon planter et oliventre for hver gang et barn av noen kjenner blir født. Treet får barnets navn. Oliventrærne omkranser vinmarkene.

Jeg og min venn Vegard blir med Domenico og søstrene Gloria og Graziella til et magisk sted i en bratt ås som er dekket av vinmarker. Salis Ristorante Enoteca er et glasshus ved foten av Dolomittene i Valdobbiadene med en vanvittig utsikt utover det flotte landskapet i Veneto. Vi kjører med Gloria som er vant til å kjøre bil i jobben. Hun er en meget stødig sjåfør og sørger for at vi kommer frem trygt etter en liten times kjøring fra hotellet vårt i Oderzo.

Stedet er helt magisk og vi får akkurat med oss at solen går ned over åsene.
Det er mange som spiser på dette stedet og jeg kjenner igjen to andre gjester, som også viser seg å være venner av familien Cescon. I fjor spiste jeg på den fortreffelige restauranten CoVino i Venezia.

Dette er en liten restaurant med fantastiske retter og et fabelaktig utvalg naturvin. Enoteca Mascareta er også et av stedene vi spiste på. Også her er utvalget av naturvin eksepsjonelt.
Denne kvelden på Salis var både fargerike Mauro Lorenzon og Andrea Lorenzon (sønnen til Mauro) fra CoVino tilstede.

Salis serverer nydelig mat. Tradisjonelle retter med en liten twist, og vi får nydelig spekemat og oster. Vi får en utsøkt asparges/artisjokkmousse og carpaccio av hjort med skogsbær og kantareller. Til hver rett får vi selvsagt smake vinene fra Italo Cescon.

Slik skal et ekte etegilde se ut.

Hovedretten er kanin med rosmarinpoteter og spinat. Vi får smake “Rabiá” Raboso Riserva – en “marmelade”-vin med smak av kraftig, moden frukt. Særdeles tung etter min smak, men for de som liker Amarone-viner vil denne være en hit.

Vårt herlige besøk hos familien Cescon avsluttes i Treviso der vi besøker Toni del Spin, en herlig restaurant som har holdt på siden 1880. De har nå åpnet en vinbar med uteservering i nabolokalet.

Vi spiser i den gamle delen og bestiller lokale spesialiteter som baccalá mantecato – nydelig klippfiskmousse med fisk fra Lofoten. Vi får også en rett som består av polenta og en lokal ferskost som heter casatella. Den er helt fantastisk på smak.

Vi får paccheri tricolore son zucchine e gamberetto og Bigoli in salsa di acciuga e cipolla. Sistnevnte er en pastarett i en tykk saus laget av ansjos og løk. En deilig, men sterk smaksopplevelse. Til maten drikker vi selvsagt et glass “Madre”.

Avslutningsvis før ferden går til flyplassen nyter vi et stykke deilig tiramisu. Med tanke på at desserten ble skapt akkurat i denne byen av Roberto Linguanotto, eier av restauranten “Le Beccherie” i Treviso på 60-tallet, var det en selvfølge å ikke forlate byen før vi hadde smak den velkjente desserten i selve fødebyen. Og den er god. Sabla god. Glem tanken på en høy, luftig tiramisu. Denne er flat, konsentrert, men allikevel silkemyk i konsistensen.

Vanligvis er jeg den som ikke velger dessert, men i dette tilfellet er jeg superglad for å ha gått for den deilige utskeielsen.

Til info: Jeg har vært på pressetur til Veneto

Kanskje liker du disse også

Ingen Kommentarer

Legg igjen et svar

%d bloggere liker dette: