Sommerens Barcelona-tips

| | , ,

Å være tilbake i Barcelona etter å vært borte i over halvannet år ga en nesten ubeskrivelig lykkefølelse. Pandemien satte en stopper for fjorårets sommerferie og juleferie i vår spanske favoritt. I sommer var vi tilbake og det var et annerledes Barcelona som møtte oss.

Det overrasket oss ikke. Verden er forandret. Selv om vi sånn sett har vært heldige i Norge og mange oppfører seg som om pandemien er over, står man i Spania midt i det fremdeles. Da vi var der var byen blodrød. Det var portforbud mellom 01:00 og 06:00 på natten. Munnbind var igjen på plass også utendørs selv om gradestokken krøp over 30 grader og det til tider kan være vanskelig å puste. Spania står nå i sin femte bølge av pandemien.

Dette skal ikke være en deprimerende sak, men det er helt nødvendig å nevne litt hva som foregår i storbyen fra et pandemiperspektiv for at man skal skjønne restaurantscenen også. Det henger sammen. Det skader vel heller ikke å få litt info for deg som leser for det er ingen tvil om at norske medier ikke har sitt fokus på hva som skjer i resten av verden om sommeren. Da går det i klikkvennlige træsj-reportasjer.

Spania opplever den største arbeidsløsheten i moderne tid. Fattigdommen øker for hver dag som går og mange har måttet legge ned livsverket sitt. Det var veldig tydelig i turistfavoritten Born. Da jeg besøkte bydelen for første gang på 90-tallet var dette en skummel del av byen å ferdes. Med årene ryddet man opp og turistene kom til. Lokalbefolkningen ble kjøpt ut og bydelen ble tatt over av ferieturister, kjedebutikker og enkle og usjarmerende serveringssteder. Noen lokale perler fikk stå i fred, men langt over halvparten av lokalene var der på turistenes premisser. Lokalbefolkningen ble presset ut.

Når vi nå gikk rundt i Born i sommer fikk vi regelrett sjokk. I noen gater og smug var 100 % av alle butikker og spisesteder stengt. Tomme lokaler med skiltene “til salgs” eller “til leie” på vinduene. Kun noen av de større kjedene hadde åpne butikker. De små spesialbutikkene var borte. Det var også den siste lokale restauranten. Den var erstattet av Starbucks.

Selv om den vakre kirken Santa Maria del Mar fremdeles tiltrekker seg både lokale og turister er altså strøket rundt fullstendig i ruiner. Bydelen som først ble ødelagt av turismen er nå ødelagt av pandemien pga av at turistene uteblir.

Ja, for turistene uteblir. Slik vi opplevde det i Roma i fjor sommer også. Man kan stå ved en turistattraksjon mutters alene uten at horder av turister kommer. Det handler jo selvsagt om åpenbare ting som at folk ikke kan reise ennå. Og det skjer ikke før man er vaksinert og alle grenser er åpne igjen. Vi er fullvaksinerte med vaksinepass. Vi er heldige. Å oppleve verden på dette tidspunktet er interessant, men også litt skremmende.

Men alt er ikke deprimerende. Ut av krise dukker kreativitet opp. Og det er gledelig å se at det blomstrer i flere lokale bydeler i Barcelona. Der folk bor, der er det liv. I området rundt Sant Antoni-mathallen har det kommet flere gater med spennende kafeer, butikker og restauranter der lokalbefolkningen går. Sjekk ut Carrer del Parlament neste gang du er i Barcelona.

Det er også godt å se at mange av våre favoritter fremdeles eksisterer.

Vår evige tapas-favoritt er La Cova Fumada i fisker-strøket Barceloneta. Der går det en salig blanding av lokale stamkunder, fiskere som har kommet i land og turister som vet å sette pris på ekte tapas. Menyen går i mest sjømat og kommer du på en mandag og spør om fersk fisk og skalldyr så blir du nesten sendt på dør. Det har de ikke da. Og da må man ta til takke med bacalao (den aller beste faktisk), blekksprut og blåskjell (som de alltid har tilgang på), de verdenskjente bombas’ene deres som bestemor lagde for hånd i et hjørne av restauranten før hun dessverre gikk bort i fjor.

La Cova Fumada er en instutisjon av de sjeldne og må oppleves. De snakker så og si ikke engelsk der, så sjekk ordlisten før du kommer for de har null tålmodighet med nølende turister som ikke vet hva de skal ha. Triller det ut noen spanske gloser derimot får du et smil og mat på bordet samt enkel avkjølt vin i mugge eller en iskald Estrella.

Turens aller største overraskelse var Mediamanga. Restauranten snublet vi over helt tilfeldig da vi skulle spise lunsj på en av våre favoritter. Men vårt sted var stengt (forhåpentligvis ikke for alltid), så vi måtte se hva vi fant i nabolaget. Mediamanga drives av samme folka som Mont Bar, et sted vi tidligere ikke har vært så fornøyd med. Men vi ville gi dette stedet en sjanse mye på grunn av at det var sent på dagen og vi var sultne. Det skulle vi ikke angre på. Dette er et funn av en restaurant. Kreative retter. Store smaker. Nydelige råvarer. Det kunne ikke ha blitt bedre.

Vi spiste perfekte skinkekroketter, “pizza” med ål og masse goodies, tomatsalat i salatsaus (ohhh my!), tartar med yuzugele og shavet foie, peanøttsandwich… Ja, det var så bra og min mann ville gå tilbake noen dager senere for å spise mer fra menyen. Men det får vente til neste gang. Ingen ny restaurant, men ny for oss og vi skal tilbake.

Noen steder må vi bare innom og takk og lov så eksisterer Bar Brutal og Garage bar ennå. Disse to naturvinbarene/spisestedene er plasser vi alltid kommer tilbake til.

Fishology er en ny restaurant som jeg virkelig har gledet meg til å prøve. De har spennende ting på gang og jeg er veldig spent på å følge dem videre. Jeg tror de vil bli bedre og bedre jo mer erfaring de får. For hele filosofien deres er ganske nytenkende. Da jeg intervjuet legendariske Josh Niland i Madrid rett før pandemien fikk jeg et innblikk i filosofien om å behandle fisk på samme måte som kjøtt. Ikke bare hode-til-hale-tankegangen, men også tanken rundt lagring og modning av fisk.


Ok. Det er to italienere som står bak Fishology. Riccardo Radice har ansvaret på kjøkkenet og Giulia Gabriele har ansvar for drikke. Ikke bare har de et vidundelig vinkart, men de har også en kunnskap om vermut og urtedrikker som man kan lære mer om hvis man melder seg på spesielle masterklasser.

Vi prøvde litt fra tapasmenyen og litt fra “spis-med-hendene”-menyen. Vi skulle ha smakt mer fra tapasmenyen, for den er den mest interessante. Der finner du for eksempel østers, spekefat med klassiske spanske spekeprodukter, men laget av speket og foredlet fisk. Fantastisk spennende. Vi spiste også en helt magisk tunfisktartar med dashi.

Fra den andre menyen spiste vi en brioche fylt med råreker, satay og koriander og en tunfisk-sando med japansk sennepsmajones. Mettende, men godt. Grillet ananas i syltynne skiver med kokos til dessert. så lekkert.

Dos Palillos er en av våre favoritter. Michelinrestauranten som drives av el Bulli-veteran Albert Raurich er spisestedet vi alltid stikker innom. Vi er ferdige med å spise de store smaksmenyene. Vi slenger heller innom baren der man kan spise avslappet a la carte. Men det er ikke mange plasser til rådighet, især ikke i en tid med pandemi, så man må være der når de åpner for å få plass.

Nylig laget Albert om konseptet i baren og nå er det en sakebar. Det var vel ikke så ulikt det det har vært før og vin får man fremdeles hvis man ikke vil ha sake. Menyen er kanskje enda mer spisset mot Japan. Det smakte helt fantastisk. Vi bestilte masse godt og koste oss hele kvelden, slik vi alltid gjør når vi er der. Albert selv står mye i baren og presenterer rettene og det er alltid stas.

Min manns bursdagsfrokost ble inntatt på ærverdige Pastisseria Brunells. De har hatt en svært vellykket oppussing, selv om det gamle lokalet var helt fantastisk, så har de faktisk klart å pusse det opp i tidsriktig design. Vel verdt en tur innom hvis du er opptatt av design. I 2020 vant stedet prisen for Spanias beste croissant, selve gullcroissanten. Og de er sjukt gode. Det kan vi skrive under på.

På bursdagen tok vi den litt lenger og bestilte fylte croissanter med pistasjkrem og mangokrem. Kvalmende mett etter en slik frokost med cafe con leche, men akkurat litt lykkeligere.

Et annet frokoststed vi elsker å stikke innom når vi er i Barcelona er Granja M Viader. Denne institusjonen er kafe og melkebutikk. De har klassisk churros y chocolate og andre retter som bikini (ost- og skinketoast).

Two Schmucks ligger på 26. plass på 50 Best Bars-lista. Den kule baren i den rufsete bydelen Raval drives av Moe Aljaff som tidligere jobbet på Himkok i Oslo. Han lager fremdeles det som er min favorittdrink i hele verden: Curry Colada. Nå har Moe åpnet nok et sted i bydelen. Fat Schmuck serverer masse taptails (cocktails på tap) og lager en vellykket Aperol Spritz med estragon. Maten ser fristende ut. Stedet har stor uteplass og det er utrolig pop hos unge folk.

Når man spiser ute i mange dager er det godt å røske opp litt i ganen med litt sterk mat. Min favoritt Niño Viejo er lagt ned, så vi måtte finne en annen meksikansk restaurant denne gangen. Vi fikk tips om en skikkelig god og enkel restaurant som heter Quiote Mezcaleria i Sant Antoni-strøket. Nydelige mezcal-drinker, carnitas til å dø for, molotes med chorizo og ikke minst en fantastisk guacamole med grønt eple.

Bar Alegria var en av de aller beste opplevelsene denne sommeren. Vi hadde gledet oss til å spise her, så da ble det bursdagslunsj på Bar Alegria, en tapasbar fra 1899. Stedet drives nå av Tomas Abellan, sønn av den kjente kokken Carles Abellan. Tomas har faktisk sin fars kjente rett fra Tapas 24, Bikini med trøffel (ostesmørbrød) på menyen.

Lokalet er så vakkert, så vakkert. Det er ikke ramponert av ny design. Det gamle interiøret er der fremdeles og det er så nydelig. Menyen er tapas, men med en moderne vri. Og for noen retter. Jeg griner litt bare jeg tenker på maten. Har du kunnskap om klassisk katalansk tapas, vil du sette ekstra stor pris på nytolkningene for da vet du hva de springer ut av.

Ansjos på toast med røkt smør.

Altså: små toaster med ansjos er godt, men når de attpåtil serverer dem med kaldrøkt smør fra Rooftop Smokehouse (vi klarte å få med oss 3 pakker a 200 g hjem til Norge…) så er det halleluja-stemning hos The Valebrox. For en lykke! Drikke: Vermut, så klart!

en deilig naturvin til resten av måltidet.
Vi gikk videre til klassisk tortilla de patatas med trøffel. Går det an å lage noe så godt?

Langtidsstekt kje
Albondigas al nero di sepia

Videre gikk vi for langtidsstekt kje som smeltet på tungen før vi avsluttet måltidet med mar y montana-retten (surf ‘n’ turf) kjøttboller med akkar. I denne varianten fikk vi en silkemyk potetpure i bunnen med luftige kjøttboller i en delikat fisk- og blekksaus. Jeg har kanskje aldri spist noe så godt i den sjangeren før. Gå der. Rett og slett.

Bursdagsmiddagen til min mann spiste vi på en restaurant som fremdeles er veldig ettertraktet. Direkt Boqueria har vært på min ønskeliste lenge og endelig fikk vi bord her. Det er ikke mange plassene, så tidligere har jeg ikke klart å få bord. Arnau Muñío er kokketalentet som har jobbet med alle de store (blant annet Albert Adria og Carles Abellan). Stilen er klassisk katalansk med asiatisk vri.

Stedet har tallerken-utmerkelse fra Michelinguiden. Den vil nok aldri få stjerne, men det har ikke med maten å gjøre, for den er formidabel. Det handler mer om de kummerlige forholdene som f.eks toalettet. Skal du på do må du gå bak kokkene mellom grillen og kokkelinja og så inn på bakrommet der det er en trang do. Morsomt hvis du ikke er fin på det:)

Spisestedet ligger inne på det kjente matmarkedet Boqueria og råvarene kommer fra området. Ja, til og med de asiatiske råvarene som wasabi og tofu. De dyrkes og lages lokalt.

Jeg var litt spent før vi skulle spise her for jeg var litt engstelig for at smakene ville være for krevende og porsjonene for store. Men det var ingenting å frykte.

Alle 10 rettene pluss 2 desserter var perfekt i størrelse og vanvittig velsmakende. Lekent, vakkert og full av smak. Vi elsket alle rettene og kan egentlig ikke trekke frem noen favoritter. Det måtte evt. være tunfisken med kirsebær eller tofu og sprøstekt ål.

Siste nyoppdagelse er Bodega Lito. Stedet er en klassiker egentlig, men det drives nå av nye eiere. Bodega 1900 lå her tidligere og stedet ser akkurat likt ut. De samme bildene fra el Bulli på veggene. Den legendariske tapasbaren som Albert Adria drev drives nå av Ángel Gériz, en tidlige ansatt av Albert. For nå kommer nok en konsekvens av pandemien.

Hele el Barri, Albert Adrias univers av spisesteder i bydelen San Antoni er nå lagt i grus. Den verdenskjente michelinrestauranten Tickets (en av mine favorittrestauranter) er ikke mer. Det samme er det med Pakta, Hoja Santa og Bodega 1900. Hva som skjer med enigma vet ingen på nåværende tidspunkt. Det er det eneste stedet Albert eier selv. De andre er det brødrene Iglesias som har makt over og de skal ta over Tickets og Pakta og skape noe nytt der.

Uansett. Bodega Lito har åpnet og maten er helt nydelig. Deilig utvalg av vin også. Vi spiste fantastiske friterte småfisk med vermut til.

Så tomatsalat med finskåret sukkererter, to typer basilikum og olivenolje. Så godt og så enkelt.

Til slutt en jospergrillet oksekotelett. Fantastisk!

Og så ei litta dessert med fersken og sjokolade.
Forrige

Lammekoteletter med urtepesto

Superenkel makrellpaté

Neste

Legg igjen en kommentar