Fint føre inn i 2018

Så er atter et år på vei inn i historien. 2017 har vært et godt år. Et spennende år og, igjen, et selvstendig år.

Det er snart to år siden jeg sa opp fast jobb for å leve av drømmen min på heltid. Jeg har ikke angret et sekund.

”Drømmen” har vært å leve av å formidle matglede, og det har jeg klart. Mye på blogg og også i andre kanaler. Døgnet har ikke hatt nok timer. Arbeidsdagen har ikke vært A4 med faste arbeidstider. Helgene har vært strukturerte og fylt med arbeid. Men vet du hva? Det er helt greit! Jeg har gjort det jeg liker aller best: Nemlig å skrive om mat, drikke og reiser. Jeg har til og med klart å få ut et bokmanus (boken kommer ut i januar).

2017 har også vært et hektisk år hva angår reiser. Jeg har fått mulighet til å se mange fantastiske steder takket være turistkontorer, samarbeidspartnere og mine egne feriepenger. For å nevne noen av de flotteste reisemålene dette året:
Fantastiske Oregon! Fjell og kyst + hipsterbyer. Kan det bli bedre?
Galicia! Sprellferske skalldyr og hellig vin.

Hawaii! Strand, turkist vann og fantastisk mat. Honolulu var sjokkerende kul og spennende.

Paris: Møte med noen av byens aller beste kokker.

Jeg kunne ha ramset opp i timevis. Vil du lese fra stedene jeg har vært kan du gå i arkivet på bloggen og lese guider og reportasjer. Alt ligger systematisk under ”reiser” og landet du er interessert i å lese mer om. Etter å ha drevet bloggen i en drøss med år, er det etterhånden mange gode reisetips der.

Hvordan kan man leve av denne jobben?
De siste årene har bloggen vært en bedrift i seg selv. Jeg samarbeider med flinke folk i ADlink som hjelper meg med å finne de riktige samarbeidspartnerne. Jeg har fra starten av vært kresen i forhold til hvem jeg vil samarbeide med, og fokus som kvalitet, dyrevelferd og bærekraftighet har vært svært viktig når jeg har valgt samarbeidspartnere.

Det har lønt seg. Etter å ha takket nei til flere aktører opp gjennom årene, fordi de ikke har passet min profil, har faktisk andre aktører kommet på banen og villet samarbeide med meg nettopp på grunn av min strenge profil. Det har med andre ord lønt seg å ha is i magen og vært tydelig på hvem man er og hva man står for.

Jeg har hatt mange flotte samarbeid. For å nevne noen: Dyrket.no, Strømstad mat (Gallerian), Tine, Hovelsrud gård, Gårdsand, Farmer’s Coffee, Oluf Lorentzen…

Jeg fikk tyn av andre matbloggere da jeg takket ja til å samarbeide med Tines Zero vaniljesaus. De mente at matbloggere lager vaniljesausen selv. Dessuten kunne jo ikke Zero vaniljesaus smake godt. Angivelig gjorde jeg og de andre bloggerne som hadde takket ja til å være med i kampanjen dette bare for å tjene penger.

Det er ofte mange meninger i lukkede matblogg-grupper på Facebook. Folk skal mene så fryktelig mye om hva du skal gjøre og ikke gjøre.

La meg forklare en ting: Jeg takker aldri ja til et samarbeid med noen før jeg har testet produktet nøye. Liker jeg det ikke, kan jeg ikke jobbe med det, og da blir det ikke noe samarbeid. Det har skjedd flere ganger. Jeg må kunne stå inne for produktet. Det er tross alt viktig at mine lesere skal kunne stole på meg og mine anbefalinger.

Jeg behandler hvert samarbeid på lik måte: Jeg tester produktet. Leser meg opp på produktet. Jeg finner den beste måten å bruke det på i en oppskrift. Jeg jobber i dagevis med innleggene og skriver sakene med 100 prosent engasjement.

Tine Zero vaniljesaus liker jeg veldig godt. Jeg er vokst opp med Tines vaniljesaus på kartong, og det bringer frem gode barndomsminner og er min guilty pleasure, uansett hva andre matbloggere måtte mene.

Da jeg intervjuet kokk og vinner av årets kokebok Even Ramsvik tidligere i år fortalte han at hans guilty pleasure er pose-bearnaisesaus. Det har han vokst opp med, og barndomsminnene dukker opp når han spiser det.

Kan en av Norges aller beste kokker spise ferdigsaus, kan jaggu jeg også gjøre det!

Men igjen handler det om min samvittighet og terskel for hva som er greit og ikke greit. Ikke andre bloggeres mening om hva jeg skal gjøre og ikke gjøre.

Jeg vil ikke dømme andre som, etter min mening, overraskende går inn i et samarbeid med en leverandør av ferdige salater til å ha på brødskiva, selv om vedkommende ellers hyler og skriker om hvor viktig det er å lage ALT selv. Det er ikke min oppgave. Det må være opp til hver enkelt blogger å velge de samarbeidspartnerne de er komfortable med.

Jeg er som nevnt heldig som får lov til å samarbeide med flinke produsenter som jeg står 100 prosent inne for. Jobben min er en drøm slik. Jeg skjuler meg aldri bak et samarbeid og for at du skal være sikker på at det er en tekst du klikker deg inn på som inneholder produkter fra en samarbeidspartner, bruker jeg taggen ”annonse”. Den står helt øverst ved tittelen. Jeg merker også Facebook-poster og Instagram med ”annonse” når det er saker der jeg og en produsent samarbeider. (Aviser og magasiner merker det ofte med annonsørinnhold.)

Det samme gjør jeg hvis jeg har vært på pressereise. Jeg reiser mye i jobb, og noen artikler havner i magasiner eller aviser, men det meste ender som mat- og reiserelaterte guider på bloggen. Dette er ikke ”annonser”. Dette er helt vanlige pressereiser der journalister inviteres med på reise. Vi står fritt til å skrive om hva vi vil eller ikke i det hele tatt (hvis vi ikke er fornøyde med reisemålet). Det er ikke lagt noen føringer for hva sakene skal inneholde, og ingen arrangører betaler oss for å skrive noe. Turene er hardt arbeid, og dagene begynner grytidlig og avsluttes gjerne etter midnatt. Man skriver så blekket spruter, og mengder av bilder skal tas. Man skal intervjue personer man møter, og man skal være sosial. Det er ingen ferie, for den som måtte tro det.

Jeg har hatt dialog med Forbrukerombudet om hvordan man merker slike turer. Ja, man har fått et gode, men det er også et arbeidsverktøy for oss som er med på turen. Alle elementer underveis skal snekres sammen til en artikkel i form av for eksempel en guide eller en enkelthistorie om en fascinerende person man har møtt. Det kan være en rett man har fått servert som man vil lage en oppskrift på. Det kan være en cocktail man har smakt som man vil gjenskape, men med en vri. Slik foregår presseturer – og ofte betaler man mye av innholdet selv. Det kan være drikke, noen måltider og andre ting man vil ha inn i storyen sin som ikke står på programmet.

Står det ”invitert” på mine saker, betyr det at jeg har vært på et arrangement som gjest. Det kan være et presseevent der jeg ikke har noen kommersielle bånd whatsoever. Det er en registrering og ikke reklame. Det kan være vinsmakinger hos flere importører. Det kan være lansering av nyheter fra en leverandør. Det kan også være et pop-up-event som har noe unikt ved seg. Kanskje er det hyret inn en kjent kokk eller eventet er i toppen på et grantre. Dette synes jeg er morsomt å formidle. Det betyr ikke at jeg sitter og håver inn penger i den andre enden som reklameformidler.

Jeg skriver om vin. Jeg skriver om cocktails. Jeg går på smakinger hos vinimportørene og renner ned dørene på mitt lokale pol. Jeg drikker cocktails på barer, og jeg følger noen av verdens aller dyktigste bartendere i store konkurranser som World Class og Bacardi Legacy. På HellesKitchen vil du alltid få oppskrifter på spennende cocktails og nytt om flinke folk i bransjen.

Men kan jeg leve av bloggen, da? Jeg lever rimelig bra av samarbeidene, men det er ikke nok til å betale huslånet. Kun noe sånt som 15 prosent av stoffet du kan lese på bloggen er samarbeid. Resten er artikler og oppskrifter som jeg gjør helt gratis på min egen fritid. Jeg bruker helger og kvelder på å skrive dette stoffet og lage deilige matretter fordi jeg elsker det jeg driver med. Jeg elsker å formidle matglede og reiseopplevelser. Jeg elsker å mikse drinker og teste ut viner til mat. Det er livet mitt.

Ved siden av bloggen er jeg frilansjournalist og matskribent. Jeg leverer oppskrifter til kunder og reisereportasjer og intervjuer til aviser og magasiner. Da er jeg ikke HellesKitchen. Da er jeg Helle Øder Valebrokk.

I år har jeg hatt gleden av å møte et av mine store forbilder. Jeg satt en time og snakket med Matt Preston, dommer fra verdens aller beste matprogram, MasterChef Australia, da jeg møtte ham i Mexico by i august. Er det ett matprogram du bør se, så er det dette. Det sendes fra starten av januar på TLC.

Her følger du dyktige hobbykokker i tre måneder, fem dager i uken. Du ser at amatørene utvikler seg og lærer av de aller beste kokkene i verden. Det er noe annet enn en del matshow som produseres i Norge. Beklager altså, men å se kjendiser og vanlige folk som løper rundt og søler mens de får kjeft er ikke oppskriften på god tv i min bok. Jeg har selv vært med på et par tv-show og mat har ikke akkurat vært fokuset når klippingen er ferdig. Derfor har jeg også takket nei til flere forespørsler om å være med på tv.

Hva bringer så 2018?

Jeg avslutter og starter året i Reykjavik sammen med min kjære. Dagene etter tilbringer jeg med familien min på Island.

Boken som jeg har laget sammen med Oskar Sellin, ”Poke – fargerik gatemat fra Hawaii” kommer ut i januar.

Jeg planlegger flere turer, og i februar feirer jeg karneval i Venezia og bursdagsfest for venn i Lofoten. Så går det forhåpentligvis slag i slag med andre turer, gode samarbeid og masse jobbing. Jeg tror 2018 blir et bra år, jeg.

Ha en riktig god nyttårshelg!

Takk for at du følger HellesKitchen. Anbefal gjerne bloggen min til andre og kom gjerne med tilbakemeldinger på saker eller oppskrifter. Jeg elsker å høre fra dere!

Stor klem fra Helle