Vidunderlige Liguria!

| | , ,

Flyr du til Nice er det mest åpenbare kanskje å bli i byen eller dra til andre destinasjoner på den franske riviera. Men hva om du kjører forbi Nice, Villefranche, Monaco og Menton. Da kommer du til Italia. Og det er akkurat dit jeg vil ta deg med i dag. 

Liguria heter regionen som ligger på den italienske riviera. Den strekker seg fra franskegrensen forbi Genova, Cinque Terre, Portofino og til La Spezia. 

De som kjenner prisnivået på den franske rivieraen kan gni seg i hendene når de kommer til den italienske siden. Her er det billig i forhold. Skikkelig billig. Så mye billigere at til og med rikingene lar luksusyachtene sine ligge i havnene på den italienske siden for å spare noen millioner hvert år.

“Dørskiltene” var litt fjongere før i tiden.

Arkitekturen ser lik ut på begge sidene av grensen. Pastellfargede bygninger og herskapshus står side om side med palmer og flotte hager med utsikt utover det azurblå Middelhavet. 

Og når vi er inne på skjønnhet: Maten i Italia er bedre enn på den franske rivieraen. Det tør jeg påstå etter et å ha vært ekstremt mye på den franske siden. Men de har da også en del likheter. Ikke så rart med tanke på at Liguria var en del av Frankrike på et tidspunkt, “takket” være Napoleon. Han var virkelig alle steder, han Napoleon, var han ikke?

Men vi skal ikke bare skylle på Napoleon. Vi nordboere har også vært der for mange, mange år siden, og vi har satt våre spor, for befolkningen er lys. Faktisk har noen blondt hår og blå øyne. 

Hvor har jeg vært?

Jeg har nylig vært i byen Imperia og området i nærheten av byen. 

Porto Maurizio

Imperia er egentlig to byer: Oneglia og Porto Maurizio. Elven Impero skiller byene. De ble slått sammen til en by (Imperia ) i 1923, da Mussolini fant ut at det var en god idé. Så god idé syntes ikke lokalbefolkningen at det var for de to byene hatet faktisk hverandre. Og det er det fremdeles noen som gjør den dag i dag.

De er ganske så forskjellige disse to bydelen. Porto Maurizio er gammel og bratt med trapper fra stranden til kirken som ligger på toppen av byen. Oneglia er mer moderne og det er her du finner den idylliske havnepromenaden med bueganger som heter Calata Giovanni Battista Cuneo. 

Jeg bodde i bydelen Porto Maurizio og ankom byen ved lunsjtider. Fordi det offisielle programmet først skulle starte på kvelden hadde jeg hele dagen til egen disposisjon. Og da var det svært enkelt for meg å velge å sette meg i sola og spise fiskelunsj så nært havet jeg kunne komme. Spruten fra havet traff nesten bordet og det var akkurat det jeg var ute etter. Når du bor i Norge og høsten har gått over til vinter, så vil du sitte nære havet i sola og høre havet slå mot land. Sånn er i alle fall jeg. 

Jeg snublet over Osteria del pescatore.

Jeg spiser den lokale varianten av blekksprut. Den er mør og nydelig, servert med tomat, paprika, løk og poteter og selvsagt med masse god olivenolje over. 

Neste rett jeg bestiller er saltbakte dorade (havabbor). Den serveres slik den er med årets olivenolje. Man trenger ikke mer. Jeg er happy. Et glass vermentino til fisken som har litt fizz, og jeg er i himmelen. 

Jeg klarer ikke å motstå semifreddoen på menyen. Den er verdt hver kalori. Og selvsagt kaffe. Ingenting slår italiensk kaffe. Jeg er så glad i kaffen og har gått til innkjøp at tidenes beste idé: Sjokolader med flytende espresso inne i sjokoladen når man er langt fra sterke kaffe og man trenger det fordi man må opp klokken 03:00 for å nå et fly, eller noe i den duren. Jeg har hamstret, for å si det slik. 

Ettermiddagen er fremdeles min og jeg har flere timer igjen til jeg skal møte mitt reisefølge av journalister fra andre steder av Europa. 

I stedet for å gå på veien går jeg stien langs havet bort til til stranden i Porto Maurizio og ut mot siste molo støter du på en strandbar der folk sitter å myser mot sola. På bordene lyser det oransje. Det er selvsagt Aperol Spritz-timen og jeg liker å følge tradisjoner, så jeg setter meg selvsagt ned, jeg også. De siste strålene av sol for dagen forsvinner bak kirken på toppen av byen mens jeg nyter en Campari Spritz (noen ganger vil jeg ha spriten min mer bitter, og da går jeg for denne varianten). 

Vi er i november og det blir selvsagt kaldere når solen går ned. Det merkes. 

Jeg går tilbake til hotellet mitt, Hotel Corallo, som ligger ved havet. Et glimrende, enkelt og rimelig hotell for den som vil besøke byen og bo sentralt. 

Så hvorfor befinner jeg meg i Liguria på kysten av Italia?

Jo, jeg skal lære om olivenolje. Det har nettopp vært innhøstning av årets oliven og den første oljen er presset. Her i Liguria er oljen knallgrønn og ufiltrert. Den er mild og deilig og perfekt på mat som fisk, salater, skalldyr og lyst kjøtt. 

Porto Maurizio er en koselig liten bydel som strekker seg oppover fjellsiden. Regionens største kirke ligger på toppen av byen og foran kirken var det i sin tid olivenoljemarked. I gatene ved kirken lå de rikes boliger og man kan fremdeles se de flotte utsmykningene over dørkarmen. 

Salita Croce di Malta

Det går trapper fra havnen og opp til toppen av byen. Det er mange trappetrinn, så er du ikke i humør til det bør du peile ut heisen som finnes. Jeg ville uansett valgt trappene. De kommer i mange former og fasonger og noen av trappe-stiene har faktisk ganske slække trappetrinn også. Salita Croce di Malta er en av de koseligste. Den fører ned til Cappella San Giovanni Battista med malteserkorset risset inn over døren. 

Smågatene rundt dette lille kapellet er utrolig koselige. Sjekk ut noen av restaurantene som ligger her.

Jeg spiste nydelig mat på DanyLiz i havna. Den voksne damen som serverer maten til alle bordene jobber som lege og som servitør på kvelden. Hun har “blekksprutarmer” for hun klarer jobben til fire mennesker og sørger for at alle har noe i glasset og på tallerken til enhver tid. Hun er helt fenomenal. Mannen står på kjøkkenet. 

Vi får lokale retter som Frittelle di bianchetti, fisk dekket i en eggemiks og så stekt. Det smaker som en omelett med saftig fisk og er helt nydelig. 

Vi får røkt sverdfisk, østers, blåskjell, bakt fisk, akkar med oliven og kapers og en nydelig, lokal  bønnegryte som heter Fagioli in zimino. 

Is til dessert. Vi er jo i Italia. 

Det som slår meg etter å ha spist på forskjellige steder i Liguria over flere dager er at de krydrer maten godt med salt og pepper. Mer enn jeg kanskje er vant til fra andre steder. Jeg liker at maten smaker mye, så for meg er det ikke noe problem. 

Hotellet jeg bor på har jeg nevnt tidligere. Jeg vil også fremheve frokostrommet, for det gjør jeg sjelden. Jeg går som oftest ut på gata og inntar frokosten når jeg er på tur, men i denne gang spiser jeg faktisk på hotellet og det er det to årsaker til. Frokosten er veldig god og utsikten er spektakulær. Utsikt utover Middelhavet og solen som står opp. Ingenting slår det. 

Frokostrommet er også en av byens beste restauranter på kveldstid. Kanskje til lunsj også. Hva vet jeg. Ristorante Lorenzina Mare, som restauranten heter serverer helt utmerket mat og da jeg var der og spiste festmiddag i anledning åpningen av Olioliva – olivenoljefestivalen i Liguria som i år feirer 20 år, disket de opp med den ene lokale retten etter den andre. 

Vi fikk servert grønnsaksstaver med årets olivenolje til å dyppe i. Så kom tartar av fassona-rase (fra naboregionen Piemonte) med sorte trøfler. Sformato topinambur (en slags flan) av jordskokk og ansjoskrem. Borragine ravioli (Borragine er det samme som agurkurt). Så mer kjøtt av Fassona og til slutt en lokal dessert: Monte Bianco med kastanje, marengs, krem, iskrem og likør. Oh my!

Olioliva er en årlig festival som finner sted i sentrum av Imperia, i bydelen Oneglia. Her vil du møte olivenoljeprodusenter som selger årets nypressede olivenolje, eksklusive taggiasca-oliven og andre olivenprodukter. Du vil også finne andre selgere her. Noen selger salami og spekemat og andre selger for eksempel tørket sopp. Det er skikkelig liv i gatene og du kan smake olje fra de forskjellige produsentene før du bestemmer deg for favoritten. Jeg endte opp med å kjøpe to oljer fra Guiseppe Calvi, og de havnet faktisk på bronsjeplass for årets olivenolje i Liguria, så her gjorde jeg nok et riktig valg. Oljene er i alle fall helt nydelige. 

Når du kjøper olivenolje fra Liguria skal du passe på å se etter betegnelsen D.O.P. (Denominazione d’ Origine Protetta eller Protected Designation of Origin).

Men man må ikke bare reise til Imperia og Liguria når det er olivenoljefestival. Du kan reise hit når det måtte passe deg. Men vil du ha en smakebit av olivenolje-historien kan jeg anbefale to museer som er verdt å stikke innom. 

Carli Olive Museum: Museum som er dedikert til olivenolje ligger i bydelen Oneglia. Det er en av de store olivenoljeprodusentene, Carli, som driver dette museet som forteller hele historien om olivenproduksjon i Liguria. Du vil se hvordan oljen ble produsert, hvordan man bygde terrassene der man plantet oliventrær og hvordan den mest eksklusive oljene den vi i dag kjenner som extra virgin, ble brukt til medisinsk bruk i små flasker. 

Sørg for å ta turen innom det enorme supermarkedet deres (vegg-i-vegg-med museet) som er dedikert til olivenoljeprodukter. Her finner du skjønnhetsprodukter, olivenolje, oliven, olivenolejkjeks, olivenpaté… ja, du skjønner. 

Jeg gikk bananas her og handlet masse goodies og olivenoljer til håret, noe man trenger i det kalde, tørre vinterklimaet her hjemme i Norge.. 

Guatelli Museum: Dette er et fantastisk museum. Du må booke tid for å komme inn, men da får du også omvisning med hele historien. 

I 1929 begynte Guatelli Rocco å produsere bokser for olivenolje. Det var især importører av olivenolje til utsalgssteder i USA som bestilte boksene til italienere som hadde immigrert til det store utland. Motivene måtte gjerne vise monumenter i Italia og gjerne blandet. Her var det plass for både Venezia og det skjeve tårn i Pisa i et og samme bilde. Motivene kunne være linket opp mot nostalgi, mammaskikkelsen, nthetssaker, søte barn, statsledere, religion eller italienske matretter. De flotteste boksene kunne inneholde så mye som 22 farger. 

Denne private samlingen av bokser er delt inn i tema og er en sjelden skatt, og det finnes i alt 6000 artikler. Så sjelden at selveste Francis Ford Coppola ville kjøpe hele samlingen for å vise italiensk-amerikanere i USA historien om de italienske immigrantene som kom til landet. Det fikk han ikke, men museet donerte 600 eksemplar til Coppola og i retur fikk de et koselig brev. Coppola har også skrevet forordet i boken som er laget om samlingen og historien om oljeboksene. Boken er til salgs i museet. Jeg kjøpte et eksemplar, for dette temaet synes jeg er veldig interessant.

Det morsomme med oljen og boksene som ble eksportert til USA er innholdet. På den tiden kjente man ikke til extra virgin olivenolje foruten at det var veldig eksklusivt og ble brukt som medisin. Oljen man fremstilte den gangen var raffinert olivenolje som egentlig ikke inneholder noe som helst av næringsstoffer. Så når du ser Pure (eller Puro) Olive Oil på en flaske med olivenolje, så betyr det at den er raffinert og dermed egentlig ikke egnet til å spises. 

Pure Olive Oil lages av restene av olivenkjøttet etter at man har presset den første gang og dermed fått ut den eksklusive extra virgin oljen som vi helst vil ha. 

Piazza Dante

Besøker du Oneglia bør du ta en tur innom Caffè Pasticceria Piccardo på Piazza Dante. Denne gamle kaféen er en drøm å besøke for en kaffe, en av de deilige kakene eller en aperitivo. Da jeg var innom sånn ca klokken 12 på formiddagen og bestilte en “Americano” fikk jeg spørsmål om jeg ville ha kaffen “Americano” eller cocktailen “Americano”. Så sånn gjør de det der på en formiddag. 

Til info så gikk jeg for kaffe og lokale småkaker. 

I den idylliske havnen ligger restaurantene tett i tett og jeg har egentlig lyst til å gå på alle for de ser så koselige ut og sola skinner. Men vi har helt konkrete lunsjplaner etter å ha hatt audiens hos autoriteter i byen, slik det er vanlig når internasjonal presse er i byen. Da stiller også lokalpressen opp. I flokk. 

Lunsjen er perfekt og og den foregår ombord på en fiskebåt. Pignone Oneglia spesialiserer seg på fritert småfisk og reker. Køen ved kaia er stor og man kan kjøpe kremmerhus med nyfritert Fritto Miste rett fra båtripa. Vi inntar lunsjen ombord og får servert noen småretter før den friterte fisken kommer på bordet. Det er helt perfekt og jeg anbefaler denne enkle opplevelsen på det varmeste.

Til info: Du kan også betale ekstra for å bli med fiskebåten ut om morgenen for å fiske, og så nyte lunsj etterpå. 

Lørdagsmarked.

Liguria er bare vakkert. Folk er ekstremt hyggelige og hjelpsomme. Som vår sjåfør sa: “Tenk å våkne opp til dette hver dag!” Og hun har rett. Tenk å våkne opp til blått hav og palmer hver dag. 

Det er ikke rart at vår egen Thor Heyerdahl tilbragte så mye tid i Colla Micheri, ikke langt fra Imperia. 

Man kan ta mange utflukter fra Imperia. Det er mang en landsby og standby man kan besøke. Storbyen San Remo ligger i retning Frankrike. Her har du både trekkspillfestival og blomsterfestival. Jeg var her for snart 15 år siden og spiste en helt fantastisk vongole. Porsjonene var enorme og jeg og Erik hadde ikke sjans til å spise opp. Det likte mamma dårlig og stemningen ble litt brydd da sønnen måtte gå slukøret ut i kjøkkenet med to tallerkener hvor det fremdeles var mat igjen. Flaut for oss som er småspiste. Flaut for sønnen som måtte fortelle sin mor om “skandalen”. Men San Remo er en annen historie, så tilbake til Imperia og utfluktene.

Liguria var utsatt fra mange piratangrep og derfor finnes det mange borger og landsbyer i fjellene. 

Opp en åsside opp fra havet ligger borgbyen Cervo. Her finner du museer, små verksted som lager brukskunst, restauranter og mange privatboliger. Borgermesteren bor i et av de nydelige husene som har stor veranda med utsikt over havet. Kul dame, forresten. Vi spiste lunsj med henne. Sjekk ut den nydelige kirken som ligger i landsbyen. Chiesa di San Giovanni Battista

Ble oppført i barokkstil i 1686 av den berømte arkitekten Gio Batta Marvaldi. 

Vertinnen på Bellavista.

På restaurant Bellavista har eierne åpnet dørene bare for oss. Sesongen er over og restauranten er stengt på denne tiden av året. Eierene disker opp med klassisk aperitivo fra Liguria. Vi får basilikumbrus (!) og lokale viner. 

Vi får det berømte brødet farinata, en kikertpannekake med masse olivenolje. I Nice har de samme brød og der heter det socca. 

Vi får boller av stoccafisso, eller norsk tørrfisk. Superpopulære i italia. 

Baccalà mantecato er også veldig populært i Italia. Det er norsk eller Islandsk klippfisk som lages som en slags krem med potet, hvitløk og olivenolje. Litt som en fransk brandade.

Panissa får vi også. Det er frityrstekte kikertkaker. Kanskje min favoritt på bordet. 

Vi får også en deilig pastarett: Trofe med pesto.

I strandbyen Diano Marina er sandstrendene lange og det er her tyske turister trives ekstra godt. 

Opp i landskapet finner du nok en borglandsby. Diano Castello har en drøss med kirker (en av dem tegnet av Gio Batta Marvald som også tegnet kirken i Cervo). 

Jeg har sånn middels interesse for kirker og gammel stein, så jeg konsentrere meg heller om gode matopplevelser. 

Lakrislikør er en snedig ting som du kan ende opp med å få tilbud om som en digestive. Den er laget av italiensk rålakris, sansynligvis fra Calabria i sør. Likøren er tykk og sort som tjære og smaker intens lakris. God som en slurk, men for mye som et helt shotglass. Da er du advart. Jeg velger heller grappa eller limoncello. 

Siste middag i Liguria for denne gang ble på sjømatrestauraunten Trattoria del Mare Il Pescematto. Der får du meter med Fritto Misto. METER! Det kommer store brett inn på bordet med fritert småfisk og reker, sitron og hvitløksmajones. Ganske så flott. Vi fikk en deilig tunfisktartar først sammen med baccala mantecato og en skalldyrsalat. Så kom tunfiskpasta med blåskjell og denne friterte fisken. Men vi fikk også tataki av tunfisk som lå i et skrin med rosmarin og laurbær. Den aromaen og den smaken! Himmelsk. 

Det var rapporten fra Liguria. Jeg hadde med oliven, olivenoljer, olivenkjeks, pesto og tapenade hjem. Vel, de kaller det ikke for tapenade i Liguria, for den lages av ren olivenpaste og salt og kalles paté di olive. Så vet du det. 

Til info: Jeg var invitert på pressetur av Olioliva og ICE.

Forrige

Yakitori på Washoku no hi – japansk matdag

Tidenes festkylling

Neste

6 kommentarer om “Vidunderlige Liguria!”

  1. Takk for frodig reiseskildring. Jeg har prøvd å lære meg olivenolje og synes dette var inspirerende (selv om det var invitert tur ). Jeg er fortsatt litt skeptisk og savner å reise, jeg savner middelhavet utenom turistsesong og jeg savner maten servert på autentisk vis. Da er det deilig at du tar turen for oss 😀

    Svar
    • Hei! Så og si alle reisejournalister er invitert på presseturer. Men vi har egen mening og skiller ut det vi synes er interessant for våre lesere og ikke, så jeg håper du finner reportasjen min troverdig. Jeg ville aldri har skrevet om noe som ikke interesserer meg selv. Min jobb er å inspirere der jeg selv blir inspirert, enten jeg er invitert eller betaler for reisen selv. Dessuten stiller aldri reiseoperatørene noen krav til hva vi skal skrive. Noen gjør det, og de jobber ikke jeg med. Jeg merker mine reportasjer med “invitert” og “pressetur” for at folk skal vite, men jeg kan si deg det at de fleste andre ikke merker sakene sine med det.

      Svar
  2. Hei.
    Så fin reportasje du har skrevet fra Imperia. Jeg har vært mye der og kjenne meg igjen fra alle bildene. Imperia er jo en by de fleste turistene kjører forbi, særlig er det få skandinavere der. Det jeg liker spesielt er at det er en ordentlig by med alle tilbudene som følger med. Den er spesielt fin utenom sesongen, med sol og muligheter til å finne seg fine lune plasser å sitte. Strendene er ikke allverden, fryktelige i fellesferien i august, men de duger.

    Det jeg savner der er skikkelige bølger og turkist hav. Det finner du i Bordighera, mellom Sanremo og Ventimiglia. Det var en badeby for velstående mennesker for mange år siden. Det finnes praktfulle villaer oppover åsene rundt byen, de minner om den tiden. I helgene kommer eierne fra de større byene og restaurantene fylles opp. Sentrumet er dessverre ganske forsoffent, med unntak av enkelte deler. Kommunen har dårlig økonomi, som de fleste andre i Italia. Særlig oppover i de mindre landsbyene kan det være ille. Imidlertid er ikke fattigdommen så lett å få øye på, italienerne prioriterer pene klær og sko. Mange lever i en fattigdom vi ikke forbinder med Italia. Ikke minst de eldre. Arbeidsløsheten forsterker dette. Angående Bordighera, kan du ta et søk på hotell Angst, det lever opp til navnet sitt nå, et enormt bygg som er i ferd med å kollapse. Det sier litt om Rivieraens storhetstid. Det må være spøkelser der, du får en guffen følelse. Der ferierte fiffen og de kongelige i sin tid. Jeg har forresten hørt at de er i ferd med å restaurere det, leiligheter skal det visst bli. Denne byen er en av mine favoritter pga havet og det gode klimaet.

    Mvh
    Marit Berg

    Svar

Legg igjen en kommentar