Jeg har noen jeg ser veldig opp til i kokkeverdenen, og en av dem er René Redzepi fra Noma. Jeg har hatt gleden av å feire 40-årsdagen min på restauranten hans og smakt den fantastiske maten. En av de aller beste rettene på menyen var en selleribiff. Den var langtidsbakt og servert med trøfler. Jeg kunne ikke fatte i mine villeste drømmer at dette var en rotfrukt. Det smakte virkelig som en fullverdig middagsrett.
Her om dagen så jeg at René hadde lagt ut et bilde på Instagram. Lite visste jeg at han også svarer når du spør. Herregud, mannen er jo en superstar!
… og da måtte jeg spørre ham om det var samme rett som jeg hadde spist for tre år siden. Han svarte tilbake (!!!) at den likner litt.
Ok, med instagram-bildet foran meg og smaken fra burdagsmiddagen fremdeles friskt i minne, gikk jeg til min lokale grønnsakshandler og kjøpte en flott selleriknoll. Jeg tok med en flaskegresskar også, for jeg hadde en mistanke om at den kunne brukes til noe.
En hel selleri. 90 minutter. Slowroast. Dette var stikkordene. Jeg gikk i gang. Jeg skrelte selleriroten og skar av halsen på flaskegresskaret. Så varmet jeg en panne med masse meierismør og litt nøytral olivenolje. Olivenoljen fordi smøret ikke skulle bli brent. Så la jeg noen hvitløksfedd, noen knappeløk og noen kvister timian i pannen mens jeg øste smør over grønnsakene på medium-varme. Akkurat slik jeg gjør når jeg steker en god biff. øse, øse. Bade i den deilige smørsmaken.
Jeg snudde grønnsakene et par ganger. Etter å ha holdt på med dette ca 20 minutter satte jeg alt i ovnen på 180 grader i 1 time og 10 minutter. Hvert kvarter øste jeg smøret over grønnsakene. Jeg la et par blader med salvie på gresskarbiffen.
Som tilbehør tenkte jeg at geitost ville passe bra til gresskaret og at voksbønner, vanlige grønne bønner og en miks av tyttebær, kantareller og hasselnøtter ville passe til selleribiffen. Så da ordnet jeg det mens grønnsakene lå i ovnen. De bakte knappeløkene serverte jeg til. De var bare blitt utrolig smakfulle og myke som smør.
Spenningen var stor da jeg skar opp grønnsakene og danderte dem med riktig tilbehør. Jeg smakte først på gresskaret. Det var silkemykt i midten og hadde en fin karamellisert hinne. Kombinasjonen slavie, gresskar og geitost (i dette tilfelle en gresk feta) var helt fantastisk. Søtt, salt og aromatisk fra urtene.
Så kom selleriroten på bordet. Den også var fin og karamellisert utenpå og hadde en deilig smørsmak. Jeg tok meg den frihet og helte litt av det aromatiske smøret (som hadde tatt til seg smak fra løk, hvitløk og timian). Det var helt nydelig. Ikke så nydelig som jeg husket at Noma-retten var, men jammen meg ikke dårlig til å være laget på et kjøkken hos en amatør.
Jeg savnet ikke kjøtt i det hele tatt i disse to rettene. Jeg skal definitivt lage den igjen. Og hvis det skulle være at René snubler over dette blogginnlegget, så håper jeg han vil si noe sånt som «Det så da riktig godt ut, og det der med den gresskaret, det skal jeg jammen meg prøve selv».