Jeg og Erik var nettopp på en kjapp tur til København. Byen som jeg en gang studerte i (for mange, mange år siden) er en by jeg alltid kommer tilbake til, men nå var det faktisk en god stund siden sist gang.
Anledningen var en messe. Ikke så spennende i seg selv, men denne var nyttig. Vi ante ikke hvor lang tid programmet ville bli, så vi hadde ikke planlagt annet enn at vi hadde booket rom på Guldsmeden Babette. Har tidligere bodd på Guldsmeden, som er en liten heløkologisk hotelkjede med mange kule hoteller. Babette er det eneste hotellet deres som ligger på østsiden av byen (altså vestkanten for oss). Supersentralt ved Kastellet og ti minutter å gå inn til Kongens Nytorv. Så fint.
Vi nådde en superkjapp lunsj på klassikeren Tivolihallen. Smørstekt rødspette til Erik og jeg fikk karrisild med smilende egg. Alltid en sildemad når jeg er i Danmark. Det må jeg få med meg.
Vi drar så på messe og ser at vi vil ha mulighet til å kunne stikke på byen litt utpå kvelden. Sånn flaks! Det blir til og med tid til en Campari Spritz. Og den får vi servert på italienske Mother i Kødbyen. Hva er vel mer perfekt etter at man har gått i iskald kulde og så komme inn i en lun og koselig bar som den Mother har i forlengelse av restauranten (som foresten lager noen fabelaktige pizzaer).
Tidligere på kvelden har jeg mailet med et nytt sted i byen som heter Ancestrale for å høre om de har et bord til to vintørste nordmenn. Det har de.
Dette er en splitter ny vin- og matbar på Vesterbro. Det er ikke hvem som helst som driver dette ujålete stedet: Johann Duedahl Jacobsen, Patrick Sebastian Hult og Andreas Waechter har en fortid hos blant andet 108, Noma, Radio, Studio, Hotel Fredriksminde (Præstø), og Ved Stranden 10. Ja, rett og slett noen av de beste stedene i København.
Den bittelille restauranten/vinbaren ligger i en rolig boliggate på Vesterbro. Det er noen få bord i lokalet og det lukter ekte hjemmelaget mat. Det er som å komme inn på min mormors kjøkken i Ølstykke. Dette lover godt.
Vi blir tatt i mot av Patrick Sebastian Hult, som var med å starte Studio med Torsten Vildgaard (som også er en av kokkene som er representert i Cook it Raw Norway).
Johann Duedahl Jacobsen står på det lille kjøkkenet som praktisk talt ser ut som et kjøkken hjemme hos noen. Litt mer stål bare.
I den lille gangen utenfor kjøkkenet finner du toalett og vinrom. Døren til vinrommet står åpen og man kan vandre inn og kikke som man vil, plukke ut akkurat den du vil ha å drikke mens du er der eller ta med deg hjem. Det er et paradis for vinelskere og liker du naturviner trenger du egentlig ikke å gå videre. Du er fremme.
Gutta bak Ancestrale har tatt inspirasjonen til vin- og matbaren fra naturvinbaren Bar Brutal i Barcelona. Der har jeg vært mange ganger og jeg kan med hånden på hjertet si at maten på Ancestrale er 1000 ganger bedre. Bar Brutal er et herlig og spesielt sted å være, men det er jammen meg Ancestrale også.
Foruten å være en uformell vinbar og restaurant er dette også en butikk. Hjemmelagde sauser på glass, kaffe og te finnes i hyllene.
Men Erik og jeg er der for mat og vin. Vi får anbefalt en super oransjevin fra Østerrike fra Sepp & Maria Muster Erde 2013. Den kommer i en fabelaktig steingodsflaske om etter vårt besøk vil ende opp som vannflaske i restauranten. Vi har allerede sett et par av dem rundt på bordene fylt med vann fra egen tappekran.
Vi er sultne etter en dag med kunnskap på messe og går for femretteren til 375 kr.
Vi har vin i glasset og maten er på vei. Nå har vi det som plommen i egget og Patrick er den perfekte vert der han svinser mellom bordene og skjenker vin. Litt til seg selv for å smake og så i glassene til gjestene. Han brygger kaffe – både Chemex og shifon.
Les mer: Kaffenazien i Aarhus.
Vi får brød og smør med deilig, søt løkkpuré på toppen.
Johann kommer inn med første rett. Og apropos å ha det som plommen i egget. Det er akkurat det vi får: En bolle med sopp, sprøtt brød og deilig sous videt eggeplomme. En dyp og klar dashi helles over retten og det er den perfekte start.
Neste rett er misostekt torsk med glatt selleripuré og syltet løk med persillepulver. Fisken er superdelikat og minner om klippfisk i konsistensen. Den er perfekt tilberedet. Det er også tilbehøret. Her er det ikke mange komponenter, men alt funker. Den deilige søte og umamirike misoen er påført torsken med et delikat penselstrøk. Så er den brent forsiktig.
Så kommer vi til grisen. Den er revet og smaker som en ekte gladgris. Store og tykke strimler av gris ligger under et teppe av salt- og smørstekte blader av grønnkål. (jeg er ingen stor fan av grønnkål, men her spiste jeg opp alt). Retten serveres med bakte jordskokk og en perfekt jordskokkpuré. Ingen en enkel rett, men for meg, helt perfekt.
Vi må ha en liten pause før vi går over på osten. Dessuten er vinflasken tom. Det er problemet når vinene kommer i en steingodsflaske uten gjennomsyn. Når er den tom? Men Patrick vet råd: Det finnes mer vin i huset! Og takk og pris for det. Igjen lytter vi til fagfolk. Det skal man alltid gjøre og Patrick er klar for å ha det gøy! Han henter ut fire flasker vin: En barolo, to Côtes du Rhône og en outsider som jeg på dette tidspunkt ikke fikk med meg hva var.
Patrick heller litt i hvert glass og sier at at vi må prøve alle til osten. Og det gjør vi jo når vi blir fortalt det.
Osten kommer inn og det er en ufattelig deilig ost: Vesterhavsost med tyttebærsaus. Kuosten er karamellaktig og kan ligne på en fransk Comté. Hvilken vin var best til? Alle gikk ned på høykant, men vi holdt nok en knapp på outsideren. Men når det er sagt var det med osten separat. Med tyttebæret var det en av Côtes du Rhône-vinene som passet best. Morsom øvelse.
Desserten er langstekte rødbeter med dillolje, Crème fraîche og lakris. Den er mettende, men god og original. Fargene er vakre og smaken dyp. Men vi klarer ikke spise opp. Vi er stappmette. Erik vil ha et glass vin til (for vi vil ikke gå hjem ennå) og får en ripsfrisk rød skøyer mens jeg går for en kopp etiopisk kaffe av beste kvalitet.
Nå er det liv i lokalet. Det er et herrebord i det ene hjørnet som til stadighet får anbefalt viner fra «vinkjelleren» gjennom et lite vindu som er åpent inn til spiserommet.
På vårt bord sitter noen venner av huset som også smaker seg igjennom noen fabelaktige viner samt kommer med feedback på rettene. Ancestrale har tross alt bare vært åpent noen uker og tilbakemeldinger fra åpenbart erfarne venner settes pris på, vil jeg tro.
Vi ber om regning og får den på en post it-lapp. kr 1930 er ikke dyrt for en morsom kveld med fantastisk mat, drikke og service. Man glemmer litt at man er på restaurant. Det føles mer som man er hos veldig gode venner som vil deg godt. De tar vare på deg, serverer enkel, men nydelig mat og de setter seg ned og slår av en prat. Det skjenkes vin og når man mangler noe er det bare å gå i vinrommet og hente det du har lyst på.
Erik og jeg går ut i den iskalde Københavnkvelden og tenker: Hva skjedde egenlig her? Var vi hjemme hos noen? Er dette faktisk en restaurant/vinbar? Når kan vi komme tilbake, egentlig?
