2020 – året jeg ikke sov

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noen årsoppsummering for 2020. Rett og slett fordi 2020 egentlig ikke er ferdig ennå. 31.12.20 og 01.01.21 er bare datoer. Med et så krevende år som ligger bak oss henger fremdeles virus-spøkelset over både deg og meg.
Jeg føler rett og slett at vi fremdeles står med dritten godt opp til halsen.
Først av alt tenker jeg på alle jeg kjenner i servicebransjen som ennå ikke har peiling på om de har en jobb å gå til når nye råd fra Regjeringen kommer. Spisesteder og barer vet ikke om de noen gang kommer til å åpne igjen. Dette er realiteten for veldig mange og servicebransjen er bare et eksempel. Det er så mange bransjer dette gjelder for og derfor føles det litt meningsløst på nåværende tidspunkt å si at alt skal bli bra. Det blir sikkert bra, eller bedre, men det er det en god stund til.

Jeg spratt ikke sjampisen klokken 24.00 denne nyttårsaften. Den sparer jeg til vi kan si at «endelig, nå er alt bedre» og det blir for meg og mange en ny tidsregning.

Det er ikke meningen å være negativ. Jeg er realist og derfor rosemaler ikke jeg hvordan det er stelt akkurat nå.

Jeg skal ikke klage over 2020, egentlig. Jeg har hatt jobb, og masse av det også, så økonomisk har jeg hatt det bra, især i siste halvdel av året. Det har faktisk vært så mye jobb til tider at jeg skulle ha takket nei til noe, men som frilans gjør man ikke det av frykt for å ikke bli kontaktet igjen.

Men å klage på at man har hatt for mye å gjøre virker i alle fall svært uhøflig når jeg vet hvor mange av mine venner som har slitt og fremdeles sliter.

Hvordan var 2020 for en mat- og reiseskribent egentlig? Ja, tittelen «reiseskribent» fikk i alle fall en ny betydning. Ordene «reise» og «2020» hører liksom ikke helt sammen. Så da får man jo finne på andre ting. La meg starte fra begynnelsen:

Januar:
Jeg startet januar med en reise til Madrid. Først på den fantastisk inspirerende matkonferransen Madrid Fusion før jeg ble igjen noen dager for å lage en matguide til Madrid for VG. Guiden nådde akkurat å komme på trykk før verden stengte ned, så det var fin timing…

Jeg var også en snartur til Helsinki for å inngå et lite samarbeid med Sushibar + Wine som i 2020 faktisk klarte å åpne sine to restauranter i Oslo. Jeg valgte å jobbe med disse herlige menneskene for å hjelpe dem med et fotfeste når de skulle etablere restaurant i Oslo, som første sted utenfor Helsinki.

I slutten av januar reiste jeg og mannen min til Florida Keys der vi blant annet besøkte tettstedet Marathon som overrasket med sine gode og spesielle spisesteder før vi tilbrakte noen dager i Key West der vi ble med på mattour, båttur og møtte kjente fra Oslo.

Februar:
Michelinguidens lansering av fjorårets stjernedryss fant sted i Trondheim denne måneden og jeg var invitert dit. Jeg bodde på ærverdige Britannia Hotel, et hotell jeg husker med glede fra min barndom i Trondheim da familien gikk i Palmehaven og spiste lunsj når vi skulle flotte oss.

Britannia var sentrum for selve Michelin-festen og det var så storslagent som det kan bli. Dagene i Trondheim var fylt til randen med opplevelser. Jeg fikk møtt barndomsvenner, ungdomsvenner og nye venner og tilreisende fra utlandet. Det var bare en drøm!

Under dette besøket fikk jeg besøkt Hitra for første gang og spiste et skalldyrsbord jeg aldri har sett maken til hverken før eller siden. Det finnes ikke bedre skalldyr enn det du får fra denne kanten av landet.

Det ble også en tur til Røros der jeg fikk vært med på åpningen av Rørosmartnan. Det ble en påminnelse av hvor mye jeg har savnet Røros. Det finnes ikke noe som likner.

Mars:
Så kom måneden som snudde alt på hodet. Mandag 2. mars reiste jeg og mannen min på pressetur til Sør-Afrika sammen med et knippe skandinaviske reisejournalister. Målet var Johannesburg, safari i en liten park utenfor Kruger, vindistriktet utenfor Cape Town og så Cape Town. Det var en fantastisk innholdsrik reise, men for hver dag som gikk kunne vi lese om viruset som kom nærmere og nærmere Skandinavia. Og da vi satt på flyplassen i Cape Town den 12. mars og skulle reise til Norge fikk vi beskjed om at Norge stengte ned. Vi nådde akkurat å få melding fra venner og familie om at vi måtte rett i karantene før flydøren stengte bak oss. Og slik ble det. 14 dager i karantene var et faktum. Takket være snille naboer og både kjente og ukjente fikk vi mat og drikke og andre ting vi trengte til å mure oss inne i de 14 dagene som karantenekravet var på den gangen. Det ble endelig til den fridagen vi hadde ønsket oss lenge. Men det ble også plutselig en ny hverdag som vi ikke helt visste hvordan skulle bli. De planlagte reisene til Mauritius, Shanghai, Peru, Dubai, Danmark, Spania…. (ja, you name it, vi skulle sikkert der også) ble avbestilt en etter en. Og der forsvant også et stort grunnlag for inntekt. Reportasjer fra reisemålene var solgt inn og det var bare å skyte en lang pil etter reiser og inntekter i tilknytning til dette.

Erik og jeg satt der, to frilansere uten noe jobb og uten en eneste avtale i boka. Vi måtte tenke nytt.

Karantenetiden ble bra for oss. Vi fikk et etterlengtet pusterom til å stoppe opp. Erik begynte å bake brød og jeg lagde mer og mer mat hjemme for nå var jeg jo hjemme og kunne ikke reise noe sted. Fra å ha ca 40 utenlandsturer i året sto jeg der plutselig med utpakket koffert på første gang på mange år. Men jeg var redd. Skikkelig redd for tapt inntekt og lån som skulle betales, manglende oppdrag og usikker fremtid.
Jeg merket meg at folk la ut mere hverdagsmat i sosiale medier uten å være så opptatt av at maten måtte se bra ut. Det er til stor glede!
Da jeg var i Sør-Afrika i mars sluttet jeg dessuten å sove om natten og det har jeg holdt på med frem til nyttår. I de første tre nettene av 2021 har jeg sovet mer enn jeg kan huske på ni måneder. Kanskje jeg er over kneika?

Hjemmetid betydde heldigvis mer hjemmetid for flere enn oss. Folk hadde plutselig mer tid til å lage mat og det kunne man merke både på bloggtall og ikke minst økt forespørsel fra produsenter og dagligvare som ville ha mer og mer oppskrifter. Jeg inngikk flere spennende samarbeid med flotte produsenter på bloggen som Ask, Bjertnes & Hoel, Grøstadgris. Jeg fortsatte også med samarbeidet jeg hadde hatt med Rørosmeieriet og Gårdsand/Lerstang. Å velge samarbeidspartnere som står for kvalitet og dyrevelferd har vært viktig for meg og derfor er jeg så stolt av å jobbe med disse produsentene.

Jeg har hatt flere fine samarbeidspartnere på bloggen i 2020, men det jeg ser i ettertid er at jeg nok har hatt for mange. Det er viktig at bloggen ikke ser ut som en reklameplakat selv om det er samarbeidspartnere som jeg står 100 % inne for. Det er viktig for leserne mine at jeg også tilbyr stoff som jeg produserer helt uten reklame. Derfor kommer jeg nok i år til å fokusere på litt færre samarbeidspartnere.

Min aller største fiende i 2020 har vært tiden. Jeg har ikke hatt tid til noe utenom de planlagte jobbene og oppgavene. Bloggen er en knøttliten del av min arbeidstid. Jeg har jobbet her og der med en lang liste med oppdragsgivere. Det har gjort meg istand til å betale regninger, men baksiden har vært at jeg har takket ja til alt for mye, både jobber jeg har likt å gjøre og de som ikke har vært noe å skrive hjem om. Jeg skjønner jo også at ikke alt kan være en fest, men jeg sitter igjen med en håndfull oppdrag som jeg i ettertid skulle ha takket nei til. I 2021 skal jeg bli flinkere til å si nei. Det skal jeg love meg selv. Jeg vil ha i alle fall en helgedag fri per uke. I 2020 hadde jeg ikke det. Hverken lørdager eller søndager ble fridager og slik kan det ikke være fremover.

Livet er alltid rosenrødt i sosiale medier, eller hur? Klart det er det. Men virkeligheten er ikke nødvendigvis slik. Det har vært et krevende år på så mange måter, og det er ting jeg må jobbe med i 2021.

Fiende nummer to i 2020 har vært bihulene mine. 4. juli 2019 fikk jeg bihulebetennelse på ferie i Spania. Den er her ennå. Det har lagt en solid demper på dagsformen. Snøftende som et nesehorn har jeg pustet og pest og det er ingen vei utenom. Det blir operasjon og det en gang til våren. Jeg står i kø for operasjon og jeg gleder meg til å kunne puste igjen og til å smake vin ordentlig, for det er en jobb jeg har måttet droppe i 2020, nemlig å gå på vinsmakinger.

April og mai:
Disse månedene ble fort fylt opp av etterspørsler fra kunder om nye oppskrifter til bruk i butikk og nett samt mine bloggsamarbeidspartnere.
Dagene gikk og jeg sov fremdeles ikke. Å komme i en alder som tilsier at du er godt over middagshøyden gjør noe med kroppen og søvnproblemene skyltes i stor grad dette. For en som fremdeles føler seg som 19 år i hodet har det vært krevende måneder å få konstatert at man er inne i en annen fase av livet. Jeg har slitt mye med å akseptere dette og jeg må innrømme at jeg ennå ikke er komfortabel med det. Fremdeles skjer det ting i kroppen jeg ikke er forberedt på og jeg simpelthen hater det.

Mai bød på årets beste restaurantopplevelse. Det var ikke mange av dem generelt i 2020 da det hverken var penger nok på konto eller åpne serveringsteder i Oslo. Men uansatt. I mai hadde Skaal en fantastisk pop-up med Kim Daniel Mikalsen og Skaals egen Matthew Webber serverte en åtte-retters meny som jeg vil huske i lang tid fremover.

Juni:
Jeg kunne endelig reise igjen. Ja, i alle fall en snartur. Det ble med toget opp til Gudbrandsdalen og vakre Gudbrandsdalsvegen. Det var deilig å reise igjen og ikke minst se en del av Norge som jeg ikke var kjent med. Igjen var det kjærkomment å møte stolte produsenter og flinke folk som er levende opptatt av det de gjør.
Juni bød også på en liten 50-årsdag for en god venninne på et hustak i Oslo sentrum en varm sommerkveld. Perfekt og så etterlengtet etter måneder med sosial tørke.

2020 har vært året jeg har utviklet meg som matskribent også i avisene. Oppdragene har vært mange for VGs matmagasin Godt (løssalgsmagasin som handler om mat og drikke) og jeg har fått skrive om nye spisesteder, finurlige spisesteder, matretter, produsenter, bartendere og alt du kan tenke deg. Dette har vært en stor del av min inntekt i 2020 og jeg er evig takknemlig for å få denne muligheten til å jobbe som ordentlig journalist og ikke bare blogger og innholdsprodusent. Noen «journalister av den gamle skolen» vil nok ikke kalle meg journalist, men det driter jeg i. Jeg er ikke utdannet journalist, men jeg har blitt det etter å ha jobbet i pressen siden 1992.

Juli:
Jeg satt med gråten i halsen og fulgte med på coronasituasjonen i mitt elskede Spania og så at vi måtte avbestille leiligheten vi leier i Cadaques. Smittesitasjonen i landet gjorde at vi valgte å ikke reise dit selv om landet en kort tid var «grønt». Det gjorde så vondt å se at det vi hadde gledet oss så mye til måtte settes på vent. Vi så at Spania kom til å bli rødt igjen og turde ikke reise dit.

Men flere land var «grønne» i juli og vi tok sjansen på å reise til et land og et område som hadde vist gode og lave smittetall den siste tiden. Så da dro vi på kort varsel til Italia på tross av noen få forsøk på skam fra enkelte følgere. Jeg er så sinnsykt glad for at vi dro. Vi fløy til Roma for så å ta toget til Napoli der vi ble noen dager. Dette er en av mine favorittbyer i hele verden. Vi fikk kjapt en følelse av hvordan det var å bære maske hele dagen og et smittevern som vi ikke hadde sett maken til i Norge på den tiden.
Vi reiste med ferge over til Ischia og senere til Procida før vi reiste til Roma med tog der vi ble noen dager.
Å stå foran Trevifontenen uten andre rundt oss var noe vi vil huske for resten av livet.

August:
Smittetallene økte og vi skjønte vel alle at dette viruset ikke hadde tenkt å gi seg helt ennå. Måneden bar preg av noen få turer i parken og piknik med noen få venner med god avstand og mer jobb. Mye mer jobb. Julemat-opptakene for kunder begynte og resten av høsten bar preg av ribbe, lutefisk, pinnekjøtt og kalkun igjen og igjen og igjen… Så da jeg gjorde min siste bloggpost med julemat dagene før jul bestemte jeg meg for at i 2021 skal jeg ikke lage mer julerelaterte retter for bloggen hvis det kan unngås. Jeg har seriøst mistet gleden ved å spise julemat privat og det resulterte i at jeg i år ikke har servert pinnekjøtt, ribbe, lutefisk eller kalkun i julen. Foregående år har jeg i alle fall hatt pinnekjøtt før jul. Ikke i år. Jeg var drittlei. Dette har jo også vært årsaken til at vi ikke har spist julemat på juleaften de siste årene, men da har vi pleid å være i Spania og heller laget noe som er mer tradisjonelt der. Men mer om julen når vi kommer til desember.

September, oktober og november:
Månedene gled inn i hverandre og arbeidsmengden hopet seg opp. Erik og jeg meldte oss på italiensk språkkurs og endte opp som eneste elever etter ikke mange timer. Vi slukte alt vi kom over av italienske serier og filmer (gode og dårlige) samt italienske svisker. Men lekser på toppen av mye jobb som aldri tok slutt gjorde at vi nok ikke har lært så mye italiensk som vi hadde trodd. Om vi melder oss på kurs igjen i januar er fremdeles uavklart.

Jeg fikk også en tur til Flåm og Voss på oppdrag fra VG de jeg intervjuet Haugen Gardsmat (kommer i januar-utgaven av Godt), Kari Traa (for Godt, VG Helg og Ølmagasinet), Fleischer’s Hotel, Store Ringheim Hotell og Smalahovedtunet. Hektiske dager, men flott å være «på veien» igjen.

Desember:
Luftetur på lørdagene ble ofte en stopp innom Vestkanttorget for å finne brukte skatter til å style matretter med. Noen små og få middagsselskap med gode venner ble det også, men julebord med trønderjentene må vi vente med. Det ble det ikke rom for i et nedstengt Oslo. Jeg savner å sitte med denne gjengen å drikke øl og prate skit.
Leiligheten i Spania måtte på nytt avbestilles til jul og jeg var nedfor. Å ikke kunne rømme til dagslys i Cadaques traff meg med stor kraft etter et hektisk halvår. For en som er vant til å reise hver uke har det vært en påkjenning å vært i Oslo. Der var også derfor vi så på hva vi kunne gjøre med romjulen. Kunne vi reise bort? I såfall hvor? Det var da jeg kom på at vi kunne reise til Trondheim. Britannia annonserte med åpent hotell i julen og hvorfor ikke dra nordover i år? Det ble slik. Men først ble det julaften i Oslo.

Vår julaften var nok ikke helt som andres. Vår venn Arild er også vant med å feire i utlandet (og vi har til og med feriert sammen mang en romjul i Italia). Sammen hadde vi tre en fantastisk hyggelig julekveld med full italiensk meny. Helt perfekt for oss.
3. juledag satte vi oss på toget og reiste til Trondheim der vi ikke sparte på en dritt. Vi kjørte på med Afternoon Tea, Skalldyrsplatå og konsert med Magnus Grønneberg i Palmehagen, spa, uforglemmelig grillmåltid, ramen på Heidi Bjerkans nye spisested, øl på Svartlamon, lunsj på Sellanraa og alt vi klarte å pakke inn på tre dager.

Så tok vi toget til Røros og bodde på Røros Hotell.
Røros var julepyntet på sitt aller vakreste og selv julegrinchen (aka meg) måtte innrømme at dette var så vakkert man kan få det. Krittvit snø og idyll herfra til fullmånen (som det faktisk var da vi var der). Vi møtte også folk vi kjente som hadde rømt fra Oslo.

24 timer på Røros var en tabbe. Vi skulle ha blitt et døgn til. Å reise fra vakre Bergstaden på nyttårsaften var rett og slett synd. Men man må ta lærdom av slike dumme avgjørelser. Vi hadde i alle fall sekken full av lokale godsaker som reinsdyr, elg, moskuspølsee, oster og tyttebærbrus som vi koste oss med da vi kom hjem på kvelden.

Dette var 2020. Nå ligger 2021 foran oss og vi er allerede i gang. Selv om jeg ikke er tilhenger av nyttårsforsett, har jeg noen tanker.
Jeg skal ta mer hensyn til meg selv i 2021. Jeg skal bli flinkere til å si nei og jeg vil omgi meg med folk som gir meg energi og ikke de som tar energien fra meg. Dette er gjennomførbare ting slik jeg ser det. Men så er det alle tingene som man ikke har kontroll over. Alle de tingene som har stoppet opp pga «det du vet». I fjor oppfordret jeg til mer raushet og mindre skam. Det gjelder mer enn noen gang.

Jeg vil reise så fort jeg har muligheten til det. Å være lei av å reise er det samme som å være lei av livet. Det er endestasjonen og dit vil ikke jeg.
Jeg savner å lære andre kulturer å kjenne, møte spennende folk, lære om den lokale maten, spise på gata, bli forundret og betatt.
Å ikke ha kunnet reise har gjort at en del av meg har dødd.
Å ikke ha kunnet reise har gjort at mye av min kreativitet har forsvunnet.
Å ikke ha kunnet reise har gjort at jeg ser hvor smålige mange har blitt. Folk har mistet dannelse og empati overfor andre mennesker. Hatet som nå spres i kommentarfelt og i sosiale medier skremmer meg. Mange har hatt for mye tid hjemme og latt slagg og hat gå utover andre. Vi trenger å få åpnet grensene til verden så fort det er mulig.

Jeg savner å gå ut med venner. De nære og gode samtalene håper jeg det snart blir noe av. Jeg og mine nærmeste venner går et stort år i møte der vi alle fyller rundt år. Som en markering av dette skulle jeg egentlig ha begynt på skole i Italia den 11. januar. Det blir det ingenting av, men jeg har bestemt meg for å gjennomføre drømmen, men den må vente til august (hvis det er mulig når den tid kommer).

Jeg vil benytte sjansen til å ønske dere alle alt godt for 2021. Takk for at dere følger med på min vei gjennom oppturer og nedturer. For den som vil se mer av hva min hverdag består av (ja, for jeg byr på det meste) anbefaler jeg deg å sjekke ut instagram og @Helleskitchen.

Og som nevnt: Sjampisen spretter jeg når jeg føler 2021 virkelig er i gang. Kanskje er vi godt på vei allerede 20. januar når Herr Trump må bæres ut av Det hvite hus. Det blir uansett et høydepunkt i år.