NB: Inneholder, for noen, mange støtende ord. Det skulle egentlig ha vært mange flere av dem, men jeg har klart å begrense meg…
Jeg har vel tidliger nevnt at jeg ikke er noen stor tilhenger av å bake. Det er noe med å måle nøyaktig og ikke være i stand til å juster underveis, slik man gjør med mat.
Da jeg var i London nylig, kom jeg over en helt fantastisk kokebok : «A la mére de famille». Dette er en bok med familieoppskrifter fra en gammel fransk kake/konfektbutikk som har eksistert helt siden 1761. Boken er proppfull av fristelser, og jeg lot meg rive med. Her skulle det bakes! Jeg fant frem en spennende oppskrift på småkaker med hasselnøtter. Oppskriften var såpass lett at jeg tenkte at dette kunne til og med jeg beherske.
Dette ble starten på et todagers langt mareritt…
Lørdag kveld tok jeg forkledet på meg og fant frem ingrediensene til småkakene. Musikk på anlegget og alt var fint.
Jeg begynte å måle opp:
160 g usaltet smør (romtemperert)
130 g melis
2 egg
330 g hvetemel
10 g bakepulver
130 g hakkede hasselnøtter
For eget preg rev jeg skall av 1 sitron.
Jeg startet med å kjøre smør og melis i en kjøkkenmaskin til en lys krem. Så tilsatte jeg to egg og pisket videre. So Far So Good.
Jeg måler opp melet. Mel over alt. Hvordan kom noen frem til at disse kjeksene skal ha 330 g mel? Ikke 310, ikke 350g? Sånne ting skjønner ikke jeg. Ok. Jeg får blandet melet i røren og kjøkkenmaskinen gjør så godt den kan. Dette er en tung og seig røre. Noe jævla gris. Jeg velger å blande de grovhakkede hasselnøttkjernen og sitronskallet i for hånd. Herregud så tungt! Med svetten silende nedover pannen og ømme armer er deigen ferdig til å settes i kjøleskapet. Jeg er klissete og jeg har deig i håret. Klærne er melete og alt er dritt. Deigen skal stå i kjøleskapet en time, men jeg er forbannet, sliten og oppgitt når jeg har kommet til dette stadiet, og vil ikke se snurten av deigen for resten av dagen. Rødvin blir redningen og en enkel pastarett til middag. Smaker man kan justere underveis. Nå liker jeg meg.
Dag to: Det er tidlig morgen og jeg har tenkt på faenskapen i kjøleskapet i hele natt. Nå skal den bakes ut og stekes – uansett hva! Baking bringer frem det verste i meg – akkurat som å spille golf. Hvordan kan det være at alle Cupcakes-damene smiler og står der så perfekte med perleøredobber, sløyfer i håret og rene klær? De må da være som trykkokere innvendig? Er de ikke fulle av raseri og fortvilelse. Jeg bare spør. Jeg ser ingen glede What So Ever i å bake, men takk og pris for at kakene, tross alt smakte ok når de kom ut av ovnen.
Ja, tilbake til bakeprosjektet mitt. Deigen har stått i kjøleskapet natten over og er steinhard. Men akkurat dette tror jeg er en fordel, for da jeg kjevler ut deigen, klebrer den seg ikke så galt til kjevlen. Jeg kutter deigen i firkanter (noen blir kvadrater, andre blir vel mer avlange. Er det så nøye, da?)
Jeg legger dem over på bakepapir og steker dem i en forhåndsvarmet ovn på 190 grader. Her står de i ca 10 minutter. Så over på en rist for å kjøle seg ned. Kakene er ujevnt stekt, det ser jeg på fargen. Og ikke samme form, men shit au. De smaker godt, men overraskende lite søte. Det er nok fordi dette er en gammeldags oppskrift og da var nok kaker mindre søte enn de er nå. Liker du søte kaker, ville jeg ha tilsatt mer melis, eller ødelegger man hele oppskriften og alt skjærer seg da? Jeg vet ikke. Baking er ikke min greie, som du skikkert nå har skjønt.
Slutt på klagingen. Jeg har kaker i hus, og jeg er fornøyd. Sinnet har lagt seg og det er igjen idyll i heimen. Men det er lenge til jeg baker igjen:)
