Georgia Vin

Georgia – landet der oransjevin har vært trendy i 8000 år

august 10, 2018

Georgia, landet. Ikke staten. Hvorfor bør vi rette blikket mot dette landet for å lære mer om det som skjer i vinverden for tiden?

I Georgia har de laget vin i over 8000 år. Det har man funnet bevis for i to landsbyer sør for hovedstaden Tbilisi. Man har funnet leirkrukker – lik de som brukes i vinproduksjonen nå, og man har bevis for at disse er så gamle som 8000 år. Sansynligvis har man laget vin mye lenger enn dette.

Georgia ble selvstendig stat i 1991 etter å ha blitt oppløst fra Sovjetunionen. Det meste av vinproduksjonen under Sovjettiden var kommersiell og billig vin. Tradisjonell vinproduksjon i qvevri til eget bruk ble forbudt.

Qvevri på Pheasant’s Tears vingård

Qvevri er håndlagde leirkrukker som er satt inn med bivoks og som senkes ned i jorden for å holde en jevn temperatur året rundt. Georgia er et ekstremt varmt land om sommeren og vinteren kan være kalde. Ved å grave dem ned i jorden vil vinen holde en stabil og jevn temperatur.

Størrelsene på leirkrukkene kan variere fra 20 liter til 10 000 liter. De mest vanlige krukkene rommer 800 liter.
Leirkrukkene tar ca tre måneder å lage for hånd og de går gjerne i arv.

Amber Wine aka oransjevin.

99% av vin som produseres i Georgia lages på konvensjonell måte og eksporteres blant annet til Russland og Kina. Disse vinene har ingenting med tradisjonell vinproduksjon å gjøre.

Skallkontakt er ordet du må lære deg først som sist. Du kjenner det fra produksjon av rødvin. Det er i skall, kvister og stener at tanninene ligger. I Georgia bruker man samme metode ved fremstilling av hvitvin. Dette gir en dyp ravfarge på vinen samt tanniner. Det er dette vi kjenner som oransjeviner.

Kun 1-2 % av vinprodusentene i Georgia lager naturvin (ca 80 produsenter). Vinene lages på tradisjonell måte i qvevri uten å tilsette noe annet enn druer. I 2013 ble den tradisjonelle måten å lage vin i qvevri UNESCO-listet.

Den tradisjonelle måten å fremstille vin på er at man presser druene i det som heter en «satsnakheli». Druesaften og Ch’ach’a (drueskall, stilker og stener) helles i qvevri og man fyller opp ca 80 % av leirkrukken.

Under fermenteringen rører man i qvevrien 4-5 ganger daglig. Man fyller opp qvevrien med tilsvarende blanding gjort i andre qvevrier og så forsegler man krukken og lar den lagre i fem-seks måneder med skallkontakt (noen lenger).  Forseglingen er gjerne et glasslokk med mastikk rundt leirkrukkekanten og det legges våt sand på toppen av glasset.
Dette er slik vin lages på “Kakhetian”-metoden (øst i Georgia).

Et par måneders skallkontakt brukes i  «Imeretian-metoden” (vest i Georgia). Skall, stilker og steiner fjernes i november og vinen lagres videre frem til våren før den tappes på flasker.

I Vest-Georgia, Svartehavskysten og Racha-Lechkhumi lar man ikke druesaften ligge med skallkontakt mer enn 4-5 dager før vinen lagres videre i qvevri.

Da jeg og Erik besøkte Georgia i juni startet hele oppholdet med en heidundrende naturvinfestival.
Festivalen ble arrangert på det som er et utendørs folkemuseum i Tbilisi (Ethniographic museum).

Inngangsbilletten var 7 georgiske lari, noe som tilsvarer 23 kroner. De 500 som kom først fikk et ordentlig glass til å drikke vin av, mens vi som var ti minutter for «sene» måtte nøye oss med plastglass.
Ja, dette var en populær festival. Vi gikk fra bord til bord og smakte oss igjennom Georgia. For en fantastisk introduksjon til georgiske viner – de aller fleste av dem var naturviner.

Masse god mat på festivalen.

Vi fikk også mulighet til å kjøpe god, georgisk mat som krydret svinekjøtt grillet til perfeksjon over kull, servert med nybakt brød (Kakhuri Tonis puri)  laget på tradisjonell måte i en ovn som kalles «tone» – en slags tandoor.

Vi kjøpte med oss en vin som vi kåret til kveldens favoritt. Det var en vanskelig avgjørelse med tanke på det vanvittig flotte utvalget vi smakte oss gjennom for kun prisen av en inngangsbillett.

Vi smakte flere viner vi likte meget godt og de neste dagen skulle vi besøke flere av produsentene.

Tbilisi har mange spennende vinbarer og disse pluss mer om georgisk mat og drikke kan du lese om i et annet blogginnlegg.

Erik og jeg har booket to fulle dager med vin og mat gjennom Living Roots . Opplegget vårt er skreddersydd spesielt for oss ut fra våre ønsker.

Sjåføren vår heter Achi og er ekstremt opptatt av vin og især tradisjonell Amber Wine (oransjevin). I høst skal han jobbe for den kjente vinmakeren Frederic Cossard i Frankrike.

Amber Wine. Hva er det? Det er det vi kaller oransjevin. Oransjevin er et litt misvisende navn, syntes John Wurdeman – en av vinmakerne av Phasant’s Tears – Georgias mest kjente oransjevinprodusent.

John er fra USA og merket en stadig misforståelse når ordet Orange Wine (oransjevin) kom opp. Appelsinvin? Fruktvin, altså? Derfor startet John å kalle de hvite vinene med skallkontakt for Amber Wines. Amber betyr rav og det er akkurat den fargen vinene med lang skallkontakt har. Nå heter det Amber Wine i hele Georgia.

Det er vindruen Rkatsiteli – som opprinnelig er fra Georgia, som er blitt brukt i de ravfargede vinene gjennom tidene. Du finner druen spesielt i området Kakheti i Øst-Georgia.

Nå lager man også oransjevin av andre vindruer som for eksempel Kisi og Mtsvane (Kakhuri Mtsvane).

John Wurdeman

Det er John Wurdeman som er første vinmaker Erik og jeg møter på vår reise i Georgia. Han holder til i den vakre landsbyen Sighnaghi i området Kakheti. Selve vinmarkene og vingården ligger nedenfor landsbyen, i Tibaani.

John startet Pheasant’s Tears sammen med makkeren Gela Patalishvili (hvis familie har laget vin i over åtte generasjoner) i 2007. Navnet Pheasant’s Tears spiller på en gammel georgisk myte. Det sises at man først lager god vin hvis man kan få en fasan til å gråte av glede.

John (som opprinnelig er fra Santa Fe, New Mexico og oppvokst i Richmond, Virginia) er billedkunstner og svært musikkinteressert. Han studerte på kunstskole i Moskva og han reiste jevnlig til Georgia for å studere den egnartede folkemusikken som finnes der.

I 1998 kom han over et hus på et stille sted med vingård og vinkjeller. Prisen? 2000 dollar. Siden den gang har han hatt hus i Georgia og han pendlet mellom Russland og Georgia i studietiden. Dagen etter eksamen flyttet han til Georgia.

Årene i Moskva for vegetarianeren var krevende matmessig, men da John kom til Georgia kunne han nyte alle de vanvittig gode vegetarrettene som lages der.

John Wurdeman

Nå driver 43-åringen vingården Pheasant’s tears, restauranten i Sighnaghi (der chef Gia Rokashvili står på kjøkkenet og lager de mest fantastiske rettene), samt et par restauranter og vinbar i Tbilisi.

Pheasant’s Tears

Da John møtte vinmakeren Gela fantes det mange viner som ikke ble laget på tradisjonell georgisk vis.  John og Gela ville lage vin på den ekte måten.
– Vinproduksjonen er en forlengelse av kunsten og musikken som jeg har lært å kjenne her i Georgia, sier John.

John i en av vinkjellerne. Qvevri-krukkene er gravd ned under jordoverflaten.

John snakket på MAD for to år siden om dette temaet. Han omgås sommelierer og kokker fra de virkelig store og viktige restaurantene i verden. Gaggan Anand serverer vinene hans.

Pheasant’s Tears, Rkatsiteli 2016 på Noma, august 2018.

Det gjør også René Redzepi på Nomas grønnsaksmeny som serveres for tiden (Pheasant’s Tears Rkatsiteli 2016).  Også Josep Roca – en av de tre brødrene som driver El Celler de Can Roca i Girona serverer viner fra Pheasant’s Tears. (tre Michelinstjerner og nummer to på The World’s 50 best restaurants-listen). Josep har besøkt John i Sighnaghi. Han har sittet ved bordet og fått servert den samme, deilige maten som vi fikk.

Han ble så begeistret for de fermenterte hvitløksfedene og endte opp med å ta med flere glass hjem i kofferten. Hvitløksfedene var fantastiske. Akkurat som det fermenterte fjellsmøret, den hjemmelagde ferskosten laget av vannbøffelmelk og rødbetesalaten med syrlig plommesaus.

John og kokken. Det er kjøkkensjef Gia Rokashvili som lager maten på Pheasant’s Tears sin restaurtant. Den er moderne, men allikevel tradisjonell. Alt smaker fantastisk (som i FANTASTISK!) og det meste er vegetar.

Det georgiske måltidet er bygget opp på denne måten. De fleste av de kalde rettene står på bordet når gjestene setter seg. Så kommer flere retter inn samt de varme underveis. Man spiser litt av alt – men litt av gangen. Man lesser ikke på som en nordmann på buffet på Danskebåten. Tømmes et fat, blir den erstattet av en ny med samme innhold. Det er meningen at det skal være mat igjen.

Pheasant’s Tears Rkatsiteli 2012

Dette er et typisk georgisk festmåltid og det heter Supra. Ved bordet kan det sitte musikere som plutselig bryter ut i sang. En toastmaster (tamada) utbringer skål rundt bordet gjennom hele måltidet. Skålingen kan også gå på rundgang rundt bordet.

Denne røde pet-nat’n som John lager må den norske importøren ta inn. Det er en ordre!

Man må belage seg på en del alkohol, så viktigheten av å spise jevnt og trutt er vesentlig. Især når flasken med chacha kommer på bordet. Dette er brennevin laget på skall, kvister og stener fra vinproduksjonen og kan sammenliknes med grappa. Chacha er dog mye sterkere og inneholder mellom 40-65 % alkohol. Gaumarjos! (Skål!)

Hva serverer man til så mange forskjellige retter og smaker? Amber Wine (Oransjevin), selvsagt.

– Oransjevin går godt til asiatisk, indisk og krydret mat også. Den tåler til og med urter og grønnsaker, sier John. – Rkatsiteli-vinene går til alt og de bringer frem de beste kvalitetene ved hver rett.

Vinen ligger minimum 9 måneder i qvevri – begravet i jorden. Det tar ni måneder for jorden å «føde» vinen, sier man her i Georgia. Så lar du vinen bli hos «sin mor» til den er klar til å stå på egne ben. Skall og kvister kalles The Mother of Wine».

Hvorfor bruker man qvevri for fremstilling av vin, spør jeg John:

– Leirkrokkene har ingen kanter og dermed er vinen i konstant bevegelse. Leirkrukken er porøs og når den er begravet under bakken tilpasser den seg etter jordens temperatur.

– Ulempen er hygienen. Fordi leirkrukken er porøs er det masse småhull der bakterier kan sette seg. Å rengjøre en qvevri tar lang tid, sier John.

Et annet faremoment  er varmen. Når det er for varmt og temperaturen kan nå opp mot 45 grader. Temperatuen påvirker jorden, og fordi vinen ikke er tilsatt svovel må vinen ut av qvevrien så fort som mulig og noen ganger er ikke vinen ferdig da.
På Pheasant’s Tears tilsetter de bittelitt svovel i tappingen.

John produserer mellom 700 til 4000 liter vin i året. Han jobber nå med å få istand en utendørskjeller. – Det er mye bedre arbeidsforhold her ute, sier John.

The Crazy Pomegranate

På Pheasant’s Tears vingård i Tibaani ligger også The Crazy Pomegranate – et selskapslokale og restaurant som kona til John, Ketevan Mindorashvili, som visstnok er en av Georgias beste kokker skal vi tro John, er ansvarlig for. Det er perfekt for større grupper og bryllup.

Foruten å produserer og eksportere vin importerer han naturvin fra hele verden til Georgia.  Han ønsker ikke bare å promotere sine egne viner i restaurantene og vinbaren sin.

Oransjevin er trendy i Europa for tiden.  Hva er likheter og forskjeller mellom slovenske og georgiske oransjeviner?  Jeg spør John.

– Slovenske Gravner, som bor i Nord-Italia (området pleide å være en del av Slovenia) kom til Georgia på 90-tallet og tok med seg qvevrier herfra for å lage oransjevin i georgisk stil. De ble svært populære og en del unge slovenske vinmakere startet å lage disse vinene med lang skallkontakt. Radikon og flere andre kjente vinmakere.

– På samme måte som i Georgia, gjennomgikk også Slovenia en industrialisering i måten vin ble laget på. Vin laget på den måten de unge vinmakerne i Slovenia begynte å lage vin på var rett og slett den gamle måten vin ble laget på i Slovenia også – ikke bare Georgia. De gikk tilbake til sine røtter. Så det var ikke egentlig Georgia som satte fart i denne prosessen, men en slags rolle hadde Georgia i å minne Slovenia på sin egen vintradisjon, sier John.

– Forskjellene mellom georgisk og slovensk vin er druetypene og terroir.

Kan man bruke eik i naturvin, John? 

– Du kan lage naturvin i badekaret ditt, hvis du vil. Du kan også lage konvensjonelle viner i en qvevri. Det er bare en beholder.  En ny eiketønne vil påvirke smaken på vinen. Eldre eik har mindre påvirkning på vinen. Er du vant til å drikke ueiket vin vil du uansett kunne kjenne eikesmaken. Du kan påvirke smaken ved å brenne tønnene eller bruke større eller mindre eiketønner. Lager du vin som har struktur og dybde må du nesten bruke en liten mengde eik. Hvis du da ikke bruker qvevri, sier John Wurdeman.

Les mer: Dette er oransjevin

Johns tips til oransjevin-nybegynnere:

– De er heldige! Folk som tror de kan vin er forutinntatte når det kommer til å smake på ukonvensjonell vin. Forutinntatthet er det som hindrer én i å kunne smake vin.

– De som ikke kan så mye om vin stiller mye sterkere når det kommer til å skjønne hva oransjevin er. Folk som tror de vet noe om vin vil sannsynligvis smake vinen på den måten de er vant til, altså med øyne og hode mer enn med tunge og hjerte. Det å smake vin bør først og fremst være en fysisk og spirituell opplevelse, mener jeg.

John fortsetter:
– Mange ganger er de som har fått smake litt vin fra barnsben av, som er utmerkede smakere og ikke nødvendigvis de som er Masters of Wine.

– “Barnesmakerne” sier gjerne hva de mener om vinen ut fra hva de føler. De har ikke nødvendigvis peiling på hva de skal si om vinen rent faglig.

– Vin har vært et kommersielt produkt så lenge og derfor tror jeg det er nesten påventet av alle i den vestlige verden at de skal være en slags vinkjenner. Mange som ikke har hatt mulighet til å lære så mye om vin, eller har råd til å utvikle seg gjennom dyrere viner, føler seg muligens litt latterliggjort av de som påstår at de vet mye om vin.

– Vin er først og fremst fermentert druesaft. Vi trenger ikke gjøre det til noe komplisert. Mange bruker for mye tid og energi på å sammenlikne vin med en nøtt eller frukt. Leter du etter f.eks solbær i vinen, da vil du ende opp med å huske vinen for solbær og ikke hvilken opplevelse du hadde da du drakk vinen, sier John Wurdeman.

– For meg er det viktig å sammenlikne vinen med en person. Er den introvert? ekstrovert? Er det en snill eller sint person? Fredelig? Flørtende? Suksessfull eller kaos? Er det en person med sinnsro?

Hvis vi tenker på en vin som en person vil vi kunne forstå hvilke folk vi vil være sammen med.

– Først og fremst skal du aldri drikke en vin fordi andre har sagt at den er viktig. Du skal drikke vinen fordi den er lett for deg å drikke og fordi den er i harmoni med den sinnsstemning du befinner deg i, sier John Wurdeman.

– Av og til kan man finner noen eksotiske druetyper, noen aromatiske varianter og du lukter på vinen og du synes den er spennende, men du klarer ikke å definere vinen, og når du har drukket et par glass har man mest sansynligvis mistet all lyst til å drikke mer av den.

Noen viner er «stille» , men de vokser på deg og blir mer og mer interessante. Du må kanskje jobbe litt med å finne hjertet og sjelen på vinen, men disse vinene er mer spennende enn de som avslører seg selv med en gang, sier John.

John er i ferd med å bygge hotell utenfor Sighnaghi. Der skal han også installere ølbryggeri og server mat laget over ild.

Les mer: Alt du trenger å vite om naturvin

Okro’s Wines. bra saker!

Vi forlater John og setter kursen mot nok en vinprodusent. Vi skulle gjerne ha vært innom Okro’s Wines som ligger i samme landsby. Der har John Okruashvili laget naturviner siden 2009. Heldigvis har vi allerede smakt vinene hans et par ganger på turen (og i ettertid) og kan slå fast at han lager meget gode saker.

Vi skal til Naotari Wines i området Chikaani (Kakheti) der Koba Kvatchrelishvili er vinmaker. Han lager viner av druene Kisi, Rkatsiteli, Khikhvi og Saperavi. Oransjevinen, som han fikk 98 poeng for på vinfestival i Tyskland, er en blend av 20% Khikhvi, 40% Kisi, 40% Rkatsiteli. Den har 6 måneders skallkontakt og er ufiltrert.

Koba Kvatchrelishvili

Den røde Saperavi-vinen hans er en av de virkelig vellykkede georgiske rødvinene vi smakte under vårt besøk i Georgia. I fremtiden vil Koba også lage oransjeviner av en druesort, ikke bare blend.

Koba slipper vanligvis ikke folk inn på vingårdbesøk, men for oss gjør han et unntak. Han åpner til og med en qvevri for første gang til ære for oss. Det er stort, skal jeg si dere. Vår sjåfør, Achi foteller at han kun en gang tidliger ehar fått være med på dette.

Koba børster nøysomt våt sand av lokket på qvevrien som er begravd i vinkjelleren.

Han fjerner skallrester som har lagt seg på toppen av vinen og så suger han opp vin med en pipette og heller gylne dråper over i et vinglass.

Barnebarnet følger nøye med. Han er syv år og en dag skal han også bli vinmaker, forteller bestefar.

Koba smaker på fjorårets vin for første gang. Etter en god stund snur han seg mot oss og smiler bredt. Det er et rørende øyeblikk for alle i rommet. Det har vært vellykket. Barnebarnet snapper glasset og drikker en stor slurk.

Han gir vinen en tommel opp. Bestefar klapper ham på hodet og sier at slik er det her i Georgia. Barn er med på produksjonen. De skal jo en dag selv bli vinprodusenter.

Erik får smake vinen rett fra qvevri-krukken.

Koba deler ut glass til meg, Erik, sjåføren vår og sin kone. Vi er alle enige om at dette er en meget god vin. Med tapping på flaske og litt lagring vil denne vinen skinne.

Han lager ca 5000 flasker per år – 3000 av dem er oransjeviner.

Før Koba begynte å produsere vin selv jobbet han på vinfabrikk der det ble laget kommersielle og konvensjonelle viner for det russiske markedet. Han lærte alt om tradisjonell vinproduksjon fra sin bestefar og han lagde sin første vin som sjuåring.

Det er vanlig at barn har sin egen lille qvevri som de er sjef over. De fleste vinene blir til eddik for barna er så utålmodige og åpner lokket til qvevrien ofte. Det ødelegger vinen.

I 2012 lagde Koba sin første qvevrivin for salg. Nå eksporterer han vinen til hovedsakelig Japan, Østerrike, USA og Tyskland.

Khachapuri

Kobas kone kommer inn med nybakt khachapuri (tradisjonelt brød med ost i midten) fylt med hjemmelaget ost og vi smaker blenden og rødvinen til det deilige brødet.

Tradisjonell vinproduksjon i Qvevri var forbudt i Sovjet-tiden og man gjemte dem så godt man kunne. Da Sovjetunionen ble oppløst og Georgia ble selvstendig begynte Koba å jobbe med det som var hans mål, nemlig å lage naturvin. Vinmarken var ikke økologisk og det tok seks år å få den ren. Nå lager han vin etter biodynamiske prinsipper.

– Naturvin er medisin for kroppen. Håndlaget vin er derfor det aller beste for helsen, sier han.

Koba forteller at kvaliteten på vinen er det aller viktigste for ham. Han ble sint over hvordan georgiske viner ble laget i Sovjet-tiden og ville lage ekte, tradisjonell georgisk vin med skallkontakt og høy kvalitet. – Georgisk vin smakte som europeisk vin. «Like Wine without their Mother», sier Koba og ler.

Vi kjøper med oss noen flasker som han setter etikett og gullmerker på.

Fra Naotori og koselige Koba reiser vi videre gjennom et fantastisk frodig og idyllisk landskap til Alvani.

Her møter vi Shota Lagazidze som er vinmaker for Lagazi Wine Cellar. Han møter oss sammen med naboen og vinmaker Mikheil Bertlani  (som egentlig er kunstner) fra den lille vingården Obolziani.

Mikheil og Shota

– Naboer hjelper hverandre, sier Shota som er minst to meter høy. Slik er det mulig for mange vinmakere å lage vin. To hoder tenker bedre enn et.

Shota viser verktøyet de bruker til å røre i druene under fermenteringen.

Han har åtte qvevri i vinkjelleren sin. Alle i forskjellige størrelser. Vinene som han og Mikheil lager er ufiltrerte hvitviner med skallkontakt – altså oransjeviner. Shota lager maks 1200 flasker vin i året. Mikheil lager færre.

I vinkjelleren til Shota er det spindelvev. Noen fugler flyr igjennom døren og ut et vindu. – Det gir et sunt miljø i vinkjellerne. Den største fienden for leirkrukkene er jordskjelv eller røtter. Da kan de knuses.

Achi (sjåføren vår), Shota og Mikheil

Vi smaker vinene til Shota og Mikheil mens deilige georgiske retter kommer inn på bordet. Stekte poteter med dill, salat med tomater og agurk.

Vi får også aubergin med valnøttkrem og ikke minst khinkali – de kjente georgiske dumplingene fylt med enten kjøtt eller grønnsaker. Disse er fylt med svin- og oksekjøtt, urter og løk.

Khinkali

Man holder i «stilken» og biter en bit av selve dumplingsen. Så suger man ut kraften før man spiser alt bortsett fra «stilken». Det er dette som skiller turister fra innfødte. Turistene spiser stilken som bare er en deigklump.

Vi har det så hyggelig der vi sitter i det lille steinhuset og spiser, drikker, skåler og prater med de to utrolig hyggelige vinmakerne. Mørket har for lengst lagt seg over landsbyen. Vi skal tilbake til Tbilisi og det er tre timer å kjøre over fjellet. Det er bekmørkt og det spares virkelig på belysning langs veiene på den georgiske landsbygda.

Jvari-klosteret

Vel fremme i Tbilisi slukner vi fort og morgenen etter er vi klarer for nok en tur ut av storbyen. Denne gang holder vi oss i sentrale Kartli-området. På veien kjører vi til Jvari-klosteret og til Georgias tidligere hovedstad, Mtskheta.

Innenfor den gamle bymuren ligger Svetitskhoveli-katedralen i Mtskheta. Det sies at Jesus’ likklede ligger begravet her et sted inne i katedralen.

Iago’s Wine

Vi stopper i Chardakhi hos Iago Bitarishvili som har vingåden Iago’s Wine.

Iago Bitarishvili

Iago lagde sin første økologisk vin i 2003 og var den første i Georgia som ble sertifisert i 2005. Nå er han ikke lenger sertifisert. Han gidder ikke bruke penger på det. Alle vet at han lager naturvin. – Du må tro på metoden, sier Iago. Et papir er ikke nok.

I 2009 lanserte han sin første oransjevin av den lokale druen Chinuri. Den har seks måneders skallkontakt.

Nesten alle vinene til Iago eksporteres og mesteparten havner i Italia, Frankrike, Danmark, Spania og Japan.

Vi spiser nydelig lunsj på vingården. Det er flere turister som gjør det samme. Stedet ligger en liten time utenfor Tbilisi noe som gjør det enkelt å ta turen ut av storbyen.

Vi kjører videre til neste vingård.

Bastien Warskotte og Nino Gvantseladze startet vingåden Ori Marani (Ori betyr 2 og marani betyr vinkjeller på georgisk) i 2017. Han er fransk og hun er georgisk. De dyrker ikke druer selv foreløpig, men kjøper inn fra regionen. Drømmen er å lage musserende vin på champagnemetoden. Bastien er fra Champagne. – Kanskje lager jeg musserende vin i qvervi en dag, sier Bastien. Han bruker fermentert honning i de musserende vinene sine og rosévinen er i provencalsk stil.

Qvevri og eiketønner.

Musikk er viktig når Bastien lager vin. Bilder av Oasis henger over vintønnene og qvevriene. Vinene ses på som kultviner og flere vinbarer i Tbilisi trykker dem til sitt bryst.

Det skal bli spennende å se hva de kommer til å ende opp med. Ori Marani-vinene som lages nå er superpopulære og forsvinner med en gang. Det er dog ikke sikkert at du får slike viner neste år. Bastien tester ut nye stiler til enhver tid og føler ikke at han helt har landet der han skal være ennå.

Vi kjører gjennom Gori – Stalins fødeby. Vi har gjort et ørlite stopp innom Stalin-museet og er fylt med dårlig samvittighet og skam over å ha ønsket oss dette. Museet er en ren hyllest til mannen som var en av verdens aller største massemordere. Inne i museet er det russere og tyskere … og oss. Sjåføren vår vil ikke bli med inn. Han skjønner ikke hvorfor vi i det hele tatt vil inn. Det skjønner ikke vi heller etter å ha hastet gjennom bygget heller.

Nika Vacheishvilis vingård ligger ikke langt fra dette flotte klosteret.

Ikke langt fra Gori ligger Ateni som er et annet vinområde. Her kjører vi oppover i fjellene på humpete grusvei. Vi skal til Nika Vacheishvili. Det er en helt nydelig vingård høyt oppe i fjellene med den mest fantastiske utsikten du kan tenke deg.

Niki er lærer på den lokale skolen der han underviser i kunst. Han var tidligere kulturminister i Georgia.

Diana Vacheishvili

Vi treffer hans kone, Diana som tar oss gjennom en smaking av vinene deres. De driver et lite gjestehus med seks rom i fjellene og her kommer turister som vil male eller bruke stedet som utgangspunkt for fotturer eller utflukter i området.

Chacha-apparatet.

Ute på tunet står brenneapparatet der de lager chacha av restene fra vinproduksjonen. Nesten alle som lager egen vin lager også eget brennevin i Georgia.

Her kan du bo, spise og drikke godt.

Det var ingenting her da de flyttet opp i fjellene i 2012. Det snør om vinteren og sommeren kan bli skikkelig varm. De produserer nå omkring 3000 flasker vin og det er kun rene viner – ingen blandinger.

Vinrankene står i terrasser nedover dalen og jordsmonnet er ekstremt jernholdig. Dette viser Diana ved å legge litt grus på en magnet. Grusen sitter fast.

Vinhøsten skjer senere her i dalen enn nede på sletta. De høster i månedskiftet oktober/november. De lager naturvin og de tilsetter ingen ting. De lager sju forskjellige viner.

Igjen kommer det mat på bordet. Deilige salater, rødbeter i plommesaus, innkokt kjøttgryte og selvsagt katchapuri. Alle lager sin versjon av det berømte brødet med ost i midten.

Diana skjenker vin og vi sitter å ser ut over et av de vakreste landskapene vi noen gang har sett.

Ateni ligger på det som var den gamle hovedveien mellom Palestina og Istanbul. Det var et sted man lagde vin og et sted man dyrket hvete. Man kan fremdeles finne gamle møller i fjellene.

Vår vinreise i Georgia er over. I et senere innlegg vil du få gode adresser til vinbarer og gode spisesteder der du kan smake georgisk vin – både Amber Wine (oransjevin) og rødvin.

Du må ikke reise ut av Tbilisi hvis du absolutt ikke har tid eller lyst til det. Dog anbefaler jeg deg på det varmeste å ta en tur med sjåfør for å se det vidunderlig vakre landet. Jeg er så positivt overrasket over både Tbilisi og Georgia som land. Jeg kommer garantert til å reise tilbake.

Kanskje liker du disse også

1 Kommentar

  • Svar Slik kommer du i ekte julestemning i København - Helleskitchen desember 9, 2018 at 12:34 pm

    […] spisested som heter Kødbyens fiskebar. Vi hadde booket bord her og nøt georgisk oransjevin fra Pheasant’s Tears, østers, blåskjell og fish and chips. Sistnevnte laget av røkt torsk og remuladen var laget med […]

  • Legg inn en kommentar

    %d bloggere liker dette: