Bli med til provinsen Cádiz

Kjenner du til provinsen Cádiz som ligger i regionen Andalucia? Dette er et område som strekker seg fra Atlanterhavskysten og kystbyen Sanlúcar de Barrameda i vest til et lite stykke opp på Middelhavskysten og så et godt jafs inn i landet sør for Sevilla og nesten til Ronda.

Cádiz er både navnet på en provins og en by. Hovedstaden i Cádiz-provinsen heter Cádiz og da snakker man gjerne om Cádiz Cádiz eller Cai Cai. Og ikke bare det! Snakker man om gamlebyen i Cádiz så sier man gjerne Cádiz Cádiz Cádiz eller Cai Cai Cai.

Ok. Da skulle det sitte.

Vi starter i den idylliske kystbyen Sanlúcar de Barrameda ved munningen av Guadalquivir-elven. I 2022 var byen kulinarisk hovedstad i Spania og det er lett å forstå at dette er en kulinarisk destinasjon. Kjent for blant annet Langostinos de Sanlúcar, de deilige, store rekene som veier opp mot 50 gram stykket. Folk reiser til byen for å spise delikatessen og det skjønner jeg veldig godt. Etter at hurtigtoget kom til området er det lett for spanjoler fra hele landet å reise hit på rekordtid.

Sanlúcar de Barrameda er kjent for mer enn reker. Vi befinner oss midt i sherry-land og her produseres Manzanilla-Sanlúcar de Barrameda DOP. Manzanilla er en type fino sherry som skiller seg fra sherryene som produseres i Jerez de la Frontera. De er tørrere, en smule syrligere og saltere hetviner enn de klassiske variantene. De har også litt lavere alkoholinnhold. 

Det finnes forskjellige typer manzanilla-viner:
Manzanilla Pasada er lagret i ca 7 år. 
Manzanilla Amontillada kan være lagret så lenge som i 12 år. 
Manzanilla Olorosa er rik i smaken etter lang lagring og noen ganger helt opp mot 30 år. 
Jerez Cortado er en Palo Cortado laget av manzanilla. En favoritt hos oss her i huset.

Manzanilla drikkes gjerne avkjølt (7-10 grader) og serveres til tapas som spekemat og sjømat, men også oliven og andre småretter. Besøk et av byens Manzanilla-hus og bestill en smaking. Det er både lærerikt og gøy. Sjekk ut Barbadillo, et av byens vakreste vinhus.

Manzanilla er en deilig drikk og perfekt til Langostinos de Sanlúcar, men pass på. Dette er hetvin og alkoholinnholdet er høyere enn i vin. Det er fort gjort å glemme det, kan jeg skrive under på. 

Vil du ha en utblandet Manzanilla prøv gjerne Rebujito som er en blanding av sherry (enten fino eller manzanilla) med masse isbiter og sitronbrus som f.eks Sprite. Forfriskende i varmen og litt mindre skummel når det kommer til alkoholinnhold. 

Sanlúcar de Barrameda er en koselig liten by der manzanilla-husene ligger på rekke og rad. Fra toppen av Castillo de Santiago kan du se hele byen, elven Guadalquivir og nasjonalparken Doñana på den andre siden av elven. 

Synes du der er for slitsomt å gå alle trappene opp til taket på slottet kan du heller hive deg over en porsjon med nystekte churros. Varme, lettsaltet, frityrstekt røre som dynkes i sukker er aldri feil. La oss ha det klart en gang for alle. Så lenge oljen ikke stinker er churros en ekte delikatesse og kan med hell spises både i varmt og kaldt klima. Churrosene jeg fikk på Churrería La Calzada som ligger på Av. Calzada Duquesa Isabel var en skikkelig bra opplevelse. 

Byen består av mange vakre plasser og Plaza del Cabildo er intet unntak. Gå herfra og følg de trange, koselige gatene der lokalbefolkningen drikker sin kaffe og prater mens cortadorene skjærer perfekte skiver av spekeskinkene utenfor delikatesseforretningene. 

Stikk innom matmarkedet og sug inn atmosfæren og se deg rundt. Her får du Langostinos de Sanlúcar, den kjente, røde tunfisken og lokale grønnsaker. Eksotisk frukt som mango og bananer importeres ikke lenger fra utlandet, men dyrkes i Andalucia og Kanariøyene med stort hell. Det samme gjør avokado. 

Sanlúcar har vært en svært viktig by når det kommer til handel med Amerika. Colombus reiste herfra på sin ekspedisjon i 1498 og siden Magellan og Elcano i 1519. 

Skal du spise et bedre sjømatmåltid tar du turen ned til Playa de Bajo de Guía. Her ligger restauranter og barer siden om side ved den fine sandstranden. Veldig old school og autentisk er det også. Jeg digger slike steder. Besøk Fábrica De Hielo, den tidlige isfabrikken som nå er gjort om til museum. 

Vi spiste på Mirador de Doñana. De serverer nydelige retter som for eksempel deres versjon av Ensalada rusa med majones, poteter, reker. 

Atún encebollado består av kalde skiver av godt stekt tunfisk med en deilig løksaus laget av timian, rosmarin, oregano, laurbærblader, hvitløk, persille, manzanilla og paprikapulver. 

Vi smaker en av de mest kjente rettene fra Cadiz, Tortillitas de Camarones. Dette er tynne kjeks laget av kikertmel, løk og små reker. De frityrstekes til de er sprø. Jeg må innrømme at dette ikke var den beste varianten av retten, så jeg har et bedre tips til deg når du leser lengre ned i saken. 

Vi smaker selvsagt de kjente rekene, Langostinos de Sanlúcar som kun finnes i dette området. Deilige skjell i en saus laget av manzanilla, laurbærblad og olivenolje som kan minne om en pil-pil. De lokale legger gjerne små biter av brød i sausen for å suge den opp og så nyte den. Det kalles “barquitos” (små båter). 

Det dyrkes ris i elvedelta-området og den brukes i de mange riksrettene som lages på restaurantene. 

Vi spiser Arroz Marinero, som er en slags paella, men fuktigere. Man kan ikke kalle en risrett for paella hvis den ikke er en autentisk variant fra Valencia. Risretten er helt nydelig! Masse skalldyr og kremet ris. 

Jobben som reisereporter kan virke som et eventyr, men når du på toppen av all denne maten også må prøve de lokale dessertene kan det blir for mye til og med for meg. Men jobben må gjøres. 

Den arabiske kulturen i Andalucia er synlig i både byggestil og i matveien og introduksjonen av sukker, mandler og honning kan ses i dessertene i regionen. Vi smaker tarta de abuela (bestemorskake), Tocino de cielo (en pudding) og Dulce de Leche (en kake som smaker som Dulce de Leche, rett og slett).

En liten og artig fakta om Tocino de cielo er at den lages av eggeplommer, vann og sukker. Og retten stammer fra 1300-tallet! Eggehviter ble brukt til å klarne vin og eggeplommene ble gitt til nonnene i klostrene som da laget denne desserten. Kallenavnet på desserten er “himmelens bacon». Vakkert og litt absurd på samme tid. 

Drar du ned til denne deilige strandpromenaden kan jeg også tipse om Casa Bigote som har Bib i Michelinguiden og den er helt klart en god kandidat for et godt måltid.

Foruten reker og manzanilla er Sanlúcar de Barrameda kjent for rosa flamingoer og hesteløp. Ingen av delene ble observert på min korte tur til byen, men jeg stoler på at guiden vår snakker sant.

Vi må videre. Forbi små fjell av salt fra saltutvinningsanleggene. Her et sted ligger også en av de restaurantene jeg har mest lyst til å spise på i hele verden: Restaurante Aponiente. Tre stjerner i Michelinguiden og drevet av Ángel León, en levende legende som jeg ved mange anledninger har møtt personlig samt hørt forelese fra talerstolen på konferanser i San Sebastian og Madrid. Jeg garanterer et innlegg om ham når jeg en dag besøker restauranten. 

Cádiz (som i Cai Cai, altså byen Cadiz i regionen Cádiz er neste stopp på turen. Vi sjekker inn på Hotel Senator Cadiz som er et gammelt hotell i maurisk stil i resepsjonsområdet. Kanskje ikke det mest moderne hotellet du kan tenke deg, men jeg må ærlig innrømme at jeg liker disse gamle og slitte hotellene fremfor kjedelige kjedehoteller uten sjarm. 

Hotellet ligger i Cai Cai Cai, altså i gamlebyen i byen Cádiz i regionen Cádiz.
Cádiz er forresten en av Europas aller eldste byer. 

Det er en sjarmerende havneby med over 100 tårn (i ulike byggestiler) som ble brukt til å speide etter skip. Cádiz ligger på en halvøy som nå har fått broforbindelse fra Barriada Río San Pedro slik at man slipper å kjøre en stor omvei. 

Matmarkedet (Mercado Central) skal være veldig bra, men dessverre besøker jeg Cádiz på en helligdag og da fikk jeg ikke oppleve det. Matmarked er vanligvis det jeg prioriterer å se når jeg kommer til et nytt sted. Det er alltid en fin opplevelse. 

Ikke langt fra markedet ligger Torre Tavira som er verdt å klatre opp i. Der finner du også et camera obscura. Dette er i følge Wikipedia en enkel form for projeksjonsapparat eller avtegningsmaskin. Innretningen består av et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene foran hullet slipper inn, og dermed avtegner seg som et opp-og-ned-vendt lysbilde på bakveggen inne i avlukket. Det er rett og slett mulig å se hva som beveger seg på hustak og på bakken i nærmeste omkrets av kameraet. Vakkert og interessant. Det er ikke lov til å ta bilde under seansen pga privatlivets fred, og det respekterer jeg. Derfor ingen foto av dette. 

På taket av Torre Tavira har man en fantastisk utsikt utover hele gamlebyen av Cádiz. Her kan man se alle vakttårnene som er bygget rundt omkring. Du har også en flott utsikt til katedralen i byen herfra.

Playa la Caleta ligger midt i byen. Det var her Halle Berry steg ut av havet iført sin oransje bikini i James Bond-filmen Die Another Day. Stranden er fin, den. Med eller uten Pierce Brosnan. Jeg prøvde ikke å gjenskape bildet fra filmen og det skal vi alle være glade for. 

I Cádiz er det et sted som har veldig gode Tortillitas de Camarones. Husker du kikertkjeksen med reker som jeg nevnte i avsnittene om Sanlúcar de Barrameda?

På Restaurante El Faro de Cadiz får du en virkelig knasende og god versjon av den lokale spesialiteten.

Den tradisjonelle restauranten har masse godt på menyen. Patatas aliñas (kald potetsalat med løk, persille, sherryeddik, salt og olivenolje) med melva (en type makrell som er i familie med bonito) servert på toppen av potetene, lokale oster med fiken, mousse av skorpionfisk og miniboller laget av sjømat i en saus av sherry og skjell. Og dette er bare forrettene.

Jeg elsker disse delerettene og det har også vært inspirasjon til boken min Litt av alt – som handler om småretter. Det er en perfekt måte å spise på, etter min mening.

Så spiser vi hovedrett og min Guiso de Pescado de Roca a la Roteña er en deilig rett med tomat, løk, paprika, potet, sherry og selvsagt et deilig stykke fisk som i dette tilfellet er abbor.

Restaurante El Faro de Cadiz er et hyggelig sted å suge inn ekte lokal atmosfære og smake mange av rettene fra regionen. 

En rett som er verdt å merke seg er ortiguillas de mar. Det er friterte sjøanemoner. Har du sett en levende sjøanemone så vet du at det ser ut som en rund dings med lilla rysjer. Disse sjødyrene er giftige når de er levende, men et lite bad i eddik før de vendes i røre og friteres til de er deilige og sprø på utsiden og myke inni fjerner giften. 

Vi fant et fantastiske sted ved matmarkedet som serverte disse. De nytes best sammen et glass sherry eller manzanilla, selvsagt. Stedet vi fant heter Restaurante Cervecería Bajamar og du må sitte inne. Det er så sjarmerende og fint.

Det ligger mange spisesteder rundt markedet og jeg tipper at mange av dem også har et særegent og spesielt interiør som på Bajamar, så stikk alltid inn for å se hvordan det ser ut. Alle stedene ser like ut på utsiden. Dessuten sitter alle turister ute mens de lokale sitter inne. Hvorfor? Det er jo nesten alltid for varmt å sitte ute.

Cádiz har mange flotte parker og jeg er især begeistret for Plaza de la Candelaria som er som en liten eksotisk oase midt i byen. Sjekk den ut. 

Andre ting som er viktig å få med seg i byen er Pan de Cádiz som er et stekt marsipanbrød med eller uten fyll og da gjerne kandiserte frukter. Og iskrem fra Narigoni Gelato som har et utvalg spennende og gode smaker. Hva med iskrem med smak av ost, fiken og honning? Eller ostekake med skogsbær? 

Vi reiser videre nedover kysten og neste stopp er Chiclana de la Frontera. Ved Coconovo-stranden ligger El Cuartel del Mar. Den nedlagte politistasjonen er gjort om til en superchic restaurant og bar.

Den prisbelønnede arkitekten, Paula Rosales har skapt det lekre stedet som er innredet i hvitt og sandfarget. Utvilsomt et it-sted med loungemusikk og fantastisk utsikt utover havet fra takterrassen. Maten er absolutt god. Det er verdt en tur innom for en matbit eller for en drink eller to. 

Vi spiser artisjokk med payoyo-ost, tartar med beinmarg og grønnsaker, små, grillede akkar, reker i olje og hvitløk og en stor panne sort ris. 

Etter lunsj går ferden til en av de vakreste byene jeg har sett: Vejer de la Frontera. Den hvite byen ligger litt inn i landet på en bakketopp. Byen har lag på lag med historie. Dette er en av Andalucias berømte, hvite byer. Jeg elsket dette stedet ved første øyekast. Fra den usedvanlige vakre fontenen og palmene på Plaza de España til blomsterhavet i de mange bakgårdene som skjuler seg i smugene i byen. 

Vi bor på boutiquehotellet Hotel V. Det er helt spektakulært. Fra takterrassen kan du se utover hele den hvite byen mens du ligger å sløver på en solseng med en cocktail i hånden. Hotellet har få rom, men alle er innredet forskjellig med antikke møbler i utsøkt stil. Jeg er personlig ikke stor fan av åpne baderomsløsninger, men ikke alle rom har det, så er du like sjenert som meg ville jeg ha sjekket om dette før man bestiller rom slik at man får et med lukket bad. 

Den lille hvite byen har også en god del små butikker som selger brukskunst og klær i hobo chic-stil. Byen er vel verdt et par dagers besøk.

I Vejer de la Frontera kan man virkelig ane den mauriske arven. På El Jardín del Califa spiser du nordafrikansk mat i den fantastisk lekre hagen eller innendørs i det spektakulære huleaktige lokalet. Eierene av denne restauranten driver mange steder i den lille byen. Alt fra Caféen Fez, tapasbarer og til små og større overnattingssteder. De har til og med et hammam. 

Nede ved kysten ligger Barbate. I over tre tusen år har dette stedet vært sentrum for fiske av tunfisk (bluefin) i denne delen av Atlanterhavet. Fisket har ikke alltid vært av den bærekraftige sorten, men nå er fisket regulert og utføres på en måte der fisken lider minst mulig. 

Vi møter Ignacio Soto som driver Cadiz Atlantica, et opplevelsessenter og firma som forteller historien om den røde tunfisken. Her kan du også smake forskjellige lagringer av tørket og saltet fisk. Det er utrolig interessant å høre om metodene som ble brukt før og hvordan man har klart å snu fisket til moderne og bærekraftig fangst. De store steinbeholderene på utsiden av lokalet ble brukt til å legge tunfisk med salt som er utvinnet fra kystens mange saltverk.

Gjennom Cadiz Atlanticas hjemmeside kan man melde seg på forskjellige typer turer med arkeologer og fagfolk. Du kan til og med dra på guidet tur til den flotte stranden og de berømte sanddynene i Bolonia der den gamle romerske byen Baelo Claudia lå. Nå er det kun ruiner igjen, men her laget man garum (som nå er så trendy) som er det samme som fermentert fiskesaus som gir ekstra umami til en rett. 

Man kan også bestille privat kveld med kokk der man kan nyte tunfisk på mange forskjellige måter. 

Vi smaker oss igjennom forskjellige saltede tunfisk-varianter som omtales som “Jamon of the Sea”, altså havets spekeskinke. Mojama er navnet på speket tunfisk. Jo lengre speketid jo kraftigere smak. Det er interessant å smake mild speking oppimot fisk med lang speking. Smaken forandrer seg så mye. Sørg også for å smake speket rogn. Kraftig og litt oksidert i smaken. Kan anbefales med et glass Palo Cortado til. 

Når man er i provinsen Cádiz hører det med en tur til kystbyen Tarifa som ligger perfekt plassert mellom to hav. Tarifa kan beskrives som en surfeby, boho chic-hangout, badeby-idyll med tendenser til høy partyfaktor. Tarifa kan være det du vil. Men det er ingen tvil om at stedet egner seg til sport som involverer vind for det er det nok av her. Dette er stedet i Europa der det kalde Atlanterhavet blandes med det milde Middelhavet. 

På flere av byens mange restauranter kan man nyte den røde tunfisken og i mitt tilfelle ble det på La Pescadería der de serverer en utsøkt tataki av rød tunfisk med wasabiris. 

Vi stikker opp i fjellene igjen og til nok en av de hvite landsbyene. Denne heter El Bosque rett ved Sierra de Grazalema nasjonalpark. 

Vi bor på et enkelt sted som heter Hotel Las Truchas. Landsbyen er sjarmerende og kjent for godt vann og fjellørret. Av delikatesser å anbefale i denne lille byen kan jeg nevne villsvin, hjort og fjellgeit. Stikk innom slakteren som holder til ved rådhuset og kjøp med deg spekemat og ost. 

Du finner også et egen museum dedikert til geitost her. 

Sørg også for å stikke innom et litt koko sted ved slakteren. Mesón El Algarrobo er bar og restaurant. Eieren ser ut som en pirat og plutselig står han i baren med en gammel pistol og posere uten at du har spurt ham om det. De lager egen vermut og det er i seg selv interessant. Artig sted og ganske så overraskende i en liten by som El Bosque.

Ikke langt unna ligger Ubrique, er en annen hvit landsby. Den er kjent som lærbyen der det produseres vesker, skosåler og andre produkter laget av lær. Det er vannkvaliteten og den lokale kalksteinen som gjør området til et ypperlig sted for denne formen for håndverk. Dessuten er dette det stedet i Spania der det regner aller mest. Det gjør sikkert et eller annet med vannet, skulle man tro. Dessuten betyr også dampen fra de to havene som møtes på kysten en del for klimaet og forholdene for håndverket. 

Du kan lære alt om dette på Museo de la Piel de Ubrique (lærmuseet) der du kan se kopier av vesker som både kongelige og kjendiser har eid og som er laget i landsbyen.

Turen min i Cádiz er over. Jeg flyr hjem fra Malaga. Da jeg kom til provinsen fløy jeg til Sevilla. Så da har du to alternativer når du reiser til denne delen av Andalucia. 

Til info: Jeg har vært på pressetur med Spanias turistkontor.