Sonja er, som vi alle vet, Dronning på Slottet i Oslo, men visste du at også dronningene Ella, Noma og Nemi bor der? Det er de kongelige biene som holder hoff i bikubene i Dronningparken.
Jeg har fått lov til å komme i Dronningparken og møte slottsgartner Ane Senstad Guldahl. Hun følger meg rundt i parken og forteller meg om hvordan bier, humler og andre insekter pollinerer blomstene. Arbeidsbiene bestøver blomster, men samler også pollen og nektar som den avleverer til en «husbie» som plasserer maten i bikubens kammer. Etter dette får man honning slik vi kjenner til den. Honningen som produseres på Slottet har fått det velklingende navnet «Dronninghonning».
Birøkt er blitt populært de siste årene, og det nye er urban birøkt, altså innenfor byene. Norges birøktelag har hele 3551 medlemmer og bare det siste året har det kommet til 784 nye medlemmer. Du kan finne bikuber f.eks. på toppen av Mathallen på Vulkan. Det er Bybi som står for driften både der og på Slottet. Vil du vite mer om urban birøkt og kanskje selv starte med bier? Les mer om det her.
Vi trenger bier og andre pollinerende insekter for å kunne sikre en trygg og god matproduksjon. Slottet har gjort noe med det. Det er flott.
Det har ikke alltid vært drevet med birøkt på Slottet. I 2010 begynte man å tenke nytt rundt driften av Slottsparken, og ca 40 dekar plenareal ble lagt om til blomstereng. Det er ikke gjort i en håndvending, forteller Ane. Plenene i Slottsparken var gjødslet, mens naturlig engvegetasjon med gress, strå og engblomster krever næringsfattig jord. Det kom derfor mye løvetann og brennesler opp i de nyetablerte engområdene. Solsikker ble en sesong brukt til å utarme jorden og var som en bieffekt et vakkert skue. Tusenvis av engblomster er plantet her i form av blåklokker, rød- og blåknapp, knoppurt og prestekrager. Planen er å gjøre plantemangfoldet i Slottsparken rikere, slik at alle pollinerende insekter kan kose seg. Noe ugress vokser selvsagt opp og det er greit, men de mest iøyenfallende rives opp i «rotlausveka» tidlig på sommeren, da røttene er lettere å få med opp av jorden.
Blomsterengene som du kan se på utvalgte steder i hele Slottsparken slås mot slutten av sommersesongen, når gresset og stråene begynner å bli gule. Men gartnerne lar høyet ligge noen dager etter slåtten for å slippe frøene. Ane forteller at Slottsparken er i tet når det gjelder denne type drift og fremtidstankegang. – Vi har en parkdrift som i større grad spiller på lag med naturen, ikke mot, sier hun.
Det er laget flotte staudefelt i Dronningparken på siden av Parkveien. Hestemynten lyser opp i vakker rødfarge. Det er ikke bare Dronningparken som blir oppgradert. Resten av Slottsparken har også fått nye staudebed og blomsterenger. Det er også bygget noe som kalles «regnbed», blomsterbed der vannet dreneres ned i jorden for å få bukt med fuktproblemer.
Jeg elsker at parken er så «vill». Som den ekte asfaltcowboyen jeg er, føles det deilig å kunne gå rundt i parken denne deilige solfylte ettermiddagen i august. Insektene summer, sivet blafrer, og det dufter nydelig av blomstene. Alt dette kan vi osloborgere nyte helt gratis.
Tidligere har bikubene stått på den lille øya midt i Dronningparken, men pga. tiltak som skal gjøres med vegetasjonen der, er kubene flyttet til et mer avsidesliggende område ved Stallbygningen. Her holder bidronningene Ella, Noma og Nemi hoff blant tusenvis av hardtarbeidende bier. I fjor ga biene 140 kilo honning. Noe ble solgt på matfestivalen Matstreif, mens resten går til Slottet. En bie må fly 25 ganger for å fylle en celle i en plate i bikuben. Det sier litt om hvor mye jobb som ligger bak en skje honning.
Det er ikke bare Slottparken som har bikuber. Oscarshall og Bygdøy Kongsgård driver også med birøkt. Kongsgården har til og med egen kjøkkenhage der grønnsakene blir brukt på Slottet. I fjor ble det dyrket poteter i Slottsparken (vis-à-vis Kunstnernes hus), noe de har droppet i år. «Men potetene kan komme tilbake», sier Ane. » 2016 blir ellers et spennende år, men det kan jeg ikke si mer om nå», smiler Ane lurt når vi skilles ved porten til Slottets gartneri.
Jeg er fascinert av bier og elsker honning. Slik har det vært siden barndommen. Morfar var meierist, bonde og birøkter. Jeg husker at han gikk rundt i birøkterutsyr og sprayet sukkervann inn i bikubene på gården i Ølstykke i Danmark. I «laden» (låven) slynget han honningen, som var hvit. Jeg fikk lov til å sette merkelapper på boksene med navnet hans på, «Dansk honning avlet i egen bigård fra Ejner Larsen,» før de ble pakket i esker for salg.
Jeg har vært i kontakt med min tante Tove på Island for å få litt informasjon om morfars bier. Hun henviste meg til sin fetter Per som overtok biene etter morfar da han døde i 1991 og siden har drevet med bier. Han forteller om forskjellene på honning: Rapshonning er lys, lynghonning er brun, og gjennomsiktig honning er nyslynget ukrystallisert honning. Det finnes mange forskjellige honningtyper. Fargen er bestemt ut ifra hvilke blomster biene trekker nektar fra og hvilke sukkerarter nektaren inneholder. Videre forteller han om forskjellen mellom biene: Arbeidsbier blir trekkbier etter 18-20 dager. Etter 1-3 uker er de utslitt. Det er 50-60 000 av dem i bikuben om sommeren og 20 000 om vinteren. Vinterbier er arbeidsbier som fetes opp slik at de kan holde bikuben varm hele vinteren og starte opp den nye generasjonen bier på våren. Dronningene blir valgt ut av bieflokken, og hun pleies og mates av de andre biene. For et deilig liv!
For å finne ut hvordan selve honningen fremstilles, dro jeg til København og deltok på et honningslyngekurs hos Bybi. Det kan du lese om på bloggen snart.
Bier kan også være kunst.
Noen dager før mitt besøk i Dronningparken var jeg med på et arrangement i regi av Oslo Birøkt. Mikkel og Marius, som sto bak «NEIGHBORHOOD BATCH», inviterte til et glass mjød tilsatt fjorårets honning fra biene på taket til Kunstnernes hus (nabobygg til Slottet i Oslo). Honningen hadde for sikkerhets skyld rent nedover marmorgelenderet på Kunstnernes hus. Man kan da påstå, i kunstens navn, at man «drikker andre mennesker» fordi mange har tatt i dette gelenderet. Mikkel og Marius hadde nummerert et sett speiderbier som vi skulle ta med oss til et sted (gjerne hjem) innenfor en tre-kilometers radius for så å slippe bien løs og se om den ville klare å finne veien hjem til bikuben på taket av Kunstnernes hus. Jeg har ikke blitt kontaktet ennå om at min tapre «nummer 6» har funnet veien hjem. Men jeg håper han har det godt, uansett hvor han er .
Og helt til slutt vil jeg oppfordre dere til å klikke dere inn til min mann, Erik sin blogg og laste den hans eminente spilleliste med sanger som handler om bier, humler og honning. Det gjør du her.
