For kun få uker siden kunne Erik Fosnes Hansen fortelle, med fryd, i VG om Michelinrestauranten Dinner by Heston som ligger i London. Han ga stedet 5 på terningen. Fredag var jeg på samme restaurant. Min terning triller ikke så høyt.
Jeg er stor fan av Heston Blumenthal. For noen år siden spiste jeg og Erik (min mann, ikke Fosnes Hansen, altså) på The Fat duck. Den var da kåret til verdens andre beste restaurant. (Ligger nå på 33. plass) Dinner by Heston ligger på 7. plass. Jeg var imponert over The Fat Duck. Maten var overraskende, smakfull og rar. Akkurat som Heston selv. Han leker med maten, og takk og pris for det. Jeg har sett utallige tv-serier med Heston der han lager temakvelder som f.eks middelaldermat. Dinner by Heston er gammel britisk mat i nåtidens drakt. På menyen står rettenes navn oppført, med et årstall bak. Det er alt du får vite.
Erik og jeg drikker herlige cocktails i Mandarin Bar. Dinner by Heston ligger nemlig i vidunderlige Mandarin Oriental Hotel i London, vis à vis Harvey Nicols. Det blir ikke mer posh enn dette. Vi koser oss i baren med friske og annerledes drinker og betrakter rikmannskidsa flørte og være uforskammet mot betjeningen – som smiler og finner seg i det meste. Når de går av vakt, er nok lettelsen stor.
Vi blir ført til bordet og plassert midt i det dunkle, men hyggelige lokalet. «Åpen kjøkkenløsning» har de også. Alltid morsomt å se kokker jobbe. Og det er mange av dem her i kveld.
Erik bestiller den berømte forretten «Meat fruit». Denne er fra ca 1500 står det på menyen. Deilig kyllingleverpaté med mandaringelé utenpå slik at den ser ut som en mandarin. Servert med toast. 16 Pund. Det smaker godt, og dette er Heston slik vi kjenner ham. Mesteren av illusjoner. Du tror du får noe helt annet ut fra utseendet, men når du smaker på det, er det noe annet. Deilig og lett konsistens. Jeg bestiller Salamugundy (fra ca 1720) til 16,50 pund. Det er Kyllingøsters, altså de små filetene som ligger bak på ryggbeinet av kyllingen. Servert med margbein, svartrot og pepperrotkrem. Godt, men ganske kjedelig. Margbeinbitene er altfor store og har konsistensen som noe man av og til har i nesa ved forkjølelse. Retten er altfor stor til å være en forrett.
Erik og jeg bestiller et glass vin hver til å gå til hver av rettene. Vi får smake på hver vin før damen skjenker mer. Det er veldig sympatisk. Men når hun skal etterfylle glassene klarer hun å helle feil vin i feil glass. Og fordi det allerede var vin i glassene, ble blandingen en katastrofe. Vi sa fra og fikk nye glass uten så mye som en beklagelse. Når det er sagt, er vinene perfekt match til rettene.
Hverken Erik eller jeg fikk vite mer om rettene og opphavet, så vi står igjen med to greie forretter og to årstall: Ca 1500 og ca 1720. Javel. Hadde vært spennende å få en liten innføring. Ikke noe sted sto det noe om det. Skal du lage gammel britisk mat i ny versjon er det lurt med litt info underveis. Det mener i alle fall jeg.
Hovedrettene:
Jeg bestiller Spiced Pigeon med øl og miniartisjokker i en karamellaktig glace (fra ca 1780) til 34 pund og Erik går for Roast Sea Bass med chikory, en slags tangsalat og muslingsaus (fra ca 1830) til 32 pund.
Vi bestiller hvert vår glass vin til. Vinmatchene er helt fantastiske på Dinner by Heston. Slik oppfattet vi det på The Fat Duck også. Men det er dyrt. ca 20 pund for ETT glass vin. Jaggu bra det er match da.
Min due er drita kjedelig. Fuglebrystene er behandlet med sous vide-teknikk, som gjør kjøttet perfekt mørt, men det er jo ingen smak her. Spiced pigeon? Ikke mye som minner om krydder her altså. Til og med basic som salt og pepper mangler. Virkelig «tunga-ut-av-vinduet». Eriks Sea Bass er perfekt tilberedt, men tilbehøret er altfor syrlig, trevlete og uspennende. Mine miniartisjokker er nydelige. De må faktisk nevnes. Så er det desserttid, men med synet av istralla som kjøres fra bord til bord, og Hestons eldgamle triks med å lage is ved bordet med flytende nitrogen, gjør at vi ikke gidder gå på en runde med dessert. Dette har bare vært et så altfor kjedelig måltid til å gidde å kjede seg mer. En kopp kaffe – så regningen.
Og hva lander jeg på av terningkast? En firer, men da er jeg snill altså. Som min mann sier: » Hadde vi snublet innom restauranten og spist, hadde vi konkludert med at dette var grei gourmetmat som du får hvor som helst». Hadde man ikke visst at dette var en Michelinrestaurant med Heston Blumenthals signatur, hadde man aldri kunnet gjettet det. Heston uten magien. Gjesp.
De neste ukene skal jeg gi deg virkelige gode restauranttips til London. Vi spiste fantastisk andre dager.
