Jeg har vært på surdeigskurs. Igjen. For jeg vil jo lære å lage deilige surdeigsbrød. Men det er jo så sinnssykt komplisert. Folk baker surdeigsbrød hele tiden, så dette må jeg også kunne få til, tenker jeg.
Kurset denne gangen finner sted på Mølleren Sylvia, som er en økologisk butikk i Hegdehaugsveien i Oslo. Martin Fjeld er lærer denne dagen og butikken er stappfull av personer som vil lære å lage surdeigsbrød fra bunnen av. Mest menn, egentlig. Det er vel de som er mest opptatt av teknikk, og interesserer seg kanskje ekstra mye for slikt håndverk? Hva vet jeg.
Martin forteller om surdeisstarteren sin som er laget av rugmel og vann. Starteren må mates for å holdes i live. 100 g mel og noe vann? Hvor mye? Aner ikke. Men når kan vi bake, egentlig? Etter 8-10 dager for da er surdeigsstarteren ferdig. Ok, men da kan vi vel bake!? Nei da. Da skal surdeigsstarteren mates i forkant av at den skal brukes og skal stå på benken til dagen etter. Nå skal man lage selve surdeigen. Og det er ikke selve deigen altså. Dette er bare starten. Etter en halv arbeidsdag kan man begynne på selve brøddeigen. Og den skal heve nok en halv arbeidsdag. Tar man ut feriedag for å bake et brød, er det det som skal til? For du må være tilstede tydeligvis, for en person på kurset spør om man kan sette en deig før man går på jobb og så bake den når man kommer hjem 8 timer etter? Dette syntes surdeigsmaistroen var et veldig underlig spørsmål. ”Ja, hvis du absolutt må gå ut, så..”. Eller vil det i fremtiden være mulig å melde inn en surdeigsbakst som gyldig fravær på samme måte som man melder inn et sykt barn?
Så skal deigen ”spennes opp” med et metallverktøy som likner på en isskrape. Så veltes brødet over i en kurv som vi får høre er veldig dyr. Nå må vel alt være klart for å steke dette brødet. Nei, det var det visst ikke. Nå skal det heve en time før det skal kaldheve natten over i kjøleskap. Are you fucking kidding me?
Men Martin har jukset slik vår kjære Ingrid Espelid Hovig gjorde, men allikevel tar det tre timer å få bakt et brød på dette kurset. Men det er jo turbofort med tanke på hvor tregt det tar å bake et slikt brød hjemme. Brødet smaker nydelig. Akkurat like nydelig som surdeigsbrødene du kjøper hos ekte bakere til 50 kroner. Jeg har skrevet opp oppskrift og fremgangsmåte, men jeg går litt surrete rundt i butikken etter kurset og tar med meg surdeigsstarter og mel for å mate surdeigsstarteren og får en deja vu-opplevelse. Alt dette har jeg da opplevd en gang før? Ja, jeg har det. Samme type kurs, like forvirret. Jeg går ut i vinterdagen med surdeigsstarteren innenfor frakken. Vil jo ikke at stakkaren skal fryse. Mamma skal ta vare på deg. Inn i kjøleskapet og så skal jeg huske å gi deg mat om en uke. Etter to uker ser jeg et lite glass med et trist innhold på hylle tre i kjøleskapet mitt. Der var babyen min som jeg skulle passe på og mate. Jeg har drept surdeigsstarteren min. Igjen.
Til info: Det følger ingen oppskrift med dette blogginnlegget. Det overlater jeg til de som kan dette, for det er ikke meg.
Nevnte jeg forresten at jeg gjemte meg for Surdeigsmaistroen på 30-bussen forleden dag? Ikke det, nei. Jeg var livredd for at han skulle spørre meg om hvordan det gikk med bakingen.
