Jeg blir mer og mer forelsket i stedet for hver gang jeg kommer hit. Venezia er ingen vanlig by. Du ankommer sjøveien og for mitt vedkommende, med en lekker og lakkert Riva.
Med et tas du tilbake i tid. Du forlater virkeligheten og året 2018. Nå forvandles alt til dus pastell og gull.
Båtturen inn fra flyplassen ender i en labyrint av små kanaler sist sett i James Bond-film. Hvordan finner de frem i nettverket av smug?
Venezia har et ufortjent dårlig rykte. Man sier det er dyrt og ødelagt av turister. Det er ikke det. Men det finnes gater som er overfylte av turister. Det er også her det er dyrt. Går man ut av turisttråkket finner man små smug og broer der man kan være helt alene. Gps’n er din beste venn hvis du på død og liv må finne veien et eller annet sted. Det beste er å la smugene lede deg inn i nye smug og se hvor du ender. Når du vann må du finne en annen vei. Det er litt av sjarmen.
Jeg har vært i Venezia mange ganger. For hver gang jeg er her blir jeg mer og mer forelsket. For meg er det de vakre bygningene, broene og torgene som gjør forskjellen. Det unike som du ikke finner andre steder.
En tur til fots eller med båt når mørket faller på viser en ny side av Venezia. Plutselig kan man se inn i de gigantiske herskapshusene langs Grand Canal der lysekroner glitrer i vakker muranoglass og krystaller. Det er rød purpur og det er gull. Det er en verden vi ikke kan relatere oss til i den delen av Europa som vi lever i.
Men tenk hvilken historie Venezia har. Marco Polo (født og gravlagt i Venezia) reiste østover og tok med skatter som krydder og fine stoffer hjem til Italia. Venezia ble sentrum for handel i Europa. Det var en rik by og gullet fløt i gatene.
For oss er mengder av gull en smule «harry». Vi trives i enkel former med furu og enkel design. Det kan rett og slett bli litt av et kultursjokk å komme til Venezia.
Jeg har vært i byen under karnivalsfeiringen i februar. Plutselig kan det svinge et menneske inn i smuget der du går iført sort fløyelskappe og maske.
Frostrøyken ligger som tåke over kanalene og de første gangene er det ganske skremmende. Så blir det en del av byen, stemningen og det unike. Jeg elsker det!
Jeg er i Venezia først og fremst for å være med på Harvest Party hos en prosecco-produsent som heter Bottega. De holder til en times tid utenfor Venezia – i selve proseccoregionen.
Du har sikker, som meg, drukket en del prosecco. For å kalle en musserende vin for prosecco må den inneholde minimum 85% glera-druer.
Prosecco-viner kan ha to klassifiseringer:
DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) og DOC (Denominazione di Origine Controllata). DOCG er den høyeste utmerkelsen, mens DOC også kan holde høy standard.
Det hjelper med en dag i Venezia for tilvenning før man skal på Harvest Party hos Bottega. Jeg nevnte gull og glass? Ja, for her får du dette. Bottega er kjent for sine gullfargede proseccoflasker. De er også kjent for håndblåst glasskunst som pynter opp inne i flaskene.
Vi møter Sandro Bottega. Han har vært på fest dagen før. Det stopper han ikke fra å være gentleman og hilse med kyss på begge kinn.
I går var bare oppvarmingen. I dag blir det virkelig fest. I dag skal det tråkkes druer og danses på bordene. Dette er ofte noe man bare sier. Ingen gjør dette i virkeligheten. Sandro Bottega gjør det.
Det som skal skje denne dagen er følgende: Vi vises rundt i de økologiske vinmarkene og får også være med når druene fra en lastebil veltes ned i kvernen.
Vi smaker den nypressede druesaften. Vi smaker faktisk også druesaft som er på gjæringsstadiet.
Når gjæringen er over spiser gjæren sukkert fra druen og gjæren dør. Det skjer i ståltanker (charmat-metoden). Da dannes det bobler. Først kommer eplesmaken, så kommer pæren. Proseccoen er klar til å tappes på flaske. Det er dette som skiller champagne- og cava-produksjon (méthode traditionelle) fra prosecco-produksjon. Her skjer 2. fermentering i flaske og restgjæren poppes ut (dégorgement) som en kork ved å fryse flaskehodet.
Bottega produserer viner, likører, grappa, vodka, vermut og nå også gin. En ekte italiensk gin, sier de selv. Den inneholder sitron fra Amalfi-kysten og einebær fra Toscana. Den er ikke å få tak i i Norge, som flere av produktene til Bottega. Er du i Italia, sjekk den ut.
Sandro viser oss rundt. Han er over middels aktiv. Hvordan er denne mannen når han ikke har festet dagen før? Det tør jeg nesten ikke tenke på.
Han lar oss smake av hans private lager av nydelig balsamicoeddik. Han tar oss med inn i glassavdelinger der sjelden muranoglasskunst pryder vegger og monter.
Vi reiser ut til glassfabrikken der de håndlagde glassfigurene blåses av kvalifiserte glasskunstnere. Ut av flammen kommer perfekte svaner som skal settes inne i små glassflasker som skal fylles med grappa.
Fabrikken er det gamle lokalet til Bottega fra den gang de produserte 16 000 flasker prosecco i året. Nå produserer de 16 000 flasker på en halv dag.
Vi spiser lunsj. Sandro skjenker egenprodusert olivenolje over salaten og blander den ved bordet. Han serverer og skjenker. Han skåler og underholder gjestene.
Hvordan får han det til? Aldri i mitt liv har jeg møtte et mer tilstedeværende mennesker.
Gjestene blir kjørt til de små hotellene vi skal overnatte på. Dette er nydelige, små vinhotell med personlig stil. Ingen kjedelige kjedehoteller med dispensersåpe og sparedusj. Her finner du knirkende senger og kniplingsgardiner.
Vi blir plukket opp etter en liten stund og festkledde reiser vi i samlet flokk tilbake til vingården. Det er klart for Harvest Party.
Man må jobbe for føden og gjestene deles inn i lag. I festkjoler og tyllskjørt løper festdeltakerene rundt med kurver og saks. Her skal det plukkes druer.
Det laget med mest druer vinner. Enkelt og greit.
Kassene med druer veies nøysomt opp av en tallmann med blyant bak øret. Muskuløse herremenn velter druene over i store tønner.
Så kliver tre unge jenter i korte shorts opp i tønnene. De skal tråkke druer.
Sandro tapper nypresset juice og skjenker til gjestene. Vi skal alle smake på den før vi får ferdig prosecco.
Festen kan starte, og det med operasang og bobler.
Det er langbord og rett på rett bæres ut. Ute på gårdsplassen har to karer passet store rotisserispyd med svin og kylling. De er nå klarer til å fraktes inn til bordet. Servitørene bærer de enorme spydene som om de skulle være matadorer på en spansk tyrefekterarena. Etter seiersgangen serveres kjøttet.
Coverbandet i den ene enden av selskapsteltet spiller den ene crowd pleaseren etter den andre og før tiramisuen er servert danser de aller fleste på bordene. Sandro Bottega viser ingen tegn på å gå tom for batterier. Han er en Duracell-kanin.
Vinnerlaget av Harvest-konkurransen annonseres og vinnerne klarte å plukke hele 218 kg druer på 8 minutter.
Takk for i aften. Jeg innser at jeg har alt for lite gull og glam i livet mitt til hverdags.
Om ikke lenge kommer en sak om stedene vi spiste i Venezia. Sist jeg var i Venezia laget jeg en stor matguide til byen som ble publisert i Godt-magasinet til VG. Den finnes også i web-versjon, og her kan du lese den.
Til info: Jeg var invitert på pressetur til Venezia denne gangen.
