Fyns ukjente perler

For ikke mange ukene siden besøkte jeg en fantastisk festival som heter Heartland på Fyn i Danmark. Den må du få med deg neste år hvis du er opptatt av mat, musikk, kunst og gode diskusjoner.
Da jeg var på festival bodde jeg blant annet i en liten by som heter Faaborg. Den hadde jeg jo aldri hørt om tidligere, noe som man bare må klapse seg selv på lanken og rive seg i håret over. Det er jo et lite paradis! Og totalt ukjent for de fleste.

Faaborg

Jeg kan ikke fatte at folk på død og liv må trøkke seg sammen og reise til de aller mest kjente stedene for så å måtte betale skyhøye priser for overnatting og dårlig mat. Du skal ikke langt unna et kjent sted før det dukker opp en perle som nesten ikke har turister.
Faaborg har turister, men det er ikke plagsomt. De har bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Ikke bare i en gate, men over det meste av byen. De har en aktiv havn med ekte fiskebåter, røkeri og til og med et flott badeanlegg. Byen er bygget for innbyggerne, ikke for at det skal være turisme her et par måneder per år.
Nesten alle hus har havutsikt. Dette høres nesten for godt ut til å være sant, ikke sant?

Jeg bodde ikke inne i selve byen, men på Hotel Faaborg Fjord, et enkelt hotell med fantastisk beliggenhet ved vannet og med en superdeilig frokostbuffet. På vei ut til hotellet fra byen kjører du blant annet forbi en miniatyrby etter modell av Faaborg by. Gøy for noen, tenker jeg. Jeg er ikke helt der. Jeg vil heller ut på sjøen. Og fra Faaborg kan man ta ferge ut til en av de mange øyene utenfor.

Jeg drar til Bjørnø, en gammel smuglerøy. Den lille fergen som frakter folk over tar nesten ikke noen tid i det hele tatt, så tur på sjøen kan det knapt kalles. Et lite kvarter pluss minus er alt som skal til for å komme til knøttlille Bjørnø. Ikke er det bjørner her heller. Bortsett fra en bjørnestatue i en hage ved fergeleiet. Hva har så denne øya som er verdt et besøk? Vi kunne ha dratt til Lyø som er kjent for å serverer fabelaktige pizza og gin og tonic.

Gasolin’ was here!

Bjørnø er en bilfri øy der det bor ca 30 personer. På det meste har det bodd hele 144 personer her.

Vi går forbi en gammel skolebygning. – Her lagde Gasolin’ sine første plater, sier vår guide Leif. Jasså!? Nå begynner det å bli interessant! Det er ikke fritt for at jeg er stor Kim Larsen-fan, og spesielt Gasolin’ er drittøft den dag i dag, synes jeg.
Bjørnø har fine strender og du finner i alt 16 gårder her. Beboerne kom opprinnelig fra Ormø på Sjælland og det er derfor ikke uvanlig å høre sjællandsdialekt her.

Ok. Gasolin’ was here. Hva mer? De har en pølsekiosk og en kafé. Kafeen har til og med overnattingsmuligheter. Men det har også Leif! I en trehytte!

Leif kjører «bussen»

Først hopper vi ombord i Bjørnø-bussen som er en ombygget traktor med lasteplan og vintagemøbler. Vi humper opp og ned langs marker og enger.

Vi kjører opp på øyas høyeste punkt der vi ser ytterkantene av hele øyriket. Det er ikke stort, men det er vakkert.

Vi kjører til Leifs hytte i treet som har fått navnet Shangri-La. Her har Leif laget et krypinn av ting han har funnet i låven. Man kan sitte på den knøttlille verandaen og se utover en bitteliten innsjø der det garantert er froskeleven på kveldstid.

Det var Bjørnø i korte trekk. Jeg har sansen og kunne faktisk godt tenke meg å overnatte i trehytta. Kombinert med fastland (Fyn er jo en øy. Kan man omtale det som fastland, egentlig?) og et par andre øyutflukter kan man få en ganske så fabelaktig ferie i området.

Tilbake på fergen som går hele åtte ganger får vi servert rabarbrapai laget av Leifs kone.

I Faaborg får vi en guidet tur og besøker selvsagt det gamle klokketårnet som står der byens aller første kirke i sin tid lå. Jeg feiger ut på vei opp i klokketårnet og får høydeskrekk når jeg prøver å gå opp den smale tretrappen som er bygget ut fra veggen. Ikke snakk om at jeg skal opp der. De andre går opp og de blir lenge. Jeg hører klokkespill og latter. Hva driver de med der oppe? Og sannheten er at de drikker prestens hjemmelagde valnøttsnaps fra barskapet han har laget i klokketårnet. Hadde jeg visst dette skulle jeg da alltids klart å karre meg oppover på knærne.

Jo da. Presten lager snaps. Som alle andre i byen. Hvert år er det et eget snapsemesterskap der en vinner den gjeve tittelen «Årets snaps».
Valnøttsnapsen er nydelig. Jeg får en smak når de andre kommer ned. Godhjertede folk. Takk!

Vi går rundt i den særdeles pene byen. Nede i havnen går vi for lunsj på Det Hvide Pakhus, som jeg ville ha trodd var et sted der maten er sånn halvveis. Der tar jeg feil. Dette er et sted for lokalbefolkningen og de stiller krav. – Vi lager ikke steder for turistene, forteller presten, som blir med oss til lunsj.

Jeg går for en sildeanretning og en iskald lokal øl. Den er fantastisk! De andre skryter av den lekre pariserbøf, og jeg tenker at en slik en kunne jeg godt reise tilbake for.

Pariserbøf

Til info: Jeg har vært å pressetur med Visit Denmark.

Forrige

Sommerdrøm med vannmelon

Fisk med chimichurri, grillet sitron og tomatsalat

Neste

Legg igjen en kommentar