Annonse
drink Paris

Det er alltid tid for en pastis

May 1, 2011

I dag har jeg fått et gjesteinnlegg fra mannen min, Erik. Han er ihuget Pastisfan og glad i musikk. Her kan du lese litt om hva Pastis er og hvordan du nyter den.

Kunsten hadde vært mange verker fattigere uten absintens ”gleder”, men vi som er hakket mer opptatt av å ta vare på helsa enn for eksempel Hans Jæger, Arthur Rimbaud eller Toulouse-Lautrec var, skal prise oss lykkelige for oppfinnelsen som bærer navnet pastis.

En pastis med is og vann på en varm sommerdag, det være seg om du sitter på en rufsete bar i Marseille eller på terrassen på hytta, er pur anisglede. Det svaler halsen, fukter munnen og gir en behagelig liten alkobuzz. Med tilstrekkelig vann er ikke pastis noe du blir voldsomt beruset av, med mindre du ikke stopper etter to, da kan det selvfølgelig gå galt.

I 1915 ble absint forbudt i de fleste land, inkludert Frankrike. I 1932 kommersialiserte den kløktige franske entreprenøren Paul Ricard (1909 – 1997) pastis, et anisbrennevin som var ment å skulle erstatte den for mange dypt savnede absinten. Riktignok er de to helt forskjellige drikker, men tørste franskmenn lot seg åpenbart sjarmere av pastis som både inneholder anis og lakrisrot – men ikke urten Artemisia Absinthium som inneholder det kjemiske stoffet tujon som angivelig, men ikke beviselig, er stoffet som ga absintdrankerne de største skadevirkningene.

En utbredt misforståelse er at Pernod er en type pastis. Det er det ikke – i hvert fall ikke i mine øyne. Pernod er mye skarpere i smaken, den er søtere – og veldig ”klissete”. Ricard derimot, og konkurrenten 51, er noe helt annet. De gir en rund og mild smak, og kan beskrives med tre forlokkende ord: Smaken av sommer.

Er du i Frankrike gir det nok mange steder også ekstra kred-poeng om du bestiller en 51 (cinquante-et-un, uttales sænkant-e-ø) når du skal ha pastis. Da signaliserer du at du er en kresen pastisvenn, men for å være helt ærlig smaker jeg ikke store forskjellen på Ricard og 51 når jeg har hatt i isbiter og vann.

Slik skal en god pastis serveres:
4 cl i et høyt glass
3-4 isbiter
Fyll opp resten av glasset med kaldt vann

Du vil se at den klare væsken forandrer utseende og blir gul og ”gror igjen”. Du kan selvsagt også drikke den bar, men det smaker ikke all verden.

Og helt til slutt: Har du tenåringsbarn og har en pastisflaske stående er det enkelt å avsløre dem hvis de prøver å stjele slanter fra barskapet og heller på vann for ikke å bli ferska. Da blir den gjennomsiktige væsken grumsete og fin, og poden vil ha betydelige forklaringsproblemer.

Salut!

God pastismusikk. Gå hit:

http://erikvalebrokk.blogspot.com/2011/05/patrick-bruel-mon-amant-de-saint-jean.html

1.jpg

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply

%d bloggers like this: