Denne uken har hele verdenseliten, når det kommer til fine dining vært å se i Valencia. Grunnen har vært det man kan kalle utdeling av den kulinariske Oscar, nemlig The World’s 50 Best Restaurants. Jeg var tilstede under seremonien som en del av Visit Valencias pressegruppe. Og i den anledning fikk jeg mulighet til å prøve noen av Valencias aller beste spisesteder – og dem er det mange av.
Valencia er kjent for sitrusfrukt og paella. Nå er ikke sitrusfruktene i sesong, men du vil se spor etter dem i hele byen. Paella derimot, ser du over alt. Noen veldig bra og noen mindre vellykket. Jeg fikk bare mulighet til å teste et paellasted denne gangen og det fordi de fleste bra paellastedene kun er åpne på dagtid, og da var jeg opptatt med å spise på fine dining-restauranter.
Men som et tips til deg som vil prøve autentisk paella og da gjerne paella valenciana, så er dette stedene du bør oppsøke: La Rioja, Casa Carmela, Llisa negra (litt mer high end) eller Casa Baldo. For den ultimate paella-opplevelsen drar du til rismarkene i Albufera og til landsbyen El Palmar.
En annen spesialitet i Valencia er Orxata (Horchata) – en melk laget av tigernøtter eller «chufas». Melken blandes med mye sukker og den serveres iskald. Drikken serveres ofte med en gjærbakst som heter Fartons. Prøv den på en av byens kaféer eller i vognene som står utendørs over hele sentrum.
Jeg foretrekker en drink som heter Agua de Valencia. Dette har virkelig ikke noe å gjøre med vann. Dette er en snikende skummel drink bestående av flere typer sprit, appelsinjuice, likør og cava. Styr unna de ferdigblandede variantene og gå heller for The Real Deal som serveres på mange av Valencias serveringssteder. Jeg anbefaler Cafe de las horas. De lager mugger av denne drinken og kvaliteten er virkelig god.
Valencia har som nevnt mange riktig gode restauranter i sentrum og utenfor i regionen. Jeg har besøkt fem av de aller beste og her får du en oversikt over disse rangert fra 1 Michelinstjerne til 3 Michelinstjerner.
Arrels (*)
Restauranten ligger i middelalderbyen Sagunto, en liten halvtime utenfor Valencia sentrum. Kjøkkensjef Vicky Sevilla er den yngste kvinnelige kokken i Spania som har mottatt en Michelinstjerne. Hun var bare 25 år da hun åpnet Arrels. Fire år etter fikk hun sin stjerne.
Arrels er en restaurant der du kan forvente å få en meny basert på sesongens råvarer presentert på en kreative måte. Også tradisjonelle retter fra regionen kommer i uventede varianter. Vinparingen er fabelaktig med innslag av godt utvalgte naturviner, gjerne fra området.
Høydepunkter fra menyen:
Iskrem laget av hvit asparges toppet med grillede små erter (som man kaller teardrop peas på engelsk og guisantes lágrima på spansk) var en av mine absolutt favoritter. Disse bittesmå ertene er en kostbar delikatesse som jeg setter stor pris på. Paret med Millessimé 2018 Pago de Tharsys DO Cava.
En annen rett jeg må nevne er «Flan de celery, jugo de carne y queso galmesano» servert med Majuelo del Chirivitero Cantalapiedra Viticultores IGP Castilla León. Puddingen har silkemyk konsistens og den kraftige kjøttkraften blandet med en helt nydelig galisisk ost var den perfekte munnfull. En liten kraftbombe av en rett.
Det er mange høydepunkter å velge fra denne smakfulle menyen og jeg nevner kort ‘’Caragolà’’ – en tradisjonell sneglegryte presentert på moderne måte i form av en berlinerbolle. Også Parpatana de atún, jugo de carne, praline de ajo negro y de ajo asado – et lite stykke tunfisk fra kjeven tilberedt som et stykke braisert kjøtt og glasert til perfektsjon. En intens smak og en lekker konsistens.
Jeg må nevne en av dessertene også. Berlina rellena de berenjena a la llama, helado de tomillo y azúcar glace er også en berlinerbolle fylt med kremet, grillet aubergin (en grønnsak som brukes i desserter i Valencia-provinsen) med et dryss ras-el-hanout og servert med en deilig timianiskrem.
Se mer på hjemmesiden her
La Salita (*)
Kule Begoña Rodrigo er kjøkkensjef på La Salita som ligger i bydelen Ruzafa midt i Valencia sentrum. Restauranten ligger i et nydelig hus som Begoña gikk forbi på vei til jobb i mange år. I 2020 åpnet muligheten seg for å overta huset. Hun startet den opprinnelige restauranten i 2005. I 2019 fikk restauranten en Michelinstjerne.
Når du ankommer La Salita åpner det seg en vakker have bak inngangsdøren. Plutselig befinner man seg i en oase av vakre møbler, palmer i ekte boho chic-stil. Baren serverer varianter av klassiske drinker der de bruker mer syre og mindre sukker. Bartender Denis Cherkasov ble kåret til Valencias beste bartender i 2019 og det merkes. Kvaliteten på cocktailene som de serverer i hagen på La Salita er av meget høy kvalitet.
Jeg prøver en Tiki Colada som lages av Jamaican overproof dark rum Worthy Park, Filipinas spiced rum Don Papa, grillet ananas, hasselnøttskum og lime. En lekker variant av Piña Colada. Cocktailen er det perfekte følge til snacksen som du får servert i hagen før man går inn i huset og fortsetter måltidet.
Du kommer inn i huset der kokkene står og tilbereder menyene. På hyller og benker står store beholdere med frukt og grønnsaker som er lagt ned på eddik. Begoña (Også kalt Bego) bruker mange former for syre i rettene sine.
I samme etasje ligger vinkjelleren med et imponerende utvalg viner og mange av dem fra Valencia-regionen.
Opp den vakre flislagte trappen kommer man til et rom der taket er dekket av tørkede, gule kamilleblomster. Veggene er jordfarget og noen av dem er dekorert med enkle skisser. Alt interiør står i stil og fortsetter boho chic-stilen som i hagen. Det er en av de vakreste restaurantene jeg har sett.
Rettene på la Salita er friske og råvarebasert med en leken vri på klassiske retter. Snacksen som ble servert utendørs var imponerende, men det er selve rettene som gjør det for meg. Signaturetten «Tiara» er akkurat like smakfull som den er vakker. Dette er en tartar som du blander seg, hvis du har hjerte til å ødelegge den. Den har perfekt smak av salt, fett og friskhet.
Jeg vil også trekke frem neste rett «Halophytes, seaweed and season’s vegetables» en salat med blant annet andeskjell (goose barnacles), tang og en real smak av havet. Ekstrem vakker rett servert på sjøgrønn tallerken. Begoña Rodrigo kan fortelle at skjellene er fra Galicia og jeg jeg har selv sett og spist disse delikatessene på mine reiser i den vakre delen av Spania.
En artig vri på pasta carbonara laget med strimlet pastinakk, fermentert kålsaus og osten “Tot de poble” setter et smil rundt munnen min. Den er rett og slett genial.
Det estetiske er viktig når Bego komponerer sine retter og det er lett å se i desserten som ser ut som en kniplingsvifte. Retten «Mexican taco» består av to iskremer laget av avokado og mango. Skjellet er en kjeks laget av ingefær og kanel og toppingen er dehydrerte maiskorn og blomster. Et smykke av en rett.
Sørg for å få både hage- og restaurantopplevelsen med deg når du besøker La Salita.
Tips: Det tilbys til og med barnemeny (50 euro) på denne restauranter der noen av rettene er mer tilpasset barn enn voksenmenyen. En fin måte å introdusere barn til fine dining.
Se mer på hjemmesiden her
Ricard Camarena Restaurant (**)
Denne restauranten ligger på 96. plass på The World’s 50 Best Restaurants-listen. Ricard var musiker før han ble kokk. I 2019 fikk restauranten sin andre Michelinstjerne og også den grønne stjernen.
Restauranten ligger inne i Bombas Gents Centre d’Art i Valencia sentrum. Interiøret er minimalistisk med en dramatisk steinvegg som går langs den ene langsiden. I enden av lokalet er det en liten hage.
Måltidet starter med en demonstrasjon av Ricard Camarena selv som serverer fire skiver tunfisk fra forskjellige deler av fisken. Tunfisken er modnet i karob og ikke i salt. Teksturene er helt formidable. De smelter på tungen. Otoro – den feteste delen av tunfisken er høydepunktet.
Ved bordet kommer rettene på rad og rekke og det er svært mange høydepunkter. Jeg tillater meg å plukke ut noen av de aller beste for å beskrive stilen til Ricard Camarena. Han bruker lokale råvarer. Rettene er ofte grønnsaksbaserte og bruken av urter er helt spesiell. Det er ganske sterke medisinske urter som brukes i matrettene og duften av gammeldags apotek kan kanskje beskrive litt av aromaen som rettene inneholder. Jeg finner det ganske fascinerende og unikt.
Det er en av snacksen jeg må nevne og det er den lille kjeksen med en 4 år gammel ansjosfilet på toppen. Liker du ansjos er denne lille munnfullen like god som du tror.
Herfra hopper jeg elegant over til en vakker oppdekking med en liten coca (tradisjonelt brød fra regionen) toppet med en skive syltet grønn tomat. Så enkelt og elegant. Del to av retten ligger under blomsterprakten og det er den aller beste av de to.
Konfitert tomat i lammesmør servert med krem fra lam og za’atar. Himmel på en tallerken.
En sommerfrisk suppe med miniagurker, markjordbær og speket hamachi popper av smak og farge.
Vi får to retter med reker og det er den med bobbybønner og eggeplomme som virkelig gjør det for meg. Vakkert presentert med teservice (consummé laget av rekehodene) og et helt crazy brød til. Altså: Har du hørt om surdeig og croissant i et og samme brød? Vel, nå har du det. Det servers nemlig til denne retten.
Min favoritt på menyen er retten som består av ris, grillede grønne asparges og kaffe. Det er en smakskombinasjon som får hårene til å reise seg på armene mine. Måtte jeg få mulighet til å smake denne igjen en dag.
Siste rett jeg vil nevne fra måltidet er en dessert laget av grillet aubergin og miso. Husker du desserten jeg nevnte fra Arrels? Ja, aubergin i dessert er en tradisjonell ting i Valencia. Denne desserten signert Ricard Camarena er en enkel og ekstremt velsmakende én.
Når man beveger seg på to-stjerners nivå er det klart at maten, service og drikke er på et eksepsjonelt høyt nivå. Og Ricard Camarena restaurant er intet unntak. Det aller meste sitter som et skudd. Jeg beundrer kokkens nærhet til naturen og hans respekt for råvarene og måten han gjør en enkel råvare til en vakker og velsmakende rett.
Sjekk priser og mer på hjemmesiden
El Poblet (**)
En av Quique Dacostas sine restauranter i sentrum av Valencia. Kjøkkensjef er Luis Valls og restauranten har to michelinstjerner.
Interiøret er lekent og uformelt. Det spilles ganske høy musikk, noe som egentlig er ganske fint, for her må jeg sitere min mann: «Det verste jeg vet er lav musikk!».
Jeg hopper rett til en av rettene som består av speket kjøtt. Dette er en av høydepunktene for meg. Vi får speket hest, and, hvit pølse «Blanquet» med ål og svinekjøtt, speket lam (som er akkurat det samme som norsk fenalår) og sobrasada av svin. Til dette nydelige, syltede sherrytomater og miniagurker. Jeg elsker speket mat og dette var en sann glede. Vi fikk servert en cocktail ved navn «Ciutat Vella» med vermut, palo cortado, brandy og amaro til retten. Litt negroni-aktig, og det er aldri feil.
Jeg elsket også Oyster bearnaise – en rett med østers og to sauser. Deilig lett røyksmak og perfekt kremet.
Retten «Reeds and mud» serveres av kjøkkensjef Luis Valls ved bordet. Ålen er pakket inn i bladbete og er bakt i leire fra Albufera. Luis kakker på leiren og pakker ut perfekt dampede stykker av ål som legges på tallerken sammen med sprøstekt ål som faktisk smaker som chicharron samt en liten haug med miniål. Sausen er splattet utover tallerken for å fremkalle en dramatisk effekt. Små biter av marengs har samme farge som leiren. En spektakulær rett.
Favoritten min er «Olive Rice» – en risrett med rosmarin, søte, solmodne oliven fylt med Valencia-mandler. Vellykket, deilig og særs overraskende med de søte olivenene med mandler i.
Desserten med hvit sjokolade, appelsinblomst og jordbær er vakker, men i overkant søt for min smak, men jeg tar meg allikevel i å nesten spise opp hele porsjonen.
Sjekk priser og mer på hjemmesiden
Quique Dacosta Restaurante(***)
Halvannen time sør for Valencia ligger Denia. Denne lille strandbyen har en av Spanias aller beste restauranter. Her ligger nemlig Quique Dacosta sin restaurant med samme navn. Man entrer en patio med deilige stoler, hvite parasoller og palmer. Man føler seg med en gang avslappet og tilfreds. Tross sine tre stjerner og nå 20. plass på The World’s 50 Best restaurant-listen er det lite som er snobbete og stivt ved dette stedet.
Med et glass bobler i hånden starter showet utendørs i myke stoler under knallblå himmel. Det er her vi får de tre første rettene. Jeg har tidligere spist hos Quique Dacosta i Madrid på Deessa (**) og flere av rettene jeg får her i dag har jeg smakt i Madrid. Det er en sann glede å smake dem igjen. Vi får gleden av å spise den tørkede tomaten fylt med tomatmajones og toppet med et dryss riseddik. Neste snack er en «turron» laget av iskrem og trøffel med en eksepsjonell krem. Siste snack er en florlett smultring med flytende senter av gresskar og trøffel. Full pott og full lykke fra start.
Vi går inn i restauranten. Dekoren er stilig og stram med kunstverk både på vegger og utenfor vinduene. Et 25 år gammelt bilde av Quique Dacosta vitner om et kraftig stilskifte.
Bordet er dekket med små dekorative skåler og skjell fra havet. Et glass med kombucha med tunfiskmarg settes foran oss. Menyen har fått navnet «Por amor del arte». Det er perfeksjon til fingerspissene både i service, vinparing og selve måltidet.
I skålene ligger et utvalg retter med ingredienser fra hav og skog. F.eks en fake abalone som består av sopp og saus laget av sjøanemone og kamille. Korall laget av geleterninger med sjøgress og tang. Dette for å nevne noen av rettene.
Foran oss triller Quique, som alltid er perfekt antrukket som den kulinariske verdens svar på James Bond, et bord med ingredienser. Han skjærer syltynne skiver av rå tunfiskmage som har ligget i temperaturkontrollert rom med salt på gulvet i hele fire år. Han praktisk talt mater oss med både dette stykket og det fetere stykket på magen. Tunfisken smelter på tungen og det er helt sykt å tenke på hvordan denne tunfisken har blitt tilberedt. Det er kunst på høyt nivå. Quique åpner en rognpose fra mullefisken. Denne er speket i to dager. Han scooper ut en skje til hver av gjestene og gir den til oss. Den er perfekt kremet.
Selvsagt har presentasjon mye å si. Og når neste rett serveres er det i et konkylieskjell. Sausen kommer også i et skjell dekket av perlemor. Retten er hummer med rogn fra blå hummer. Det er så vakkert… og så godt.
En av Quiques mest legendariske retter er den røde Denia-reken. Den er perfekt kokt i sjøvann og serveres kald. Til denne får man et glass med rekebisque og «te» laget på beteblader. Det er en så naken og ærlig rett som tar helt pusten av meg. Jeg har fått den før, men jeg slutter ikke å forbause meg over hvor perfekt den er.
Jeg klarer ikke stoppe med å fremheve rettene fra menyen og jeg synes det er svært vanskelig å velge bort noen, så her kommer de jeg absolutt må nevne.
En posh hvit tallerken med gullkant kommer inn på bordet. Til denne gullbestikk, selvsagt. På tallerken lyser knallgule gjennomsiktige tråder, små hauger av oransje rogn og bladgull. Det er kunst på en tallerken. De gule trådene skal minne om den tradisjonelle pastaen man bruker i stedet for ris i rettene som heter fideua. Disse er laget av safrangelé. Små skiver av knivskjell bryter gultonene og gir retten den deilige smaken av sjø. Applaus! Hadde bare Solkongen levd nå!
Quique er en smart fyr og selv om han har tre Michelinstjerner så glemmer han ikke hvor han kommer fra. «Bajoques farcides» er fylte paprika med ris. Quique har sin egen variant med søt paprika lagt på toppen av en liten haug med ris. Til dette serveres også et stykke grillet brød med olivenolje som brytes ved bordet. Selv om jeg kjenner denne retten fra før fra mitt besøk i Quiques restaurant i Madrid, gir jeg meg enda over hans evne til å skape magi av få og enkle ingredienser.
Jeg nevner raskt neste rett som en kuriosa. Her i Norge er vi ikke veldig kreative når det kommer til å bruke våre tradisjonelle råvarer som klippfisk og tørrfisk. Quique lager en «floss» av klippfisken som han legger på toppen av en suppe laget av hvite auberginer og hvite pensadruer. Det får et dramatisk «mugg-lignende» utrykk som fascinerer, men som også smaker helt himmelsk. Pavia (en slags krokett) med klippfisk på siden.
Neste rett er en av mine favoritter. En tradisjonell gryte laget med lokale bønner og biter av rosmarinrøkt ål i en fantastisk kraft. Retten serveres egentlig med små biter av andelever, men det velger jeg bort.
Det høres kanskje rart ut å si at neste rett som er en «Arros de pata» – ris med okseskank og kikerter er en lett rett, men fordi den har en friskhet av mynte og spisskummen føles den faktisk oppfriskende. Det skal også nevnes at porsjonene er veldig overkommelige gjennom hele menyen. Det er en kunst i seg selv å klare å lage porsjoner som ikke er for voldsomme i størrelse.
Vi er kommet til dessertene og Piluka’s Box er så vakker at den nesten får meg til å gråte. Spilledåsen dufter fantastisk av Pilukas parfyme og inne i esken åpenbarer det seg en knipling med edelstener og blomster. Når man kakker på kniplingen knuses den og man kan gå på skattejakt i de mange lagene med iskrem og godsaker. Dette må være noe av det vakreste jeg har spist noen gang.
Siste rett er en fantastisk versjon av den tradisjonelle julekjeksen Polveron. Selvsagt ilagt Quiques magi. Til denne en iskald huesos de santo (også en tradisjonell marsipankake) som smelter i munnen.
Kaffen avsluttes utendørs under solparasoller og blå himmel.
Sjekk priser og mer på hjemmesiden
