Trondheim i sus og dus

I helgen var jeg tilbake i Trondheim. Denne gangen med Erik også. Vi kom på fredag og hadde en fridag som smakte godt i ordets rette forstand. Etter signering av kokeboken min på Ark Solsiden (ja, for fredag ble det også klart at boken er nominert til prisen Årets beste kokebok 2022) ble det feiring med et par pils på Ramp på Svartlamon. Liker det stedet.

Middag på Spontan og det var jo like godt som da jeg var der i juli. Fantastisk mat, drikke, service og stemning. Tilbake på Britannia, som har blitt et Home Away From Home. Har man først begynt å bo her så er det vanskelig å velge noe annet, altså. De ble denne uken kåret til Årets beste hotellfrokost på delt førstplass med Scandic Nidelven. Trøndere altså. De får det til.

Og det var jo litt derfor jeg var i Trondheim i helga, for lørdag ble Det store festmåltidet arrangert i Trondheim Spektrum. 500 (eller var det 600?) festkledde mennesker kunne nyte det beste matregionen Trøndelag har å by på presentert i 10 fantastiske retter. I år er Trøndelag European Region of Gastronomy 2022 og det måtte jo selvsagt feires i fire akter: Kyst, land, fjell og hage.

Før den deilige festen ble det arrangert et fagseminar der jeg bidro med et innlegg. Som introvert skribent er ikke scenen mitt foretrukne sted å være, så presentasjonen ble en skjelven opplevelse. Men budskapet er jo det viktigste. Jeg ble spurt om å ha et blikk på Trøndelag fra en som ikke bor der, og min tale kan du lese her. Jeg har tatt med en del eksempler på hvordan man opplever et reisemål når man inviteres som reisejournalist og hvordan Trøndelag har klart å markere seg som en av de viktigste matdestinasjonene i Norden.

Hvordan Trøndelag har klart å bli en viktig matdestinasjon

50 Best Restaurants snakker om Trondheim. 
Michelin har for lengst satt Trøndelag på kartet med utdeling av:

3 Michelinstjerner i Trondheim (Credo, Fang og Speilsalen)
2 grønne Michelinstjerner (Credo og Jossa)
2 Bib Gourmand (Jossa og Fang Bistro)
Det er lille Trondheim vi snakker om her! Det er helt fantastisk. 

I år er Trøndelag Europeisk matregion 2022. 
Neste år arrangeres World Cheese Awards i byen.
Det stopper ikke der. 
Trondheim skal være vertskap for EM i kokkekunst, Bocuse D’Or Europe i 2024

Men hvem er jeg?
Jeg heter Helle.
Nesten hver eneste uke reiser jeg ut i verden.  Jeg føler meg heldig som får oppleve det beste hvert sted har å by på av kultur, mat og opplevelser. 
Jeg spiser på verdens beste restauranter og jeg skriver om opplevelsene mine i publikasjoner og bloggen min. 

Når jeg kommer til Italia, Frankrike og Spania får jeg alltid  servert lokale spesialiteter. Det ligger i deres natur å være stolte av det de har i nær omkrets.
Er du i Emilia-Romagna-regionen går det i prosciutto di parma, culatello, parmigiano-reggiano og den lokale sprudlevinen Lambrusco. Det er fordi disse produktene lages i denne regionen og ingen andre steder. Og du får tradisjonsretten i gammel og ny drakt. 

Drar du noen mil i hvilken som helst annen retning er det andre produkter som serveres. Like lokale disse også.

Men ikke alle er like opptatt av av å vise frem maten. 
Jeg var nettopp på en pressetur i Alabama, USA. Restaurantene som var ført inn i det innholdsrike programmet var så som så. Jeg googlet alle stedene i forkant og så menyer med burger, pizza og kyllingsandwicher. Jeg kontaktet reisearrangøren og påpekte at det hadde vært fint å få oppleve ekte Alabama-retter som shrimps and grits, friterte okra, stekte, grønne tomater, ekte sørstats-BBQ og fritert kylling. 

– Jøss, vil dere spise slik mat, var svaret. Alle liker jo burgere og pizza!
Det ble det fort gjort om på programmet da jeg forklarte  at vi vil spise det som spises i den delen av USA vi skal til. Mat er en del av kulturen og viktig når vi reiseskribenter skal videreformidle et reisemål. 

Det er ikke bare de som er opptatt av mat som reiser for å spise godt. Turister generelt vil ha gode matopplevelser og lære om det lokale kjøkken, tradisjoner og råvarer. Det har blitt like viktig som å se severdigheter som Eiffeltårnet, Frihetsgudinnen og Nidarosdomen. 

Sosiale medier har mye å si for at vi har blitt mer matinteresserte.
Når man ser en rett eller en råvare som frister i SoMe, så vil man oppleve og smake akkurat dette selv. For smak og lukt kan ikke overføres til mobiltelefonen eller instagramkontoen. 

Å si at enkelte retter eller råvarer har blitt turistattraksjoner er ikke å overdrive. Noen må bare ha bilde av dette for Instagram for sine følgere for å krysse av på en slags liste, mens de aller fleste drømmer om å smake og nyte og derfor tar vi turen. Dette kan også være hele årsaken til at man tar selve reisen. 

Den kjente kokken René Redzepi takket bruken av Instagram for suksessen han har hatt med Noma. De spektakulære rettene som serveres der trekker turister fra hele verden. De må bare oppleve det selv. 

Hva er mitt forhold til Trondheim og Trøndelag? 
Jeg vokste opp i Trondheim. Helgene ble tilbrakt på Hindrem på Fosen. 

I 1990 dro jeg til København for å studere og senere til Oslo for videre skolegang og jobb. Jeg har bodd i Oslo siden den gang og mine reiser til Trondheim var fraværende. 

Jeg husker ikke Trondheim eller Trøndelag som en matby. Det var ganske trasig matmessig på den tiden. Lokalmat var det ingen som snakket om.  Ikke kunne man kjøpe økologisk håndverksost på Hindrem heller.  Det kan man nå. 

Det var først da jeg ble sendt av VG for å lage en matguide til Trondheim i anledning den Nordiske Michelinguide-utdelingen som skulle foregå i februar 2020 at jeg dro oppover igjen for første gang på ca ti år. Jeg ble fullstendig blåst i bakken og trodde nesten ikke det jeg så. 

Trondheim var blitt en ekte matby. En destinasjon.

Men hva var det som hadde skjedd? Jeg fikk svaret da jeg gikk rundt og intervjuet de mange kokkene og driverene av steder i byen. 

Det viste seg at mange av de unge kokkestjernene i byen tidligere hadde jobbet sammen som lærlinger før de dro til Oslo eller utlandet for å jobbe på restauranter. 

Så kom de tilbake til Trondheim og startet sine egen steder. Fremdeles som venner mer enn konkurrenter. Dette er unikt. Du finner knapt maken andre steder og i alle fall ikke i Oslo der jeg bor. Samholdet som finnes i Trondheim er helt spesielt og dere som bor her er kanskje ikke klar over hvor unikt det er. Alle drar i samme retning. For regionen. For råvarene.

Da jeg reiste rundt på min intervjurunde for VG fikk jeg vite grunnene til at Trøndelag har kommer opp på et nivå vi ikke finner andre steder i landet. Og alle snakket varmt om råvarene – som selvsagt var fra Trøndelag. 

Jeg fikk et innblikk i hverdagen til kokkene og forsto fort at dette var heldige folk. Vi er virkelig i Norges matfat med alt man kan ønske seg fra hav, fjell, skog og åker. 

Det samme så jeg på menyene. Alle ingredienser er utstyrt med opphav: Soppgris fra Verdal, ost fra Grindal, villaks fra Byneset, Kamskjell fra Hitra, kaffe fra Pala, rømme fra Skjølberg Søndre, reinsdyr fra Røros. Alle produkter fra stolte produsenter i Trøndelag. 

Og dette er så utrolig viktig. Det skal ikke bare smake godt, du må ha en knagg.
Dette grepet som er gjort her er viktig når man får matinteresserte gastronauter på besøk. 
Det holder ikke lenger å si at maten er kortreist og bærekraftig. Det må være en selvfølge.

I anledning Michelin-arrangementet i 2020 ble en gruppe utenlandske journalister og jeg tatt med til Hitra og til Hopsjøbrygga i regi av Ansnes brygger. 
Her kommer vi til et fulldekket skalldyrbord på en idyllisk brygge i vannkanten. 
Journalistene måpte.
Det ble knipset bilder og sikkelet rant.

Aldri hadde de sett noe lignende og dette er matjournalister fra New York, København, Barcelona og andre store gastronomiske byer rundt omkring i verden. 

I noen timer kunne vi meske oss i sprellferske skalldyr av beste kvalitet. Jeg får fremdeles tårer i øynene når jeg tenker på den dagen. 

Dette skaper minner. Dette er ekte opplevelser. Storytelling er så viktig. 

Det er ikke så rart at de beste restaurantene i verden bruker sjømat fra Trøndelag. Det er de beste. Også på undervannsrestauranten på Burj Al Arab Jumeirah (også kalt Seilet) serverer de håndplukkede kamskjell fra Trøndelag til forrett og til den nette pris av 1100 kr (dagens pris). På The Jane (2-stjerner) i Antwerpen skryter de av gigakamskjellene som er dykket etter utenfor Trøndelagskysten.
Trøndelag er definitivt på kartet. 

Besøket på Rørosmeieriet skapte stor begeistring hos den amerikanske journalisten som jobber for noen av de aller største og viktigste matpublikasjonene i USA. Da hun smakte Røros smør for første gang var det kun en tanke som sto i hodet hennes: Hvor kan jeg kjøpe dette i USA!
Det finnes faktisk de som aldri har smakt ekte smør. Tenk litt på det!  Men nå vet jeg fra sikre kilder at det jobbes med å få godt smør ut i verden, så verden kan glede seg.

En annen artig opplevelse jeg hadde i høst var da Klempe & Dons (ja, vi skal se mer av de i kveld) arrangerte en av sine legendariske pop-ups på Røros. Jeg kjenner Jørgen fra før og har fulgt ham siden den gang han ble kåret til Norges og Nordens aller beste bartender i København i 2015. 
Det må nevnes at Trøndelag har avlet opp noen av de aller beste bartendere i hele Norge og verden. Så det er ikke bare kokkene som skal ha all honnør. 

Tilbake til Røros. Fantastiske retter laget av råvarer fra Røros, men blandet med smaker fra hele verden. Dette måltidet står for meg som et av de beste jeg har spist i år, og jeg har spist på mange gode restauranter i år, blant annet tre tre-stjerners Michelinrestauranter. 

Det var folk tilstede på pop-upen til Klempe & Dons som var der for åttende og tiende gang. De fulgte gutta rundt for å spise rettene og drikke drinkene. 

Hvorfor? 
Svaret jeg fikk var følgende: – Vi går på Klempe & Dons sine popups fordi der får vi ti nye retter og ti nye drinker hver eneste gang. Dessuten treffer vi mange hyggelige folk som også er glad i god mat og drikke. På spørsmål om de kunne ha fulgt duoen helt til Svalbard, var svaret ja. 

Som sagt: God mat og drikke engasjerer alle nå, ikke bare de såkalte foodiene. 

Vi er alle ute etter de aller beste og mest unike matopplevelsene. 

Det gikk ikke like bra under Parabere Forum i Oslo Rådhus i 2019. Kokker fra hele verden var tilstede. Kylie Kwong fra Australia, legenden Alice Waters og ikke minst Dominique Crenn var der. Det som kunne ha vært en ypperlig måte å vise frem norske råvarer på, ble et ugjennomtenkt tapasbord av verste sort. 

Spansk cava, kjøttboller, tapenade og kylling satay sto på menyen. Her kunne man virkelig fått vist frem hva Norge har å by på av øl, akevitt, sider og fantastiske oster. For å nevne noe. 

Men heldigvis kom en trønder på banen. For etter dette gikk det bare oppover da Heidi Bjerkan tok med gjengen til Vippa der det ble servert norsk sjømat og det meste fra Trøndelag. Et fullsatt Vippa kunne gå rundt å spise det beste av det beste. Takk og pris. For Rådhus-opplevelsen var skikkelig flau.

I Trøndelag er man bortskjemt med en lokalpresse som forstår viktigheten av å skrive om mat. Det er vi ikke i stor grad i Oslo. Terningene trilles over spisesteder, men ikke mange vier spalteplass til å skrive om produsenter, produkter og folk som vil gjøre en forskjell. I dagpressen er det nesten umulig å få inn en sak om gastronomi eller fine dining. Få vet hva en Michelinstjerne eller plassering på 50-best-listen innebærer. Dette vet jeg fordi jeg er frilans og mine forslag blir ofte avslått til fordel for tiktok-stjerner eller kjendiser som lager smoothie eller noe annet trendy.

I Trøndelag finnes et stort apparat bak matsuksessen. Det er mange som skal ha takk for at Trøndelag har blitt den matdestinasjonen den er i dag. Flinke folk i mange ledd, gode sponsorer for å gjennomføre store arrangementer, positive politikere og presse som skjønner verdien av å videreformidle gode historier til sine lesere. 

Men man skal også takke forbrukeren for å tatt til seg denne informasjonen om hva som skjer på store og små steder i Trøndelag. Jo mer info alle får jo mer stolthet og kunnskap om sitt eget nærmiljø sitter man inne med. 

Da jeg gikk rundt på Trøndersk matfestival i sommer og så hva folk handlet ble jeg ekstremt glad. Produktene fra de mange produsentene ble revet bort i rekordfart. Folk virket beviste. De visste hva de skulle handle. Kunnskap om håndverk og kvalitet. Kunnskap om opphav. 

Nok skryt. 

Hva gjør man fremover?
En ting man skal være forberedt på etterhvert som flere matinteresserte turister kommer til Trøndelag er spørsmålet som sikkert allerede er stilt:
Jeg vil spise norsk mat. Hvor får jeg det?

Per nå er den nye matstilen i Norge råvarebasert.

Hvor kan man spise norsk tradisjonsmat i gammel eller ny stil? 

Når jeg er ute å reiser oppsøker jeg alltid tradisjonsrike steder før jeg går på gourmet-stedene. Dette for å lære om det lokale kjøkken. Først da vil jeg forstå de moderne tolkningen og sette ekstra pris på rettene. 

Det snakkes om nordisk mat, men burde vi ikke heller snakke om norsk mat eller faktisk også trøndersk mat? 

Å slå alt under nordisk mat blir feil. 
Bonden i Trøndelag har ikke like mange sesonger som en bonde i Danmark eller Skåne. Hvert område har sitt unike miljø. 

Jeg slenger ut en utfordring i dag:
Hvem er først ute til å definere hva norsk mat skal være?
Og hvem tar på seg ansvaret for å definere hva trøndersk mat skal være?

For å gjøre dette må også noen ta for seg tradisjonsmaten slik at ikke alt er bare råvarebasert. 

Jeg tror vi må se bakover for å se fremover. 

Takk for meg