En vakker og solfylt dag i juni reiste jeg og noen bloggvenner ut i de svenske skoger for å oppfylle en av mine store drømmer, nemlig å oppleve allerede legendariske Stedsans in the Woods.
Nettet er ustabilt og gps’n virker ikke alltid. Vi kjører feil ved et par anledninger. Det er små innsjøer og smale veier i dette området. Bambi står i skogholtet og kuene gresser på markene.
Vi er i Bohult, Halland. Det glitrer i vannet og vi synger «Girls Just Want to have Fun» av full hals i bilen. Det er rene Hollywood-filmen.
Det er nesten for mye. Man skulle tro det var arrangert. Sånn jævla idyll finnes vel ikke i virkeligheten.
Dette er bare starten. Fra nå av blir det bare verre. Eller er det mer riktig å si «bedre»?
Bilen parkeres på en lite oppmerket område. Et gjengrodd skilt er det eneste som anslår at vi har kommet til riktig sted.
Flemming Schiøtt Hansen kommer mot oss iført caps og grønn t-skjorte med påskriften «Live Simply».
Vi tar ut sekker og trillekofferter og går ned en gjengrodd sti. Vi som har pakket i trillekofferter føler oss mindre smarte. Underlaget på den såkalte «stien» er gjørme og brenneslene setter seg fast i designersko og kofferthjul. Noen har rett og slett ikke hatt hodet på plass når de har pakket til denne turen. Og den personen er meg.
Det er like godt å tilstå med en gang. Jeg er en særdeles dårlig villmarkskandidat. Jeg skryter fremdeles av å ha vært på toppen av Kilimanjaro, men det er over 20 år siden. Jeg kan ikke klamre meg til den eneste ekte villmarksopplevelsen jeg har hatt i mitt liv.
Vel, det er ikke helt sant. Jeg har faktisk jobbet i en naturcamp i Botswana for flere år siden. I telt. Uten strøm, ville dyr utenfor teltduken, matlaging over brai (bål med grillrist over) og med villmarksdusj i to hele uker. Satan, at jeg kunne glemme en så viktig detail. Dette burde jeg jo ha husket da jeg pakket til turen. Jeg er jo selve villmarkens dronning, for svingende!
Trillekofferter eller ei. Vi kommer ut på en skogsvei. Herfra går det lettere. Jeg kan til og med trille kofferten uten store problemer.
Flemming stopper opp. – Inn her skal dere bo. Han peker på en bitteliten sti som går videre inn i skogen. Det er flere hytter der og vi tar hver vår.
Hyttene har skråtak og hele veggen er dekket av vinduer. Utenfor står står en skobørste slik at man kan rense skoene for gjørme og gress før man går inn i hytta.
Det er en spartansk innredet hytte. I midten av rommet står en dobbelseng. Ved siden av står en skammel med en batteridrevet lampe og en vase med ville blomster.
En gren fungerer som klesskap og her henger håndklær og dorull. Fra de store glassvinduene kan man se rett ut i uberørt skog.
– Hyttene ble bygget på en uke av snekkerlærlinger, forteller Flemming. Vi har en italiensk tilnærmelse når det kommer til både byggestil og matlaging. Vi bruker så gode materialer og ingredienser som mulig og gjør minst mulig med dem. Man er ute i frisk luft så mye som mulig når man besøker Stedsans, men når man er inne skal det føles fint. Vi bygger stein for stein. Det blir aldri perfekt, ler Flemming.
– Tenk, vi reiser på den andre siden av verden for å oppleve fin natur, men så har vi jo det den flotteste naturen rett utenfor døren!
Bak hytta ligger utedoen. Hver hytte har hver sin do. Det er kompostdo med sagmugg som brukes på Stedsans. Vasken er er en artig konstruksjon der vannet treffer en stålplate og renner ut av en sprekk i veggen når vannet skrues på. Den lille vanntanken ligger på taket av utedoen. Stedsans in the Woods er vannnøytrale. Vannet kommer fra innsjøen og renner ut i innsjøen igjen. Vannet filtreres og brukes i restauranten og i dusjene som man finner i nede ved båthuset, som er samlingsstedet for gjestene som besøker det spektakulære konseptet som Flemming og kona har skapt.
Flemming og Mette Helbæk er kjent i restaurantmiljøet i København. De to danskene startet den velrenomerte rooftop-restauranten Stedsans Østergro på Østerbro i den danske hovedstaden. Mette har skrevet flere kokebøker, drevet økogrønnsaksbutikk og jobbet som matkritiker for White Guide.
Flemming, som også er skiinstruktør, har over 20 års erfaring fra farm-to-table restauranter i Danmark.
Mette og Flemming og deres barn forlot Danmark for Sverige og startet jakten på det perfekte stedet å starte et nytt kapittel i sine liv.
Mette og Flemming ville finne et sted i naturen der de kunne bygge, bo, dyrke og ha dyr. Etter å ha jobbet med økologiske grønnsaker og farm-to-table-konsepter var det på tide å finne et nytt prosjekt sammen.
De har verdens beste nettverk av flinke folk i København, så det er alltids noen å spørre hvis de støter på ting de lurer på underveis, for Stedsans in the Woods er et prosjekt som aldri blir helt ferdig.
De har ti hytter og to beduintelt på området. De skal bygge fem hytter til.
Stedsans in the Woods drives etter permakulturelle prinsipper som betyr at man lærer fra naturen. Gift brukes ikke i noen som helst form.
Permakultur er bærekraft i praksis der man lager lokale, stabile og produktive systemer i balanse med naturen. Stedsans in the Woods er skapt på naturens prinsipper, ikke menneskene.
Flemming viser frem det flotte drivhuset og blomsterengen med de ville vekstene. – Nå er det stemorsblomster som vi skal spise, sier han og peker på et teppe av fiolette blomster. – Det er mange av dem i år, sier han.
De dekker jorden med flis for næring og fukt. Markene dekkes av tang slik man gjorde før i tiden. De er i høy grad selvforsynte, men handler også med mange flinke produsenter og bønder i nærmijøet. Biene gir dem honning og hønsene gir egg.
Akkurat nå er det den første rødløken de høster sammen med erteskudd og ville vekster.
Mette og Flemming er ikke alene om å drive Stedsans in the Woods. De har mange flinke folk med seg og mange har jobbet på stjernerestauranter som Noma og El Celler de Can Roca, Noen kommer fra den prestisjefulle kokkeskolen The Basque Culinary Center i San Sebastian.
Flemming viser oss rundt på området før vi setter oss i solen og nyter et glass syrefrisk sider. En av kokkene forbereder snacks til oss over bålet. Grillede rugbrødskiver serveres med kremost og tynne skiver av nepe og blomster.
Freden og roen senker seg for byjentene på tur.
Vi sitter og ser utover Hallasjöen mens badstuen og badestampen varmes opp.
De tøffeste stuper ut i innsjøen, mens jeg ser på. Jeg er pysete når det kommer til innsjøer og tanken på gjeddekjeft full av sagtenner frister ikke.
Inne i den deilige vedfyrte badstuen, som ligger på en liten treflåte, er det dog varmt, godt og trygt. Det samme er det med den deilige badestampen med ravfarget vann. Fargen kommer fra de mange grankonglene i området som farger vannet. Det er ikke skittent. Det er ekte.
Vi får påfyll av sider og livet er ganske så perfekt.
Så gjør man jo det man gjør før man skal på restaurant. Man går i hytten og kler seg om til middag. Sko med heler kan du bare drite i å ta på deg. Silkeskjørt som kan henge seg fast i tornebusker skal man også legge igjen hjemme. Veien til restauranten er nemlig en villmarksopplevelse i seg selv.
Lyset er gyllent slik det er på vakre nordiske sommerkvelder. Fire frøkner tråkker i godt skotøy langs innsjøen. Vi kommer til en stabel med tømmerstokker som støtter et skilt med påskriften «Restaurant». Over er det en stor lerretsduk som er festet med lodd laget av steiner og tømmer. – Vi bruker det vi finner i skogen til å lage slike løsninger, sier Flemming.
Myggnetting danner et intimt rom der vi skal sitte å spise. Det er langbord laget av lokalt tre og benker med sauepels for å varme oss gjennom den skandinaviske sommerkvelden, som vi alle vet kan bli kjølig.
I taket henger grener som er pyntet med batteridrevne lysslynger og blomster. Bordet er pyntet med markblomster og blader. Det er dekker med loppefunn i forskjellig design og bestikk. Her skal vi få det fint.
Vi får en omvisning i kjøkkenet som praktisk talt er i skogen utenfor myggnettingen. En nyfanget, glinsende gjørs henger på en krok fra lerretsduken. Den skal tilberedes over glør. Kokkene er i full sving. Kjøleskapet er et skap med isblokker som holder en temperatur på rundt 3 grader.
Det brenner fra tre bålpanner. En av disse skal benyttes til å grille fisken som vi er blitt introdusert til. Flemming har utviklet sin egen teknikk: Han legger hele fisken direkte på glørne og så skuffer han masse glør over slik at fisken dekkes. – Den er ferdig om ca 20 minutter, sier han. Ja, hvordan vet du det? spør jeg. – Det er den bare, sier Flemming og smiler.
Denne typen matlaging er det som man kan si representerer Stedsans in the Woods. Ekte mat laget med enkle metoder og teknikker. Velsmakende, fersk og i sesong. «Man tager vad man haver» får faktisk en en helt ny betydning her ute i skogen. De rettene vi får servert med akkurat de blomstene, ugresset og grønnsakene er ikke nødvendigvis det neste gjest som kommer på besøk får servert. Det er her den italienske tilnærmingen kommer når det er snakk om å få mest ut av råvarene som er på topp akkurat der og da. På Stedsans in the Woods fokuserer de på smak. Enkel mat, vakkert presentert med råvarer fra naturen servert i de flotteste omgivelsene du kan tenke deg.
Stedsans in the Woods er et instagramvennlig sted. Det må man bare innrømme. Med null mulighet for å stikke laderen i stikkontakt er det bare å nyte avloggingen og ikke stresse med tanken om at man ikke får sjekket Facebook så ofte som man kanskje hadde gjort hjemme.
Du har heldigvis fokus et helt annet sted. Verden utenfor skogen virker plutselig uinteressant.
Tenk, sånn har det blitt. Man betaler nå gode penger for å slippe å være pålogget. Det er trenden.
Hvem er det som er den typiske gjesten på Stedsans in the Woods, spør jeg Flemming. – Det er ikke unormalt at gjesten har vært på Noma kvelden før, sier han. Men også arkitekter, permakultur-tilhengere og gastroturister kommer. Vi har mange gjester fra utlandet, forteller Flemming.
Den ene nydelige og vakre retten kommer inn etter den andre. Det er delematprinsippet som gjelder på Stedsans in the Woods, en av mine favorittmåter å spise på.
Viner av den naturlige typen skjenkes i glasset til hver rett. De er av superb kvalitet. Vi får alt fra oransjevin fra Georgia og Cabernet Franc (en av mine favorittdruer) fra Frankrike.
Ugressalat med fleskesvor av okse, stemorsblomster og biter av frøbrød
Geitost fra Skrea Ost – sveriges minste gårdsmeieri, kløver, brennesle, ristet bokhvete, syre og granskudd
Flemming kommer inn til oss og forteller at fisken nå er ferdig. Glørne børstes av og fisken er helt perfekt tilberedt.
Den renses og det delikate kjøttet legges på en fjøl med årets første rødløk, erteskudd og vinterportulakk. En deilig beurre blanc serveres til.
Siste hovedrett består av langtidsstekte oksehaler med grillet hvitløk, neper og chimichurri laget av ugress. Tacolefsene er kålblader som vi fyller til randen med de deilige ingrediensene.
Når det er tid for ost og dessert blir vi geleidet ut til svaberget ved innsjøen. På tømmerstokker og omsydde kaffesekker skal vi avslutte vår drømmekveld.
Bålet holder myggen borte og vi får en kopp avtrekk av pors og kakao fra Guatemala. Til dette får vi en vidunderlig blåmuggost fra Skrea Ost, et gårdsmejeri i Falkenberg som Stedsans in the Woods bruker mye.
Det er blikkstille på vannet. Horisonten har rosaskjær og det er klisjevakkert.
Uansett hvor mye vi fotograferer kan man ikke gjenskape hvor vakkert det virkelig er. Og noen ting skal man bare nyte der og da – avkoblet.
Bakt rabarbra med hjemmelaget marsipan, krem og råkakao er siste servering denne kvelden.
Vi bestiller te og kaffe og for de som velger te presenteres det ei fjøl med diverse ville vekster som de kan velge fra.
Fuglene har slutte å synge når vi går gjennom skogen til hyttene våre med en flaske vann og varmeflaske under armen. Den eneste lyden vi hører er kvister som brekker når vi går.
Stillheten senker seg straks fra kaklende bytupper når vi lukker døren til hver vår hytte.
Naturen og mørket kan bli vel skremmende når man er alene. Især når man plutselig hører hyl fra det som man selvsagt tror er ulv. To dager unna fullmåne kan slike tanker dukke opp i hodet når man er alene på en hytte langt ute i skogen.
Å sovne er allikevel lett, og jeg våkner ikke før det er morgen. Lyden av regn som treffer taket er urovekkende, men dråpene avtar i takt med at gårsdagens sminke gnis ut av øynene.
En kattevask før man hopper i klærne og så er det bare å nyte at solen titter frem. Vannet er atter en gang blikkstille når jeg går ned til bryggen med den flytende badstuen. En snok får øye på meg før jeg ser den, og åler seg forsiktig og veloverveid ut i vannet før jeg når å reagere. Man er tett på naturen.
En etter en kommer ned til vannet med lave skuldre. Når Flemming får høre at vi alle hørte lyder som kunne minne om ulv ble han interessert. Ulv er registrert i området. Han har til og med sett gaupe. Kanskje det ikke var innbilning?
Frokosten tilberedes i båthuset der eggerøren lages over bålet. Å spise mat utendørs smaker alltid litt bedre.
Vi sitter på brygga i sola og nyter maten og roen. Vi vet at vi snart må dra tilbake til Oslo, men ingen av oss vil være den som sier det høyt.
Jeg har vært på Stedsans in the Woods sammen med Julie fra Julies matblogg, Kamilla fra Urbania Magasin og Louise fra Visit Sweden. Presseturen var arrangert av Visit Sweden. For å finne ut hvordan du kan booke et opphold på Stedsans in the Woods, sjekk ut deres hjemmeside.
