Men hvem er jeg?

oktober 24, 2012

Dere har lenge hørt meg gi råd, tips og oppskrifter. Men hvem er jeg? Hvordan ble jeg interessert i matlaging?

Jeg er vokst opp med hjemmelaget hverdagsmat. Med hjemmeværende mor i huset, fikk familien middag på bordet klokka 16.00. Broren min og jeg måtte smake på alt, og det er jeg glad for nå. Derfor var vi allerede som småtasser stor fan av rakfisk, skalldyr og vilt.
Matminner fra barndommen: Selvfisket fisk fra Trondheimsfjorden laget til deilige fiskekaker. Kantareller stekt i meierismør med salt, pepper og sitronsaft på ristet brød. Margbein på flatbrød med salt og pepper, Duften av ryper i viltsaus på julaften. T-bone Steak på fredager og flambert Crepe Suzette servert på Theatergrillen i Trondheim en gang i mellom. Men plukket jeg opp noen tips på veien? Nei, det gjorde jeg ikke og det ble veldig tydelig da jeg som 18-åring flyttet på hybel i København. Jeg var tynn den høsten, for det meste jeg laget av mat gikk i søpla. Det var rett og slett uspiselig. Jeg visste ting som at det er fint å ha litt cognac i pannen etter at man har stekt en biff, for da får man god sky, men jeg skjønte jo ikke hvor mye ”litt” var og at alkoholen måtte fordampe. Dessuten kunne jeg jo ikke spise biff så ofte, for jeg var student med lavt budsjett. Ikke visste jeg at man skulle forberede alle ingredienser før man setter i gang med en wok, eller koke ris på lav temperatur og med lokk på. Det ble mange skandaler. Men jeg kjøpte ikke ferdigmat. Det hadde jeg absolutt ingen kjennskap til hjemmefra, så det var ingen løsning for meg. Dette skulle jeg klare.Etter noen måneder i hybelmodus, flyttet jeg inn i et kollektiv med to gutter. Disse (litt eldre enn meg) gutta var vant til å lage hverdagsmat og vi hadde en ordning om at vi skulle lage middag sammen så ofte som mulig. Det ble starten på en læreprosess. Hver helg reiste jeg ut til mormor på landsbygda. Jeg fikk råd og tips av henne og vi satt i timesvis på kjøkkenet med saftevann og bondekost. Vi var i hagen og i åkeren og hentet friske råvarer. Jeg fikk oppskrifter på enkle retter som boller i selleri, æbleflæsk, biksemad osv. Dansk husmannskost.Etter dette begynte jeg å skrive ned de vellykkede måltidene. Jeg var i gang.Etter at jeg flyttet til Oslo og begynte i arbeidslivet utviklet jeg meg videre i matinteressen, men det var egentlig først for 10 år siden da jeg og mannen min sluttet å røyke at matinteressen virkelig skjøt fart. Plutselig åpnet alle sansene seg! De siste årene har jeg konkurrert i matkonkurranser med stort hell, og dette har gjort at jeg har utfordret meg selv og presset meg til det ytterste hva gjelder smak og kreativitet. Dette er hobbyen min og jeg elsker den!Men for meg holder det ikke bare å lage mat. Jeg må vite noe om hvor rettene og råvarene kommer fra. Jeg leser bøker om krydder, mathistorie fra flere land, bøker om matteknikker og bordvaner, og selvsagt kokebøker. For meg er det viktig å forstå hvordan enkelte retter har blitt ”nasjonalretter”. Pasta i Italia, for eksempel. Det er jo ikke italiensk i det hele tatt. Det sies at det var Marco Polo som tok med seg nudler fra hans reiser i Østen og så ble det en trend. Karbostyr var det på den tiden også, for enkelte mente at italienerne ble så late av å spise pasta og ville forby det. Slik ble det heldigvis ikke. Hvorfor er det så mye kanel og rosiner i maten på Sicilia? Det er pga av den arabiske innflytelsen for flere hundrede år siden. Hvorfor bruker du olivenolje til steking i Sør-Frankrike og smør i Nord-Frankrike? Slike spørsmål liker jeg å finne svar på.Det er herlig å lese om overdådige måltider arrangert av konger og keisere og om hva vanlige folk spiste på samme tid. Dette ligger til grunne for hvordan vi spiser i dag. Om hundrede år vil folk sperre øynene opp for hva vi i 2012 spiser. Vi utvikler oss hele tiden, så derfor er ikke tradisjonsmat det samme nå som da foreldrene våre spiste det på 60-tallet. Produktene og råvarene utvikler seg og vi tilsetter litt her og litt der for å tilpasse vår gane og behov. Det synes jeg er flott. Mattradisjoner skal man ta vare på, men man skal også utvikle dem videre. Det forteller en historie, det også.Jeg elsker å reise og da sørger jeg for å oppsøke lokale markeder og se hva som finnes av spennende råvarer og ingredienser. Jeg spør og graver om hvordan de brukes og tilberedes. Jeg smaker på Street Food for å oppleve det autentiske og jeg melder meg på lokale matkurs som vanligvis ikke er for turister. Jeg vil lære! Det er min drivkraft for å lage god og velsmakende mat. Og det er en hel verden å ta av. Er det ikke herlig?Selv om jeg bor på vestkanten, vil du stadig finne meg i sjappene rundt Storgata og Torggata. Der finner jeg den beste asiatiske butikken i byen, som selger de friskeste urtene og de underligste grønnsakene. De er utrolig vennlige og spør meg hver gang om hva jeg skal lage. Da får jeg tips og råd. For gudene skal vite at jeg trenger det. For varene er som oftest ukjente for meg. Her får du også vaktel- og andeegg, fabelaktig svinekjøtt og levende strandkrabber. I Storgata ligger en arabisk grønnsaksbutikk som har et vanvittig utvalg krydder og grønnsaker. Kokosnøttene er gigantiske og alltid friske. Dessuten får du nystekte arabiske brød flere ganger om dagen. Vegg i vegg ligger en butikk med nybakte baklava… Det er paradis for en matnerd. Og prisene er så vanvittig mye lavere enn i kjedebutikkene.Det jeg vil fram til er at man aldri må slutte å utforske. Prøve ting man ikke har prøvd før. Oppsøke de stedene som har de beste råvarene og som kjenner til hvordan du bruker dem. Jeg gir meg ikke og skulle jeg ikke komme blant de 6 i Hjemmekokklauget vil du fremdeles finne meg på bloggen min: hellevalebrokk.blogspot.no (gjør hverdagen til en fest). Men hvis du har hatt glede av mine blogginnlegg denne uken er det hyggelig med en tilbakemelding eller en stemme. Takk til alle som har stemt og heiet på meg. Det kommer flere blogginnlegg i helga, så det er ikke over før det er over.

Kanskje liker du disse også

Ingen Kommentarer

Legg inn en kommentar