Kulinariske Malta på kryss og tvers

Jeg har vært tilbake på Malta – for fjerde gang. Øya ligger geografisk plassert mellom Sicilia og Libya i Nord-Afrika.

Jeg har blitt glad i Malta. Maten er veldig god med klare referanser til både Italia, Midt-Østen og Nord-Afrika. Vinen er som oftest god. Du finner mange spennende vinprodusenter på øya. Dessuten importerer de viner fra hele verden, og det som er verdt å merke seg er de libanesiske vinene du kan få på mange restauranter. Det er ofte veldig gode viner, og ikke like lett å finne på vinmenyer i Norge.

Hva slags mat kan man forvente seg å få på Malta? Mye fisk og skalldyr, men også svin og lam. Og for ikke å glemme kanin.

Pasta og risotto er vanlig å finne på menyen. Ikke så rart med tanke på at dette er et slags mini-Sicilia. Grønnsaker, bønner, erter, linser og soltørket tomat i forskjellige former er vanlige råvarer. Hvitløk brukes heftig. Det samme gjør olivenolje.

Jeg var på Malta i november og det er da det siste direkteflyet fra Oslo slutter å gå. Men frykt ei. Du kan reise via andre flyplasser i sentral-Europa og være på Malta til sen lunsj. Avstanden mellom flyplassen og hovedstaden Valletta er kort. Og det kan være en god idé å starte hele reisen i Valletta (også kalt Il Belt) – som er Europas kulturhovedstad i 2018.

Valletta er en liten hovedstad, men den har mye å by på. Byen ligger på en halvøy godt beskyttet av bymur. Pga sin beliggenhet i havgapet har den vært et yndet mål for alt fra vikinger til tyrkere. Jeg kan anbefale deg å kjøpe billett til The Malta Experience (audio visual forestilling) for å få ordentlig oversikt over den innholdsrike historien til det lille landet.

Fra Upper Barrakka Gardens har du nydelig utsikt over havnen og De tre byer, Vittoriosa, Senglea og Cospicua. Du kan ta tradisjonell båt (luzzu) til og fra Vittoriosa/Valletta for 2 euro per vei. Det lønner seg fremfor å ta bussen som tar lang tid.

Vittoriosa er faktisk verdt en kulinarisk tur i seg selv. Tal-Petut er en sjarmerende restaurant og den ligger i Maltas eldste hus. Donald Caligari Conti driver stedet som har spesialisert seg på lokal, hjemmelaget mat der det ikke brukes noen form for tilsetningstoffer, smør eller fløte. Huset var tidligere en grønnsaksbutikk, og det er den følelsen de har gjenskapt i restauranten. Maten er nydelig og det er alltid fullbooket her, så bestill bord hvis du tar turen over sundet.

Vi får servert et bredt utvalg av fristende petut – småretter som grønnsaker, dipper, det lokale brødet med deilig, sprø skorpe, oliven lagt ned på honning og chili, ravioli, konfitert hanehals fylt med okse- og svinekjøtt.

Bruken av laurbærblad er tydelig i alle innkokte kjøttretter jeg spiser denne uken.

Soltørket tomat er brukt på mange måter. Du får den som paste i skål. Den står på bordet sammen med salt og pepper og er ment å smøre på brødet. Så heller man på god olivenolje og drysser salt og pepper på toppen.

Soltørket tomat brukes også i andre sammenhenger som i dipper laget med daggammelt brød, hvitløk og olivenolje tilsatt krydder.
Den tradisjonelle retten bigilla lages av moste bønner, salt, olivenolje, mynte, persille, chili, sitronsaft og hvitløk.  Den serveres gjerne med galletti – små kjeks.

Vi får ekte maltesisk kaffe med appelsinblomstvann, nellik og anis. Den smaker ganske medisinal, og kan minne om kaffe du får i Tyrkia, Midt-Østen og Nord-Afrika.

Valletta har mange spennende restauranter og mange av dem serverer tradisjonell mat. En restaurant, som jeg også spiste på siste jeg var på Malta er Rubino. Her får du en deilig versjon av langstekt kanin. Du kan også få innbakt lokal geitost med fikensyltetøy, pappardelle med maltesisk pølse og deilige fiskeretter. De har også en fantastisk rosmarinrisotto på menyen. Den spiste vi forrige gang, og jeg så at de fremdeles har den.

Også her får vi et utvalg paster før måltidet starter. Det kommer inn tre skåler. I den ene er det en paste laget på artisjokk, kapers og ansjos. Neste er en paste laget på soltørket tomat og hvite bønner. den tredje er en ganske klassisk hummus. Så godt!

Til kaffen får vi Helwa tat-tork (halva). Dette er en sandkake-aktig sukkerholdig sak laget med sesamfrø. Den forsvinner i munnen når du legger den på tungen. Søtt så det holder, men veldig godt.

Legligin Wine Bar er et utrolig hyggelig spisested. Dette kan du merke deg først som sist. Mange av Vallettas restauranter ligger nede i steinkjellere. Deilig svalt om sommeren og koselig på vinteren.

Legligin serverer tasting meny med det beste fra Malta. Vi betaler 27,50 euro per pers for en drøss med retter. Menyen settes ikke før samme dag. Først etter at kokken har sett hva han får tak i fra fiskebåtene eller fra grønnsaksmarkedet kan han lage menyen.

Maten er enkel, slik maltesisk mat er, og den smaker fantastisk. Vi får en nydelig fiskesuppe tilsatt anis og rotgrønnsaker, fiskekaker, lokale pølser i tomatsaus, siciliansk caponata, den kjente geitosten fra Gozo, ville vinsnegler i kjøttragu, pepper og masse laurbærblad, kremete blåskjell, fisk, blekksprut, grillet vaktel med jordbærsaus og cannelloni, orientalsk lam og couscoussalat.

De har stort utvalg av maltesiske viner.

Lot Sixty One er Vallettas hippe kaffebar for den som savner den skandinaviske kaffestilen mens de er på ferie. De røster bøndene selv og har et fint utvalg bakevarer.

Trabuxu er en av mine favorittvinbarer i hele verden. Den ligger i en trapp. Dvs. hele gata er en bratt trapp. I denne trappen ligger det mange restauranter og fordi gaten ligger utenfor det verste turisttråkket, er det mest lokale som finner veien hit. I toppen av trappa ligger altså vinbaren Trabuxu. Rundt hjørnet ligger bistroen deres.

Jeg elsker å sitte i trappa og drikke lokal vin. Du kan bestille oster og skinker til vinen hvis du vil ha noe å spise til. De som jobber i vinbarene har stor kunnskap om lokal viner. Inne i selve vinbaren er det også koselig. Lokalet ligger i en kjeller og skal du på do må du gå i skrifteboksen. Helt sant.

Ellul Wines & Spirits er en veldig koselig kafé, bar og vinbutikk. De har et stort utvalg friske drinker, der i blant Campari Spritz, Aperol Spritz og de lokale Spritzversjonen Maltese Kiss, laget på kaktusfruktlikør (bajtar) og prosecco samt Ellul Delight laget på frangolino (jordbær- og druelikør) og prosecco. De to sistnevnte er meget søte.

Charles Grech er en koselig bar/café/vinbutikk i selve hovedgaten, Republic Street i Valletta. Her får du flere av de gode maltesiske vinene i halvflasker. De lager også veldig gode Spritz. Dog er de dyrere enn andre steder i byen (7,5 euro).

Caffé Cordina, lenger ned i hovedgaten lager også deilige Spritz, og der betaler du 5,5 euro for en Spritz. Caffé Cordina er en av Vallettas mest ikoniske steder, så en tur innom her er et must enten for Spritz eller et kakestykke.

Kantina er også et bra sted for Spritz. Stedet ligger på St. John’s Square, rett ved den store kirken som også er verdt et besøk mye pga av Caravaggio’s kjente mesterverk som viser halshuggingen av St. John.

Guzé Bistro er en skikkelig perle i Valletta. Maten er veldig god og spennende på alle måter. Det er lokale retter som er pimpet opp. Noen ganger kan dette slå fryktelig feil, men i dette tilfellet må jeg si at det er utrolig dyktige kokker som står bak rettene. Det er lag av smaker som til sammen danner den perfekte opplevelsen. Erik og jeg får en liten sellerisuppeshot til å begynne med. Vi spiser tradisjonelle calamari fritti med friterte mandler, lime og aioli. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men når det er sylfersk akkar som tilberedes på beste måte, er det ikke så mye som slår det.

Jeg spiser en helt fantastisk blekksprutrett med tørket olivensmuler, blekk, chorizo, sukkererter, ruccola og tomat. Til hovedrett (som egentlig også var en forrett) spiste jeg en sjømat-spaghetti carbonara med reker, kråkebolle og guanciale (speket svinekinn). Den var helt ubeskrivelig god og viser ekte kokkekunst på høyt plan. Erik spiste Risotto Carnaroli med gresskar og revet gris.

Porsjonene generelt er enorme på Malta, så er du advart.

Andre tips til steder å spise:

I havna ligger The Harbour Club  – en moderne restaurant som serverer middelhavsmat.

Brown’s Kitchen er også et godt tips. Den ligger i cruice-havnen. Jeg spiste her sist jeg var på Malta. De har nydelig pizza og pastaretter.

Går du tvers over Valletta fra havnen ender du opp ved fergeleiet der båten til Sliema (superturistifisert sted) går, lå det i sin tid et par gode fiskerestauranter. Cockney’s ser enkel ut og er det også, men her har de faktisk veldig god sjømat. I den gamle politistasjonen ved siden av lå det en skikkelig god fiskerestaurant for noen år siden. Nå er stedet pusset opp (heter nå Scoglitti) og fått nye eiere (tror jeg) og det sies at også de har bra fisk- og skalldyrmeny.

Da Pablo er stedet der du kan få øyas (og en av verdens) mest eksklusive pizza. Prisen starter på 1800 euro og bladgull er den billigste ingrediensen, skal vi tro innsalget deres. Jeg har ikke spist her, så om det er bra mat eller ikke her kan jeg ikke svare på.

Men det er ikke bare i Valletta du kan spise godt. På min ukes reise rundt på Malta (inkludert Gozo, som du kan høre mer om i et annet innlegg) spiste jeg på noen skikkelig gode steder.
Cent’Anni i Gharghur er en slik perle. Ikke bare får vi en av vinene vi har «forelsket» oss i mens vi har vært her, Isis (litt uheldig navn om dagen), vi får også smake en aldeles nydelig vin fra en produsent som heter Markus Divinus. Vinen vi drikker er det laget i alt 300 flasker av. Jeg føler meg ekstremt priviligert som fikk være med å knerte 3 av flaskene denne kvelden.

Cent’Anni er et utrolig trivelig spisested. Vi får nybakt brød med olivenolje til. Det kommer paster med smørbønner og oliven inn på bordet. Vi får friterte fiskeboller, laks med kapers, blekksprut, villsvinravioli og ravioli med gresskar og muskatnøtt. Vi får pølser med karamellisert løk, and og daddelfritter. Maten er fantastisk og alle retter kommer inn som deleretter.

Tirsdager og lørdager er det Bondens Marked i Ta’Qali. Her kommer lokale produsenter å selger grønnsaker, egg, vin og bakverk. Se på disse flotte bildene av råvarer som var i sesong i november.

Ikke langt unna Ta’Qali ligger Maltas gamle hovedstad, Mdina. En tur innom her er et must når du er på Malta. Borgbyen har visstnok også mange gode spisesteder. Jeg går heller for Maltas mest kjente snack – Pastizzi. Og det er et sted som er spesielt kjent for dette bakverket.

Utenfor Mdinas bymur ligger byen Rabat og det er her du finner Is-Serkin, eller Crystal Palace som det også heter. De selger fantastiske Pastizzi laget av lag med sprø butterdeig og fylt med ricotta. De koster 30 cent. Jeg smaker også en versjon med kikerter og soltørket tomat. Til denne snacken må man selvsagt drikke den lokale brusen Kinnie. Liker du Campari, liker du denne. Litt bitter appelsinbrus. Deilig.

Diar-il-Bniet er neste stopp. Restauranten ligger i Dingli. Familien har egen gård der de dyrker grønnsaker og holder dyr. Oppskriftene som brukes i restauranten er bestemor sine. Hun døde i 2006. Nå er det sønnen og barnebarna som driver stedet i bestemors ånd. Dette er en ekte Farm to Table-restaurant. Du kan også kjøpe grønnsaker og fine ting på glass. Produktene selges også i delikatessebutikker enkelte steder på Malta.

Vi får et utvalg av flere av restaurantens delikatesser som Enkesuppe, kjøttrullade med oliven og helstekt svineskank. I kjent stil serveres det et utvalg paste, oliven, bondebønner og geitost.

Enkesuppen er spennende. Det er en klassisk maltesisk gryte laget av alt man finner i kjøleskapet og koker suppe av dette. Gammelt brød er også en ingrediens. Naboene til landsbyens enker kom gjerne med mat til den sørgende da mannen døde. Enker var ofte fattige og de trengte hjelp av folk rundt seg.  Grønnsaker i sesong, kraft, litt kjøtt, et egg eller to en ostebit osv havnet i suppen, og vips hadde man Widow’s Soup.

Sist jeg var på Malta tok vi turen til den sjarmerende fiskelandsbyen Marsaxlokk. Da spiste vi fantastisk kråkebollepasta ved vannkanten. Denne gang var jeg såvidt innom, men det er like fint der, så ta turen hvis du er på Malta.

Nabobyen Marsascala byr på deilig mat hos Tal-Familja. Jeg kan anbefale den friterte gozo-osten. Helt nydelig!

Palazzo Parisio i Naxxar er en fantastisk privat hage som er åpen for publikum. Palasset er innredet i barokkstil med plenty gull. Dette er et yndet bryllupslokale og jeg skjønner hvorfor. Skal du ikke gifte deg kan du spise lunsj i hagen. Oprah Winfrey har vært her, hvis du skulle bli imponert over det.

Malta er kjent for gode viner. De er kjent for å lage dårlige viner også, og det forklares gjerne med at det finnes hele 22 unike vindruer på Malta. Ikke alle er like godt egnet til å lage god vin av. Vi besøker Marsovin, en kjent og bra vinprodusent. Det er Maltas største vinprodusent og det er fjerde generasjon som driver vingården nå.

Flere av vinene deres har vært økologisk sertifisert siden 2016 og flere er på vei til å bli det. Fordi de har vinmarker over hele øya er det steder som egner seg bedre til å dyrke økologisk enn andre. Det er især vinmakene som ligger i områder der det blåser nok som egner seg til dette.

Marsovin har jobbet systematisk med å lage kvalitesviner de siste 20-25 årene. Druene høstes den 3. uken av juli hvert år. Stilen på vinene for inntil nylig vært fransk, men se siste årene har de beveget seg mer mot italiensk stil. De lager til og med en dessertvin på 100% tørkede druer, slik man gjør med Amarone.

Andre vinfakta:

Delicata er også en stor vinprodusent med 1,2 millioner flasker vin per år.

Mar Casar estate produserer naturviner i georgiske leirkrukker kalt Qvevri.

Og så må man ikke glemme honning. Øya, som er oppkalt etter «meli», det greske navnet for ekte honning. Det var grekerne som ga Malta navnet «Melite» som senere ble til Malta. Vi besøkte birøkter Arnold Grech, som jeg senere oppdager har hatt celebert besøk av selveste Jamie Oliver da han besøkte øya i 2013.

Biesesongen er på hele 11 måneder i løpet av et år og hver måned finner biene en ny plante å sanke nektar fra:
Desember-januar: Borage
Februar: Rød kløver
Mars: Hvit sennepsblomst
April: Appelsinblomster
Mai/juni: Villtimian
Juli/august: Eukalyptus
Oktober/november: Carob (fruktbelgene fra Johannesbrødtreet)

Arnold Grech har 200 bikuber. Han er 80 år og har jobbet som birøkter i 64 av dem. Han er dårlig til bens, men det er ingenting å si på humøret. Han vitser hele tiden. Men det er en ting han ikke ler bort.
– Det regner for lite, og det skylles klimaendringen. Det går ut over biene.

Jeg håper du ble inspirert til å reise til Malta. Jeg kommer også til å legge ut et innlegg fra Gozo – en øy utenfor Malta, som også tilhører Malta. Dette er en mer frodig øy som har mange flotte opplevelser å by på.

Til info: Jeg har vært på pressetur til Malta og var invitert av Malta Tourism Authority