Jakten på god, britisk mat fortsetter

Et nytt kapittel i min jakt på god, britisk mat kommer her.

Det er som med Norge. Maten har faktisk tatt seg opp de siste tiårene og du finner mer stolthet hos produsenter og kokker. Jeg har reist på kryss og tvers av Devon og Cornwall på jakt etter gode matopplevelser og generelt artige opplevelser. Denne dagen ble ikke fattigere på opplevelser, for å si det mildt.

Les mer: Tilbake til Torquay etter 30 år

Vi starter dagen i Charlestown. Dette er en liten landsby kjent for keramikk og porselen. Inne i den dype viken ligger seilskip til kai. Det pissregner og jeg blir umiddelbart dratt tilbake til de dager da man fraktet varer med seilskip. Men hei, det er jo ikke mange dagene siden? Faktisk brukes havnen i Charlestown til akkurat det. Hver måned kommer det en gammel seilskute og legger til kai her. Innbyggerne i byen laster av kasser med mat og drikke fra skipet som heter The Greyhound.

Skipet kommer fra Frankrike og har med seg varer som selges i England. De har et eget stempel «Shipped by Sail Power». Det er en gruppe mennesker som har stoppet klokken og begynt transport av varere på denne urgamle måten.

Les mer: Gin, Fish & Chips, økologisk jordbruk og slottsmiddag

En av ildsjelene bak denne formen for handle er Sir Tim Smit. Vi møter ham på caféen Loveday’s i Charlestown. Ja, han er Sir. Han er musiker, produsent. Han er vrakdykker og en av grunnleggerne av Lost Gardens of Heligan og The Eden Project. Mer om disse hagene etterpå. Først av alt forteller han om seilbåthandelen fra Frankrike. Hver måned kommer varer direkte fra produsenten uten at det er så mange mellommenn som skal ha sin del av kaka.

Vi spiser og drikker Cream Tea og drikker rom klokken 10 på morgenen. Kun en liten smak, men dog. Romen kommer selvsagt fra seilbåten.

Tim er opptatt av hvor ting og råvarer kommer fra. – Du kan ikke lenger skrive en oppskrift eller en meny og si eplepai. Du må fortelle hvilke epler det er og hvilken gård de kommer fra. Dette er helt nytt her i England, sier Tim. Og han har helt rett. Slik er det blitt her hjemme i Norge også. Identitet er viktig. Opphav er viktig.

i kjelleren på caféen ligger byens vrakmuseem. Her kan du se rester fra Titanic og andre kjente og mindre kjente skip. Det er et imponerende museum som jeg tror vil være spennede for både store og små.

Fra havnen drar vi til The Lost Gardens of Heligan. Dette fantastiske anlegget som strekker seg utover 80 hektar har så mye å by på og man kan lett være her en hel dag. Det produseres kvalitetsgrønnsaker og frukt som brukes på mange av områdes restauranter og hoteller.

Barn og voksne kan se ekte jordbruksproduksjon, dyrehold og ikke minst den eksotiske, tropisk hagen.

Det dyrkes over 500 forskjellige grønnsaker, frukt og blomster i de forskjellige hagene. I butikken deres kan du kjøpe egenprodusert øl, likører, syltetøy, og sauser. De selger også masse lokalprodusert mat.

The Lost Gardens of Heligan har også en kafeteria med lokalprodusert mat og drikke.

Vi er våte etter å ha vandret mellom epletrær og tropiske palmer, men svært fornøyde. For en flott hage!

Fra hage til slott. Vi drar til Caerhays Castle. Jeg har aldri tidligere vært inne i et privateid slott som er i bruk. Slottet eies av Charles Williams og ligger i Gorran nær St Austell. Nedenfor slottet ligger en flott surfestrand.

Slottet har en vidunderlig hage der du kan se blomster fra hele verden. De har over 600 forskjellige magnolia-variasjoner og hagen er åpen for publikum fra midten av februar til midten av juni. Frø fra blomstene selges via internett fra hjemmesiden deres.

Slottet var stort og jeg spurte om hvor mange rom det var i slottet. «Det aner vi ikke», sa slottsherren. «Vi oppdager et nytt et hver dag».

Caerhays Castle arrangerer jakt på fasaner. Hit kommer bl.a flere rike nordmenn og jakter. Kan man egentlig kalle det jakt når det settes ut 80 000 fugler på en eiendom? Selv hadde jeg problemer med ikke å tråkke ihjel fasaner på min lille ferd over gårdsplassen.

Skal du jakt på et slikt slott må du regne med å bruke masse penger. Du må sette deg opp for antall fugler du vil skyte. Dette kan være 100, 200 eller mer. Du betaler 60 pund per fugl enten du skyter dem eller ikke. Men du får ikke fuglene. De blir igjen solgt til nye 60 pund stykket. De fleste som kommer hit for å jakte gjør det åpenbart kun for selve «sporten».

Vi skal ikke sove på slottet, men på deres luksus B&B utenfor slottsmurene. The Vean inneholder luksusrom og har egen kokk. Men det er ikke plass til meg, så jeg innlosjeres alene i et av feriehusene deres som ligger øde på et jorde. Ikke samme luksus her – mer IKEA, vil jeg si.

Mens de andre bader i luksus på The Vean tusler jeg bortover landeveien og møter de andre til middag.

Jeg skal ha selveste slottsherren til bords, og for å gjøre en lang kveld kort: Det ble mye prat om Brexit. Jeg sier ikke mer enn det.

Men maten var fantastisk. Nicky står bak grytene og er ei skikkelig dame med bein i nesa. Hun har jobbet for Jamie Oliver på restauranten Fifteen. Hun lager fantastisk mat med grønnsaker fra The Lost Gardens of Heligan og oksekjøtt fra oksene utenfor. Broren til oksen bor visstnok rett utenfor huset jeg bor i, forteller Nicky.

Hun forteller at kvaliteten på råvarer og restaurantmat i Cornwall har tatt seg betraktelig opp de siste fem årene. De har alltid vært bra på skalldyr og fisk, men nå er også kvaliteten på kjøtt og grønnsaker blitt svært forbedret.

Nicky henger med noen av oss utover natten og vi drikker en del rødvin. Jeg kvier meg for å gå ut og bort til mitt lille hus på åkeren. Kun et glass vin til, så skal jeg nok komme meg avgårde…

Nicky følger meg til døra mi og har heldigvis lommelykt. Det er jo bekmørkt! For en asfaltcowboy fra Frogner i Oslo er dette svært eksotisk. Vel inne i huset går alarmen og jeg bruker fem intense minutter på å finne ut hvor lyden kommer fra. Et liv på landet er ikke for pyser.

Dagen etter våkner jeg til lyden av fugler og okser. Når jeg tar på meg min knalloransje genser og triller kofferten ut av døren står det to okser og tramper i bakken på andre siden av det lave gjerdet. Enten vet de at jeg spiste broren i går eller så er de bare provosert av fargen på genseren min. Sure er de og jeg stikker i en voldsom fart over til The Vean der de andre har sovet i silkelaken og myke senger.

Til info: Jeg har vært på pressetur med www.visitbritain.com