Oppslagsfoto: Erling Svensen
Det er ikke lett å være en ansvarlig forbruker og et av stedene der det er vanskeligst å velge riktig er i fiskedisken. Hvilke arter skal man velge og hvilke skal man velge bort? Personlig bruker jeg appen Sjømatguiden fra WWF, men jeg føler at ikke alltid er tilstrekkelig for å få ordentlig greie på hvordan det er stelt med fisken i havet. Derfor tok jeg kontakt med kilden, nemlig WWF Verdens naturfond.
Driver Norge bærekraftig fiske slik flere aktører hevder?
– Både ja og nei. Det finnes en rekke fiskerier i Norge som er miljømessig bærekraftige og som følger vitenskapelige kvoter satt av ledende havforskere ved Havforskningsinstituttet og det internasjonale havforskningsrådet (ICES). For å finne frem til de WWF mener de beste valgene for bærekraftig sjømat kan du gå inn på WWFs Sjømatguide.
Som forbruker er det vanskelig å navigere i fiskedisken. Ingen butikker, som jeg vet om, merker fangsten med noen form for info om fisken er bærekraftig eller ikke. «Alt» selges. Og skal man se på de artene som er merket med » rødt lys» i Sjømatguiden som f.eks steinbit, uer og breiflabb, så er dette arter folk spiser masse av. Hvordan kan det være at slike arter er så tilgjengelig i butikk?
– Dette har å gjøre med at det fremdeles foregår fiskerier – også i Norge – som ikke er miljømessig bra og der det enten fangstes direkte på arter som ikke burde vært fisket eller at det fanges arter som bifangst i andre fiskerier. For å komme disse problemene til livs jobber WWF blant annet med å få på plass strengere regler og bedre teknologi i en rekke fiskerier som har utfordringer med dette i dag. For forbrukerne er det derfor viktige å være bevisste på hva de kjøper og ikke, siden mye av det som ligger lett tilgjengelig i fiskedisken bør styres unna av miljøhensyn.
Den norske hummeren er truet, men allikevel er den en ettertraktet råvare når den er i sesong. Hva er løsningen på problemet? Vi sitter med verdens beste sjøkreps og kongekrabbe som vi har nok av. Burde folk få opplysning om å gjøre andre valg i stedet for å velge hummeren? Har ikke staten (eller noen) et ansvar for å guide folk i riktig retning og forby salg av hummer til bestanden er stor nok?
– Løsningen på problemet er mangfoldig. Vi må få på plass strengere regler for hummerfiske, og kanskje til og med totalfrede arten for fiske i de neste ti årene. Vi trenger i alle fall langt flere hummerbevaringsområder langs kysten vår der det blir ulovlig å fange hummer. Vi trenger også å redusere fiskepresset med å innføre strengere begrensninger for antall teiner en fisker kan ha. I tillegg må vi få bukt med det ulovlige fisket som foregår etter hummer gjennom året (ofte fra fritidsfiskere). Kongekrabbe og sjøkreps er gode miljømessige alternativer til å spise hummer fra norske farvann. Myndighetene har gjennom flere tiår lyttet for lite til rådene fra Havforskningsinstituttet når det gjelder å ta vare på og bygge opp igjen den norske hummerbestanden – og burde gjøre langt mer.
Bifangst. Mange arter finnes jevnlig i fiskedisken og mange foretrekker disse artene uten kanskje å vite at de er merket med «rødt lys» i Sjømatguiden. Vil ikke det å tillate salg av bifangst bidra til økt etterspørsel etter truede arter? Hva kan gjøres?
– Jo, salg av arter som ikke er miljømessig bærekraftig høstet vil kunne føre til en økt etterspørsel etter disse. For å hjelpe til å få på plass en bedre fiskeriforvaltning for arter som ikke er miljømessig bærekraftig høstet vil det å avstå fra å selge og kjøpe disse være med på å legge press på forvaltningen til å styrke fiskeriene som enten direkte fisker etter disse artene eller får de som bifangst.
Målet til WWF er selvsagt å få disse artene, bestandene og/eller fiskeriene til å drives miljømessig bærekraftig – og vi har alltid et håp om å lykkes i det arbeidet og dermed på sikt endre status fra «rødt lys» til «gult» eller aller helst «grønt» lys i Sjømatguiden vår også.
Folk sier gjerne «Det er bedre å spise fisken enn å kaste den». Hva er deres syn på saken?
– Vi skjønner veldig godt argumentet, for matsvinn er et stort problem for miljøet. Samtidig er det å selge slike arter med på å legitimere fangsten av dem, samt å være med på å opprettholde et marked og dermed potensielt også en etterspørsel for arter som ikke er godt forvaltet. I verste fall kan dette føre til enda høyere fiskepress for truede arter – og gjøre det vanskeligere å bygge opp igjen sårbar og utrydningstruet natur. WWF jobber derfor hardt for å få på plass bedre fiskeriforvaltning av de arter og de fiskerier som har problemer med bifangst av ulike slag slik at dette reduseres til et minimum.
Makrellstørjen er Norges svar på tunfisk og når den kommer er det stor ståhei på menyene på restauranter og i fiskebutikker. Alle vil ha! Men denne arten er merket med «rødt lys». Hvordan kan man unngå en slik positiv reaksjon fra restaurantbransjen når de endelig har fått kloa i en slik truet fisk?
– Man kan vise til at det finnes fullgode tunfisk-alternativer som til og med er miljøsertifisert etter MSC-standarden å få tak i andre steder i verden – og at disse er mye bedre miljømessige valg når det gjelder sjømat.
Bevisstheten rundt bærekraftig fangst er mangelfull blant noen kokker i Norge. Skate finnes på mange menyer. Det samme gjør breiflabb og steinbit. Hvordan kan man få mer bevissthet rundt bærekraftig fangst i restaurantbransjen?
– Heldigvis er det stadig flere kokker og serveringssteder som får øynene opp for viktigheten av å velge bærekraftig sjømat. Men det er sant at det fortsatt er en lang vei å gå for mange. Gjennom dialog og kunnskapsbygging kan denne bevisstheten økes. Forbrukerpress fungerer også, så ved at flere forbrukere begynner å bruke verktøy som WWFs Sjømatguide vil være med på å tvinge kokker til å sette seg grundigere inn i hva de serverer til middag.
Hva kan forbruker gjøre for å bli mer bevisst foruten å laste ned sjømatguiden, selvsagt?
– Gå inn på WWF sine sider om havet – for å sette seg inn i det mangfoldet av utfordringer som er der ute i det store blå. Havet, som er planetens hjerte og lunger, er i krise, og du som forbruker kan være med på å hjelpe havet litt hver dag gjennom de valg du gjør. Å velge miljømessig bærekraftig sjømat ved å velge arter med «grønt lys» i WWFs Sjømatguide er et enkelt grep alle kan gjøre for å hjelpe havet.
Hva kan forbruker gjøre aktivt overfor butikker og restauranter som selger fangst merket med «rødt lys»?
– De kan velge å ikke kjøpe sjømat som har «rødt lys» i WWFs sjømatguiden. De kan også oppfordre butikken til å avstå fra å selge arter som har «rødt lys».
Sjømatguiden er god, men den inneholder ikke populære arter som f. eks sjøtunge, piggvar. Kan dere svare på hvor på skalaen disse artene kommer ut?
– Ja, men da må vi grave i den globale databasen vår. De artene som står oppført i WWFs Sjømatguide er valgt ut mtp det kvantum som omsettes av ulike arter i Norge. WWF har mulighet til å oppføre en rekke flere arter som det allerede er gjort vurderinger for ved behov. Sjøtunge ville ha hatt farge “gult lys” dersom den er fanget med garn og “rødt lys” dersom den er fanget med trål. De samme rådene gjelder for piggvar – altså “gult lys” ved garnfiskerier og “rødt lys” ved trål.
De typiske og mest populære artene som breiflabb og steinbit: Hvordan ser fremtiden ut for disse artene? Går vi tom?
– Nei, vi går nok heldigvis ikke tom for disse artene i havet, men de trenger betydelige forbedringer i fiskeriene som fangster disse.
Oppdrettsfisk? Er det bærekraftig å spise det eller er det kanskje andre årsaker til at man bør styre unna oppdrettsfisk?
– Det er gode alternativer for oppdrett tilgjengelig på markedet. Ved å velge produkter som er sertifisert etter Aquaculture Stewardship Council (ASC) kan man velge oppdrettsprodukter som har den beste tilgjengelige miljøsertifiseringen på markedet. Denne garanterer for at produktene er sporbare, noe som betyr at du som forbruker kan være trygg på at oppdrettsanlegget produktet stammer fra har blitt evaluert av ordningen, at det er lovlig og at det er brukt den produksjonsmetoden som er oppgitt på produktet. Alle produkter som er merket med disse sertifiseringene blir også evaluert med jevne mellomrom, og får krav om forbedringspunkter som må oppfylles for å opprettholde sertifiseringen, avslutter Fredrik Myhre, marinbiolog og seniorrådgiver hos WWF Verdens naturfond.
