Abruzzo er en del av Italia jeg ikke kjenner fra før. Tre og en halv times kjøretur gjennom flotte landskap og snødekkede fjell fra Roma til Adriaterhavet og du er fremme. Pescara er regionens hovedstad.
Jeg er invitert av Consorzio Vini D’Abruzzo til å delta på en vintur der jeg de neste dagene skal møte mange spennende produsenter, lære om druene og terroir, spise lokal mat og treffe folk fra hele verden med samme interesse.
Kofferten min bestemte seg for å bli igjen i Munchen. Sikkert artig for den å være litt alene, men veldig dumt for meg som tross alt ikke skal oppholde meg i Roma, der flyet lander.
– Du får den i morgen tidlig, lyder det i skranken hos Lufthansa.
Innkjøp av det helt nødvendige ting som tannbørste, deo og mascara på flyplassen i Roma før gruppen kjører den lange veien til Abruzzo. For å avsløre dette først som sist. Kofferten kom ikke dagen etter. Den dukket opp seks timer før jeg skulle reise tilbake til Roma. Sånn ble det denne gangen. Shit au.
Etter å ha kjørt innlands lenge dukker plutselig det turkise Adriaterhavet opp foran oss. Det er vilt og vakkert!
Vi kjører til et fint hotell ved havet i San Vito Chietino. Hotellet heter La chiave dei Trabocchi lachiavedeitrabocchi.it. De andre skifter klær. Jeg må gå i de samme klærne. Same, same! Nå skal det smakes på vin!
Vi blir kjørt til et helt magisk sted. Trabocco Punta Cavalluccio. Vi kommer midt i blåtimen og restauranten ligger på stylter ute i havet. Disse byggverkene finner du nedover hele Abruzzo-kysten og de er faktisk fiskehus som er bygget at treverk. Alle bryggene har garn som senkes ned i havet. Mange av fiskehusene er nå omgjort til restauranter som denne vi spiser på.
Menyen er den samme for gjestene som kommer, så du kan ikke bestille fra meny. Menyen forandrer seg i forhold til tilgjengelighet av råvarer. Jeg trodde faktisk at maten kom til å være sånn midt på treet med tanke på at det var fullt hus og de fleste gjestene tilstede tilhørte vingruppen. Men jeg tok feil. Den ene nydelige retten etter den andre ble servert. Det var rå skalldyr, carpaccio av banket blekksprut, fritterte fisk og blåskjell, pasta med reker, perfekte sjøkreps, dampede blåskjell i hvitvin, fiskefilet og gratinerte kamskjell. Helt nydelig! Til dette fikk vi viner laget av de lokale druene Trebbiano, Pecorino og Montepulciano d’Abruzzo.
Jeg er på tur med folk fra hele verden som definitivt kan mer om vin enn jeg. Men det gjør ikke noe. Jeg føler at jeg lærer noe nytt hele tiden, og det er jeg takknemlig for.
Abruzzo som vinområde har tidligere ikke vært på min liste over viner jeg har brukt mye tid på. Det finnes mye kjedelig vin som kommer fra cooperativene. Jeg kjenner til et par produsenter fra før av, der i blant den kjente «pinnevinen» Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo.
Jeg tror aldri jeg har smakt viner laget på de hvite vindruene Trebbiano og Pecorino tidligere, og det er for meg en kjempeoppdagelse! Jeg elsker disse druene.
Lær deg navnet Cerasuolo
Jeg lærer også at rosévin i denne delen av Italia ikke omtales som rosévin, men Cerasuolo. De er kraftig rosa og smaker gjerne jordbær. De virkelig gode smaker ikke for mye jordbær, så dette er nok en herlig oppdagelse.
Grunnen til at man ikke kaller vinen rosévin, men Cerasuolo, er på grunn av den kraftige fargen. De kan faktisk bli mørke som beaujolais. Fra gammelt av kalte man rødviner for vino nero, sort vin, slik man også gjør i Katalonia. Der heter rødvin vi negre. Og fordi rosévinene deres lages på druen Montepulciano d’Abruzzo blir fargen gjerne mørk. Enkelte Cerasuolo-viner har faktisk nettopp blitt klassifisert DOC (Denominazione di Origine Controllata). Hakket over DOC er DOCG (Denominazione di Origine Controllata e Garantita), som er den høyeste klassifiseringen italiensk vin kan få.
Montepulciano d’Abruzzo DOC-viner må inneholde minimum 85% Montepulciano d’Abruzzo-druen og opptil 15% Sangiovese. Mørk farge, pepper og krydder er kjennetegn for Montepulciano d’Abruzzo.
Etter en natt med verandadøren åpen og frisk vind fra Adriaterhavet rett inn i senga er det bare å hoppe i gårsdagens klær og nyvaskede truser og sokker. Kofferten er fremdeles på ferie og vi skal besøke en hel haug av vinprodusenter.
Første vingård er et gammelt kloster Abbazia di Propezzano i området Morro d’Oro, Teramo, der vi møter mange unge og moderne vinmakere som tenker nytt når det kommer til arven fra Abruzzo.
Paolo de Strasser
Paolo de Strasser driver nå vingården og har gjort det siden 2011. Første årgang var i 2012 og da lagde han viner på de to lokale druene Passerina og Pecorino. Nå lager han viner på Trebbiano d’Abruzzo, Montepulciano d’Abruzzo. Han lagrer til og med en av sine viner i amfora – et meget vellykket prosjekt.
Gaetano Carboni 
Vi møter andre spennende produsenter som Gaetano Carboni fra vingården Amorotti i Loreto Aprutino. Det er blitt laget vin på gården siden 1521. Vinene er sertifisert økologisk og jeg synes disse vinene var utrolig gode.
Nic Tartaglia fra vingården i Alanno er også en spennende produsent å sjekke ut skulle du kommer over vinene.
Vi kjører til Nicodemi somer en økologisk vingård (sertifisert fra 2019) som drives av søskenparet Elena og Alessandro Nicodemi etter at faren Bruno døde i 2000. Barna hadde egentlig ikke tenkt å drive med vin, for de bodde i storbyen og drev med helt andre ting, men sammen bestemte de seg for å ta opp arven etter pappa.
80% av de 200 000 vinene deres eksporteres til utlandet. De bruker kun druer fra egen gård.
Det jeg synes er interessant med denne vingården er at de eksperimenterer med nye metoder, eller er det mer riktig å si gamle metoder? I en av deres viner, som ennå ikke er tilgjengelig for salg, har de brukt det som heter Cocciopesto (Opus signinum) til å lagre vinen i.
Cocciopesto 
Cocciopesto-lagret vin
Dette er en beholder, a la amfora, laget av et eldgammelt materiell som romerne brukte. Materialet er laget av knust terracotta, sand, vann og et bindemiddel.
Cocciopesto brukes på samme måte som amfora eller georgiske kvevri.
Det som er gøy når vi smaker vinene på Nicodemi er at vi får smake den Cocciopesto-lagrede vinen deres opp mot en vin av samme vindrue fra samme år – men med to ulike lagringsmetoder.
Begge vinene er laget med 100% Trebbiano.
Cocciopesto-vinen har 10 dagers skallkontakt. De har brukt villgjær og vinen er ufiltrert. Smaken er fyldig og helt nydelig.
Vinen som er laget på den tradisjonelle metoden minner veldig mye om en sauvignon blanc og er frisk og deilig, men helt annerledes enn Cocciopesto-vinen.
De produserer 1000 flasker av Cocciopesto-vinen og har tenkt til å fortsette å eksperimentere med denne type lagring. – Vi skal ikke lage annerledes vin for å være annerledes. Vi skal lage god vin der vi hedrer druen, sier Elena Nicodemi.
Vi spiser lunsj på vingården og får servert nydelige retter som lokal spekemat, bønnegryte med steinsopp, deilig kraft, pecorino-ost, olivenolje og peperoncini. I Abruzzo bruker de mye peperoncini (tørket chili) eller diavolilli som de også omtales som.
Vi får en fantastisk lasagne-aktig rett som heter Timballo abruzzese laget med tynne crepe-pannekaker som heter scripelle. Den er vanvittig tidkrevende å lage, men den smake så fantastisk. Fyllet kan bestå av klassisk lasagne-fyll, men tomatsaus, ostekrem og kjøttboller er nok det aller vanligste.
Vi får også Arrosticini som jeg nå har kåret til min favorittsnack. Dette er mini-grillspyd av sau med fin marmorering av fett mellom kjøttlagene noe som gir den perfekte smaken. De krydres godt med salt og serveres i en leirkrukke. Jeg spiste masse av dette da jeg var i Abruzzo og det er verdt å ta turen til denne delen av Italia kun for å spise disse lekre spydene. Trust me! Oppskrift kommer på bloggen. Gled deg!
Neste vingård er den biodynamiske gården De Angeli Corvi. Vinene er sertifisert økologisk og de produserer 50 000 flasker hvert år. Litt spesielle viner.
Jeg likte Cerasuoloen deres (altså rosévinen, som vi nå har lært). Vingården drives av hyggelige mennesker, men antrekket til mor og datter får oss til å sperre opp øynene. Hvem går med stilletthæler i vinmarkedene? Bare i Italia! Jeg elsker det!
Nå kommer vi til turens høydepunkt. Vår gruppe (vi er mange grupper på denne vinturen og til sammen 60 journalister fra hele verden er fordelt i fire-fem grupper) skal nemlig til en av Abruzzos aller beste vinprodusenter: Emidio Pepe. Dette er en biodynamisk vinprodusent som har laget kvalitetsviner (som egner seg supert til lagring) siden 1899. Barnebarnet til Emidio Pepe som har samme navn, overtok driften i 1964 og har siden den gang drevet gården etter biodynamiske prinsipper.
Emidio er 87 år og sprek som en hingst. Døtrene Daniela og Sofia, samt barnebarnet Chiara jobber tett med Emidio som nå har laget 50 årganger av vinene sine.
Sofia er nå vinmakeren på gården som også fungerer som agriturismo. De produserer i tillegg til vin, olivenolje, pasta og gamle kornsorter.
– Filtrerer du vinen tar du sjelen ut av vinen, forteller Emidio Pepe. Han garanterer 20 års holdbarhet på alle vinene sine og det er fantastisk å sitte til bords med denne legenden å drikke disse årgangene av Montepulciano: 2015, 2010 (En av de beste årgangene. Perfekt vær på riktig tid, forteller Emidio).
Datteren Sofia kvalitetssjekker alle vinene. 
Vi smaker også 2001 og den er fremdeles ung, kan han fortelle.
Når middagen er godt igang henter han sin favorittårgang: Montepulciano d’Abruzzo 1983. For en ære å få drikke denne – og i selskap med vinmakeren selv.
Vi får servert fantastisk mat som friterte oliven fylt med kjøttdeig laget av kalv, okse, svin, egg, krydder, sitronskall og parmesan. Vi får fritert ost av kumelk. Vi får scripelle – tynne pannekaker servert i en deilig hønsekraft med parmesandryss på toppen. Vi får mezzo pacchero (pasta) med lammeragu og oksekjaker kokt i Montepulciano.
Til kaffen får vi Sise delle monache, som er kaker fylt med vaniljekrem eller sjokolade.
Vinene til Emidio Pepe importeres til Norge av Unico.
Siste vingård vi besøker er La Valentina. Vinene deres importeres til Vinmonopolet av Heyday Wines (Spelt-serien) og Moestue Grape Selections (Binomio-serien)
Foruten Spelt og Binomio-vinene produserer de også Bellovedere, som jeg likte aller best under smakingen på vingården. For å ha sagt det: Her var det jaggu mye godt!
Spelt-serien inneholder blant annet carasulo (rosévin) som er verdt å prøve. Mye jordbær i nesen og frisk og bra syre i vinen som passer masse til spekemat og grillmat.
Som dere vet er jeg ingen vinekspert, men jeg drikker mye vin og jeg liker vin. Det får være min tilnærming til vin.
Vi spiser en fantastisk lunsj på La Valentina der jeg på nytt blir introdusert til retter jeg aldri før har spist.
Fiadone 
Fiadone er et ostebrød som jeg holdt på å forspise meg på. Det er akkurat som en blanding av brød og sufflé. Magisk!
Polpette cacio e uova 
crostini med stekt pølsefyll
Jeg falt også for Polpette cacio e uova, kjøttboller i tomatsaus men uten kjøtt. Bollene er laget av innmaten fra brød, egg og ost. Den oppskriften får du her.
Småkaker med Montepulciano d’Abruzzo 
Kanadiske Kevin demonstrerer hvordan man dypper kaken i vinen.
Abruzzo-viner har vært noe jeg ikke har utforsket i større grad, da vissheten om at mange viner fra dette området i Italia ikke har hatt den helt store stjernen.
Det siste tiåret har det dog skjedd mye med kvaliteten på vinene. Dette skyldes unge vinbønder som har funnet interesse i å utforske gamle, lokale vindruer og ikke minst å forbedre terroiret.
Vinmarkene ligger mellom Adriaterhavet, fjellet Gran Sasso d’Italia og Majella nasjonalpark. Vinområdet deles inn i to deler: Innlandsområdet med fjell (65 % av området) og kystområdet som består av åser. Dette området har et mildt klima. Det er sånn sett helt ideelt å dyrke vindruer her.
Stefania Pepe 
Men det finnes veldig mange deilige produsenter. Under Grand Tasting Dei Vini D’Abruzzo som foregikk i Villa Estea (den som skal gifte seg i fremtiden, må sjekke ut dette stedet) i Torino Di Sangro var det hele 50 produsenter representert. Jeg smakte på en brøkdel. Det ble alt for mye å gape over. Men det var flere produsenter tilstede som jeg synes var skikkelig spennende. Datteren til Emidio Pepe, Stefania, hadde noen virkelige funky biodynamiske viner som var interessante. Noen vel spesielle, men mye godt også.
Hun hadde en oransjevin som jeg synes var veldig kul. Vinene fra Torre dei Beati var deilige. Det samme var Tenuta i Fauri, Cascina del Colle og Speranza.
Etter vinmessen var det avslutningsfest på Villa Estea der det ble grillet arrosticini og servert nydelig spekemat og lokale oster. Jeg fikk også smakt ciriole alla chitarra, en pasta laget på salt, egg og durumhvete som er tykkere enn spaghetti. Pastaen presses gjennom det som ligner på gitarstrenger, derav navnet.
Bacalao 
Squash og ricotta 
Vaktelegg og trøffel
Til info: Jeg var invitert til Abruzzo av Consorzio Vini D’Abruzzo