Tokyo for nybegynnere!

Fire herlige dager i Tokyo!

Jeg har vært nysgjerrig på Japan lenge og nå var jeg endelig klar. Jeg reiste til Japan helt alene og hadde gjort masse research i ukevis.

Tokyo er en enorm by og jeg kan ikke filla japansk. Jeg ville være forberedt og få mest mulig ut av mine dager i storbyen.

Her er min guide til deilige matopplevelser, bydeler og generelt kule og praktiske ting det er greit å vite om hvis du skulle ta turen.

Fredag: Jeg fløy med Finnair til Narita Airport  – som ligger en times tid utenfor Tokyo. Jeg skal til bydelen Shibuya, der jeg har booket meg inn på et helt nytt hotell.

For å komme inn til byen tar du Narita-expressen. Det tar 1 time og 15 minutter til Shibuya. Den koser 4000 yen tur/retur (ca 300 kr). Du må booke sete, for ellers får du ikke bli med toget. Sørg for å gå innom kontoret og kjøp billett og huske å oppdatere billetten på returen. Enkelt hvis man husker det og folk er veldig hjelpsomme.

Jeg kommer frem til Shibuya og går selvsagt i feil retning et par ganger (det er mange utganger fra togstasjon, gitt) , men med heftig GPS-bruk kommer jeg meg på riktig vei og krysser den legendariske Shibuya Crossing på vei til trendy Hotel Koè.

Hotel Koé er et japansk klesmerke og de har nå åpnet hotell, klesbutikk og restaurant i samme hus. Det er kun ti rom i boutiquehotellet.

Det er fri lounge for alle hotellgjestene. De setter ut et utvalg drikke som man kan forsyne seg av. Dessuten er alt i minibaren inkludert. Tøfler og pysj på rommet.

Jeg må selvsagt ut å utforske gatene i nabolaget når jeg kommer frem. Litt jetlag, for Japan er 8 timer frem i tid (vintertid) og sånn sett burde jeg egentlig ha ligget i sengen. Men byen sover ikke, og da skal ikke jeg være noe dårligere.

For ikke å klippe navlestrengen helt oppsøker jeg noe trygt. Fuglen Tokyo er en filial av kaffebaren Fuglen i Oslo. Dette er en trendy kaffebar og cocktailbar i retrostil.

Folk tar bilder i hytt og pine. Svært populært blant de lokale hipsterne og også skandinavere med hjemlengsel. Det er tydelig at japanerne elsker den nordiske kaffebryggestilen.

Jeg er skrubbsulten og klar for sen lunsj. Stedet jeg skal til er Shin Udon i bydelen Shinjuku. Her er det to køer utenfor restauranten. Mor holder orden og subber i oversized Crocs. Hun deler ut menyer og tar opp bestilling slik at du slipper å vente når du endelig får bord. Her lager de sine verdenskjente udon-nudlene for hånd. De skal være best kalde for da har de riktig konsistens. De kan bli litt for soggy av å ligge i varm kraft. Jeg bestiller kalde udon-nudler med mørt svinekjøtt og et perfekt tempuraegg med rennende kjerne. Retten serveres med soyasaus som du regulerer selv. Den er helt fantastisk. Jeg skjønner hvorfor folk står i kø her. Og det som overrasker meg er at det er generelt mange unge mennesker som står i kø for tradisjonsmat. Det hadde tatt seg ut om vi hadde sett ungdom stå i kø utenfor Kaffistova for en porsjon kjøttkaker…

Jeg bor ikke langt fra den legendariske fotgjengerovergangen som heter Shibuya crossing. Det blir grønt til alle fotgjengere til samme tid og da går alle over gaten på en gang. Det er litt av et syn og forståelig at krysset har fått så stor oppmerksomhet. Det pumpes ut musikk fra alle reklameskjermer og blandet med støy fra togene er dette det New York jeg gjerne skulle hatt. Jeg har nemlig tilgode å bli bergtatt av New York selv etter å ha vært der to ganger. Det er noe med den påtatte attituden og tildels uvennlige fremtoningen hos lokalbefolkningen som jeg ikke takler. Mulig jeg bare har vært uheldig. Jeg skal nok gi New York en sjanse til, men nå mer om Tokyo.

Middag inntar jeg på kjøpesenter. Jepp, du leste riktig. Shibuya Hikarie er et superfint senter med masse butikker. Sjekk ut kjelleren og avdelingen for kaker og konfekt. Her inne finner du Sadaharu Aoki som blant annet lager matcha-croisants, men vær tidlig ute. De selges ut fort.

Det er mange gode restauranter som ligger inne i senteret. Tonkatsu Maisen (de har også andre avdelinger i Tokyo) spesialiserer seg på fantastisk tonkatsu laget med saftig og mørt svinekjøtt. Den typiske sprø pankoskorpen virker ikke for fet. Svinet serverer med strimlet kål, syrlig og frisk ponzusaus, ris, misosuppe og te. Den er helt fantastisk og egentlig vil jeg bare bestille en til.

Lørdag: 

Jeg tar banen opp til Sugamo Station og har nå endelig knekt koden med t-banesystemet. Alle linjer har en bokstav. Alle holdeplasser har et nummer. Derfor får alle holdeplassene på hver linje også en unik kode. Det kan være lettere å huske koden på holdeplassen enn navnet. Når det er sagt annonseres alle holdeplasser på engelsk også. På høyttaler og skjerm. Jeg brukte en app som heter Tokyo subway som er utrolig bra. Der kan man taste inn avreisestasjon og ankomststasjon. Så får du beskjed om hvor du skal bytte tog og tiden det tar å reise. Genial. Koden på stasjonen oppgis også. Du blåser en del penger på å roame i Tokyo, men det er helt nødvendig. Det er wifi på toget, men jeg fikk ikke dette til å fungere da det er usikkert nett og min telefon er åpenbart beskyttet mot det.

Men ikke alle togruter kommer opp på denne appen. Av og til vil du være nødt til å bruke google maps for å få mer info om transport, da Tokyo subway tar seg av metro-systemet, og ikke togene.

Kjøp et Pasmo-kort når du kommer til Tokyo. De selges på alle stasjoner. Du kan legge på så mye penger du vil. Jeg la på 5000 yen og det holder i massevis. Hver tur med metroen eller lokaltog koster en sum. Den trekkes fra kortet ditt når du registerer kortet før og etter reisen. Du kan til og med betale med Pasmo-kortet på noen restauranter også.

Et par minutter fra Sugamo Station ligger Tsuta.  Dette er den først Michelinstjerne ramen-restauranten i Tokyo. Du bør reise opp på morgenen og kjøpe billett til ønsket tidspunkt, ellers kan du ende opp med bomtur. Det er et populært sted og de serverer bare et begrenset antall porsjoner per dag.

Du kan kjøpe billett fra halv syv-syv-tiden om morgenen. Du betaler et depositum på 1000 yen  (70 kroner) og når du kommer tilbake får du pengene tilbake.

Da står du i ny kø og kjøper maten på forhånd i automaten. Den står på japansk, men spør eller gjør research før du kommer dit. Jeg kjøpte shoyu soba til 1700 yen. (125 kr). Sobanudler, egg, svin, sopp, dumplings, kraft og trøffelsaus.

Fantastisk smak og veldig mye mat. Jeg har ikke sjans til å spise opp. Øl 500 yen.

Mens jeg venter på lunsj drar jeg til bydelen Asakusa. Nakamise dori er en mat- og souvenirgate som leder opp til det mektige tempelet. Kom hit tidlig. Er du heldig kan du se geishaer i flotte kimonoer.

Du kan til og med leie kimono i en av butikkene rundt tempelet.

Bodene åpner i 9-tiden og det blir stappfull av folk her. Gatemat til venstre for tempelet og masse spennende mat i sidehallene.

Her får du Taiyaki (fiskefomet kake med rød bønnepaste). Okonomiyaki ( japansk pannekaker), Ningyo-yaki (fylte småkaker som lages på stedet), Takoyaki  (små munker med blekksprut). Grillet snøkrabbe, yakitori (grillspyd) laget av alle typer kjøtt og tamagoyaki (søt omsett på pinne).

Rett bak tempelet ligger Suzukien Asakusa. Dette iskremstedet spesialiserer seg på matcha-te. Her kan du kjøpe matachaiskrem i 7 ulike styrker og varianter. Jeg gikk for styrke 2 og 7 (den sterkeste). Jeg var overrasket over hvor fantastisk nummer 7 smaker: Kremet, fyldig og mettet. Nesten som mørk sjokolade. Nummer 2 er søt, mild og kremet.

Kappabashi er stedet for å handle kjøkkenutstur. Denne fantastiske gaten, som er ca 1 km lang, har de beste butikkene for ramenboller, fake-mat (ja, det er et håndverk det også og de beste restauranten har de flotteste fake-rettene i vinduene. 3D-pekemat altså), spisepinner, restaurantgadgets, kniver, gryter og mye mer.

Sørg for å få med deg inngangspartiet i den ene enden av gaten. Se opp. Du vil se kokken på toppen av taket og rett over gaten ser du kaffekoppp-huset. Fantastisk!

Slik kommer du dit: Tawaramachi Station eller Ginza Line.

Kappabashi coffee and bar er et bra stopp for en god kopp kaffe og toast. Tykke, fluffy skiver med loff servert med smør er en greie her i Japan. Kaffe en super.

Jeg reiser ned til forretningsstrøket av Tokyo, Ginza. Dette er en posh bydel med de fineste butikkene og dyre restauranter.

Cafe de l’ambre er Tokyos eldste kaffehus en skikkelig opplevelse. Her kan man røyke (ikke at det er positivt) og drikke kaffe. De har en imponerende meny og begrepet Hand Drip er så old school at hipsterne på Løkka kan gå hjem å vogge. Her kvernes kaffen og veies.

Kaffen helles i filterposer (laget av tøy). Filterposen sirkuleres mens vannstrålen holdes rett. Ikke slik vi gjør det hjemme der vannet skjenkes i sirkulære bevegelser. Det er dyre kaffedråper, men jeg har nok aldri fått beste kaffe, så da er det helt i orden. (ca 60 kr for en kopp).
Iskaffen skjenkes fra shaker som vendes over isblokk i fryseren. Fantastisk teknikk.

Ikke langt unna ligger et annet kaffe-hus Toriba Coffee. Ikke like stas, men et bra sted å ta med seg en kaffekopp i hånden fra.

Bird Land ligger nede ved subway-stasjonen og kan være vanskelig å finne på gps’n. Den ligger rett under The Suit Company. Stedet ligger også rett ved siden av den kjente sushirestauranten Sukiyabashi Jiro (tre Michelinstjerner) – en oppskrytt og overpriset restaurant skal man tro ekspertene. Noen tåler muligens ikke å få sin egen film på Netflix. Nå skal det sies at jeg ikke selv har vært der. Jeg la det ikke inn i programmet, så sånn sett kan jeg jo ikke uttale meg.

Bird Land er en Michelin-yakitori-restaurant der Wada-san følger med på at kokkene griller kyllingen perfekt. Det finnes nå to Michelin-yakitoristeder i Tokyo.

Bird Land serverer blant annet Omakase-meny der kokken velger hva du skal ha. Du får syv forskjellige kyllingspyd. Jeg velger en slik meny. Først får jeg en porsjon med forskjellige grønnsaker og kylling. Så en helt fantastisk kyllingleverpaté med toast.

Dette kommer på ca 650 kr med to store øl til.

Kvelden er ung og jeg reiser tilbake til strøket mitt, Shibuya.
Øl Tokyo ligger i Shibya og er hipster-ølstedet der du får norsk og japansk øl på tap. Det er Oslo Brewing Co. som står bak stedet. De kjører også egne events med mat.

Tips til butikker i Shibuya:

Tokyu Hands – fantastisk kjøpesenter for praktiske innkjøp. Stor og fin kjøkkensutstyrsavdeling.

Shibuya 109 er et fjortis-kjøpesenter som bare må oppleves. Eget bygg for menn og damer.

Søndag:
Jeg tar metroen til Tokyo Station og det som kalles Ramen Street . Når jeg kommer til Rokurinsha ti på halv åtte på morgenen (de åpner halv åtte) er det kø til langt rundt hjørnet. Stedet er kjent fra første sesong av Chef’s Mind der David Chang besøker stedet.

Jeg venter ca 30 minutter, så er det min tur. Stedet er kjent for tsukemen – tykkere nudler som man dypper i en kraftig og fet kraft. Kraften er intens og smaker mye bonito.

Jeg elsker den! Her kan man kjøpe frokostvariant til 630 yen (45 kr) som er en litt mindre porsjon og som passer meg perfekt på morgenen. Dette er kanskje den beste ramen jeg har spist disse dagene.

Så må man ikke bli for ekspert, da. Det kan straffe seg. Jeg skal til Tokyo City Flea Market (som er åpent nesten alle lørdager og søndager) og stoler blindt på en beskrivelse av hvordan jeg kommer meg dit. Jeg havner selvsagt i den andre enden av byen, noe som kan bli en fryktelig tidstyv i Tokyo pga store avstander. Ok, på vei i riktig retning igjen må man hoppe over til en annen stasjon på Daimon og ta monorail til Oi keibajo (du kan bruke kollektivkortet).

Loppemarkedet er enormt og du finner mye skit der, men også gamle kimonoer til 70 kr, kjøkkenutstyr og masse klær, gamle metroskilt og verktøy. Definitivt verdt en tur innom.

Derfra skal ferden gå til Togoshi-ginza shopping street (Tokyos lengste shoppinggate. Hele 1,3 km lang. Lokal og trivlig), men jeg klarer kunststykket å hoppe på en metro som er ekspress ut til Haneda flyplass (den andre flyplassen i Tokyo) og må snu og reise hele veien inn til start igjen. Note to self: Husk å lese på skiltene på holdeplassen før du hopper på toget.

Etter en god times bomtur kommer jeg endelig frem til Togoshi Station. Gaten med mat og butikker er lang. Jeg spiser fantastisk gyoza med svin, ingefær, hvitløk og kål og en liten øl på JMS (ingen hjemmeside) rett ved Togoshi-Ginza Station – en liten knøttelinje som ikke er en del av metrosystemet, men du kan bruke kollektivkortet allikevel.

Dette et meget lokalt spisested der arbeidsfolk kommer innom for å spise lunsj. Tre gyoza og øl kommer på 334 yen – 24 kroner. Silkemyke dumplinps som jeg dypper i en slags ponzu-saus tilsatt noen dråper sesam-chiliolje. Så gode!

Gaten har sin egen maskott, Togoshi Ginjiro, som du ser over alt. Det er også masse kiropraktorer og fotterapeuter i gaten. Benytt sjansen til å få knekt opp et eller annet når du er der. Skikkelig småby-feeling i strøket. En del av Tokyo som definitivt skiller seg ut. Ingen høyhus i sikte.

Du kan smake mange typiske japanske retter her: Korokke (potetkroketter), Osenbei (riskaker),  Karaage (frityrstekt kylling).

Litt lenger nede i gaten ligger Floresta Kōenji. Dette lille konditoriet lager smultringer av kun naturlige ingredienser. Smultringene er grove og ørene til den lille tigeren er laget av mandler. 200 yen (14 kroner) for én. De er fantastisk gode.

Litt lenger ned i gaten kjøper jeg Taiyaki (fiskefoprmet eggevaffel fylt med mørk og hvit sjokoladekrem). Så godt. Den er overraskende lett og myk., Fyllet pleier vanligvis å være laget av søt bønnepaste, men her får du også salte alternativer med ost og skinke.

Jeg tar metroen til fjortisstrøket Harajuku og går litt i Yoyogi-parken før jeg går de små, søte gatene over til den «unge» gaten Takeshita Street.

Yoyogi-parken er forresten en fantastisk fin park. Her er det markeder i helgene.

Her er det bare søtsaker og fjortis. Det er sjukt mye folk og alle serveringsstedene selger sukkerspinn, pannekaker og vafler.

Totti Candy Factory er et av de mest kjente stedene og her får du unicorn-farget sukkerspinn og cakepops som appellerer til barnet i deg. Det er lang kø og folk er ville etter det regnbuefargede sukkerspinnet.

Etter fjortishelvete er det deilig å komme til Cat Street der publikum er litt mindre pastellrosa og ikke lenger kledd ut som porselensdukker. Ja, jentene går faktisk rundt slik. Sjukt. Men Cat Streert er fantastisk for den som er opptatt av gode designere som spenner seg fra Chanel i den ene enden av gaten til stilige designoutlet-butikker og mer uavhengige butikker.

The Roastery by Nozy Coffee Cafe serverer veldig bra kaffe der du kan velge bønner selv.

Dyrere sted (50-lapp),  men kanskje et av byens aller beste kaffe.

Pignon i nabolaget Tomigaya (der også Fuglen Tokyo ligger) er en liten fransk restaurant med naturvin og et spennende kjøkken.

Jeg går for et utvalg av dagens meny og kokken lager fabelaktige retter. Jeg drikker fire glass med utvalgte naturvin – servert perfekt temperert.

Rettene jeg får:

Ok. Tokyo og naturvin. Dette kom som en stor og kjærkommen overraskelse for meg. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle drikke vin mens jeg var i Tokyo, men jaggu har jeg det.

Det er et helt fantastisk utvalg av naturvinbarer i denne byen og dette er nok takket være japaneren Ryotaro Miyauchi og Le verre Vole, som startet i Paris. Miyauchi jobbet fire år i Paris og har nå åpnet avdeling i Tokyo også. Det er nok der fascinasjonen av fransk mat og naturvin kommer inn i bildet. Det er synlig over hele Tokyo.

Mandag:
Jeg starter dagen på Tsukiji Fish Market. Stedet skal flytte før OL i 2020, men foreløpig ligger det på det gamle stedet (frem til høsten 2018, tror jeg). Det er et enormt område, og jeg råder deg til å gå inn fra høyre side av markedet, rett inn i de små smugene med butikker og restauranter. Her kan du spise frokost fra ca 07:00. Det er to sushi-steder som er anbefalt å gå på, Daiwa Sushi og Sushi Dai.

Køene er ubeskrivelig lange, og det står nesten bare turister i køen. Er det egentlig så bra? Jeg har lest masse om stedene, og flere lokale aviser og bloggere sier at det er oppskrytt. Da er det avgjort. Jeg går på et annet sted.

Nemlig Isonoya Sushi (stol på gps, for det engelske navnet står ikke på døren), spisested nummer to når du kommer inn på området. Jeg bestiller frokost-sushi og får en fantastisk misosuppe med rekehoder og grønn te i tillegg til biter av sushi som bare kommer og kommer. Jeg får også et par biter av den søte omeletten som er så populær.

Det er fenomenalt. Jeg sitter omgitt av bare japanere og mannen ved min side ser ut som han skal få orgasme for hver bit han spiser. Han er så happy og spiser med lukkede øyne. Dama hans er småbrydd, men det gjør da ingenting. Han nyter virkelig måltidet og bestiller enkeltbiter av sushi på toppen av menyen. Jeg nyter også måltidet til de grader.

Jeg har spist mye sushi, men ingen har smakt bedre enn dette. Fersk fisk rett fra fiskemarkedet, nydelig tilberedt mens vi sitter der ved disken. Mine favoritter denne dagen er unami (røkt ål) og Gunkan maki med lakserogn og selvsagt uni (kråkebolle).

Jeg ser rundt på området og selve fiskemarkedet åpner om en times tid. Jeg kommer ikke til å være der da. Dette er en arbeidsplass og bilder er forbudt å ta. Av respekt for de som faktisk har et ærend her, holder jeg meg unna. Gudene skal vite at det er horder av turister som står parat til å gå i veien for de som jobber her.

Til venstre for fiskemarkedet er det mayhem. Her er alle turistene.

Gatenettverket er fylt av gateselgere og street food. Spennende, men jeg ser på prisene at dette er turistfeller. Dessuten er jeg ikke sikker på om all mat her er trygg å spise.

Det kan se ut som om ikke all fisk ble fisket i natt, for å si det sånn. Jeg vandrer rundt og det er faktisk første gang på hele Tokyo-turen at jeg føler meg som turist.

Det er altså her alle turistene i hele Tokyo er, ja. Morsomt å se, men ikke et blivende sted.

Jeg går opp i Ginza og tar derfra en bane opp til Shimokitazawa – Tokyos vintage-strøk. Her bugner det av brukt-butikker og mange av dem er utrolig fine. Du kan også finne skikkelige designer-varer her. Strøket er relaxed og husene er små. Minner litt om Soho i London. Det er definitivt et ungt strøk.

På min ferd snubler jeg over to naturvinbarer, og en av dem er Standing natural Wine bar der det er så trangt at man står som sild i tønne. Men vin får du. Litt tidlig på dagen for min del, og dessuten er det stengt på dagtid.

Kaffespesialisten Moldive har alt av kaffeutstyr, bønner og take away-kaffe. Et nydelig sted. Frankie er hipster-kaféen og Daikon Man er visstnok stedet for en av byens aller beste okonomiyaki – japanske omelett stekt på stekeplate.

Dette er et strøk som definitivt er verdt å besøke på kveldstid også.

Boul’ange ved Shibuya Hikarie-senteret serverer den beste croissanten jeg har spist. Tydlige lag og perfekt smørmengde. Lette og sprø. Men det som er enda bedre er matchasconesene med hvit sjokolade. Jeg er stor fan av matcha og liker det bare bedre og bedre. Denne scenen vil jeg komme til å huske for resten av livet.

Det ligger mange kule kaféer i Shibuya. The Wired Coffee Roasters og Streamer Coffee Company er to navn å merke seg. Uansett, holder jeg allikevel en knapp på The Roastery by Nozy Coffee Cafe i Cat Street. Fantastisk kaffe.

Området rundt Cat Street heter Harajuku. Det er et fabelaktig sted for shopping og gode spiseopplevelser. Harajuku Gyozaro går for å være stedet for byens beste gyoza.

De serverer dampede og stekte gyoza og ja, de er fantastiske. Litt harde på hvitøken for min del, og jeg må si at jeg foretrekker gyozaene på JMS rett ved Togoshi-Ginza.

De var så silkebløte og fyllet var så riktig balansert med smaker. Dessuten var det fritt for turister, og jeg synes det er et godt tegn, jeg.

Men for all del. Harajuku Gyozaro sine er fantastisk gode og det er så billig. 290 yen for seks gyoza. Det er ca 20 kroner.

Enkle ting å forholde seg til når man går i Shibuya: Hver bydel skilles av de store hovedveiene og jernbanelinjen. På høyre side med parken fremfor deg heter Harajuku.

Går du tvers gjennom parken kommer du til Tomigaya der Fuglen Tokyo og Pignon ligger. Dette er et hipsterstrøk med mange gode steder å shoppe og spise/drikke.

Ahiru Store i Tomigaya er en fantastisk naturvinbar som serverer småretter.

Litt franskinspirert og veldig relaxed. Jeg elsket dette stedet. De tilbyr mange viner på glass.

Jeg skulle ha vært på et skikkelig spennende sted lenger opp i strøket. Oishii Nohon No Wine Sun Sun ligger i et boligstrøk rett over et stort veikryss som jeg ikke aner hva heter. De tilbyr kun japansk vin. Og da mener jeg ikke sake (risvin). Det produseres visstnok masse druevin i Japan, og dette er stedet å prøve dem. Men jeg kommer til stengt dør. Det er litt spesielt med Tokyo. Hjemmesidene er ofte på japansk og da får man ikke alltid med seg info om åpningstidene. Ja, jeg visste at stedet var stengt på søndager, men mange steder har også stengt annenhver eller tredje mandag i måneden. Så her står jeg med såre føtter utenfor en stengt dør, midt ute i huttiheita. Neste gang!

Dette var det jeg nådde på mine dager i Tokyo. Jeg fikk ikke tid til å spise Sabu-Sabu eller sukiyaki. Men jeg skal definitivt tilbake en dag.

Nerdeinfo: Antall kilometer gått fra fredag ettermiddag til mandag kveld: 75,5 km!

Til info: Jeg fløy med Finnair via Helsinki til Tokyo. Dette er den defintivt korteste flyruten til Japan. Sjekk ut priser på hjemmesiden deres. Du kommer tur/retur til Japan for priser som 5500 kr. Min flyreise var sponset som en del av et samarbeid jeg har med flyselskapet.