Jeg føler ingen skam over å ha reist til utlandet i sommer

Vi lever i en underlig tid. 2020 har vært, og er fremdeles, et år med store utfordringer på flere områder. Et av områdene er reise. I foregående år har vi slitt med «flyskam» (noe som ikke akkurat er et stort problem i år) og nå er «ferieskam» det nye.

Jeg reiste utenlands da grensen åpnet den 15. juli.
Ja, jeg gjorde faktisk det.
Jeg reiste.
Jeg sto klar til å bestille tur til utlandet da regjeringen holdt møte den 10. juli klokken 12:00.
Hvor skulle jeg reise? Det ble først klart da regjeringen presenterte hvilke land som nå var «grønne». Kriteriene for at et land er «grønt» er blant annet at det må være under 20 nye smittetilfeller per 100 000 innbyggere innenfor siste 14 dager. Les mer om rådene her.

Først ut var Norden. Allerede i juni kunne man dra til Danmark igjen. Og folk booket ferie i vårt kjære naboland. Det tror jeg de fleste har sluppet unna med uten å hetses i sosiale medier. Danmark er nesten Norge og vi har kjørt nesten samme taktikk når det kommer til hvordan Covid-19 har blitt håndtert av styresmaktene.

Men så åpnet deler av Europa opp. Vel å merke både for inn- og utfart. Det er det mange som glemmer. Ja, for turistene fikk endelig komme til Norge også. Det var ikke bare vi som kunne reise. Smitte reiser over landegrensene. Det er det ingen tvil om. Om det er fra Danmark eller Spania, Tyskland eller Skåne.

Regjeringen kunngjorde 10. juli at man med god samvittighet kunne reise til et av de grønne landene såfremt man setter seg inn i lokale smittevernsregler og bruker god fornuft. De oppfordret ikke noen til å reise, men det er heller ikke regjeringens oppgave. Det overlater man til reiseselskapene. Men regjeringen åpnet for at det er greit å reise til «grønne» land uten å måtte gå i 10-dagers karantene når man kommer hjem. Reiserådene til regjeringen om å ikke reise til utlandet hvis det ikke er strengt nødvendig gjelder til 20. august. Når det gjelder «grønne» land er dette altså unntak fra reiserådene. Her er det det går i ball for mange.

Da jeg satt klar ved mac’en fredag den 10. juli hadde jeg allerede gjort en del research. Hvilke land kunne bli «grønne»? Hvor ville vi kunne reise fra 15. juni når grensen skulle åpnes? Jeg var overrasket å se at Spania ble grønnmerket. Jeg var faktisk det ut fra avisartiklene i spanske El Pais jeg hadde lest i ukene i forveien. Smitten var økende i blant annet Katalonia, området der jeg om mannen min har tilbrakt sommer og jul i mange, mange år. Det var jo til Katalonia vi helst ville dra. Tilbake til vårt elskede Barcelona og Cadaques (der vi leier leilighet). Men Spania (og da Katalonia) virker ikke trygt for oss i år. I alle fall slik det var den 10. juli. Og det var med tungt hjerte at vi bestemte oss for ikke å reise dit i sommer.

Men jeg hadde en plan B.

Italia har vært et av de landene som har hatt mest smitte i Europa. Det er især områdene i nord som har vært hardt rammet. Et kjapt søk på internett kunne presentere smittekurver og -tall for alle regioner i Italia. Sør hadde hatt lite smittespredning. Dette var med andre ord et reisemål som var interessant for meg og mannen min.

Jeg booket reise til Italia og flyreisen gikk til Roma via København onsdag den 15. juli da grensene til Norge åpnet opp. Vårt mål for turen var i første omgang Napoli.

Da vi pakket koffertene tok vi med oss en stor pose munnbind og antibac. Vi leste oss opp på lokale regler for bruk av munnbind og hvordan man skal oppføre seg i Italia mens pandemien herjer. Vi var klare for ferie.

På Oslo lufthavn kom munnbindene på (først ved boarding) og vi var på vei ut i Europa for første gang på fire måneder og for første gang siden vi gikk rett i karantene da vi kom fra Sør-Afrika dagen etter at Norge stengte grensen. Som mange vet er både jeg og mannen min reisejournalister og vi pleier å reise veldig ofte. Slik har det selvsagt ikke vært på lang tid.

Ved ankomst i Roma ble temperaturen målt og vi kunne finne togstasjonen for å komme oss videre til Napoli (også her med munnbind). Da vi ankom togstasjonen i Napoli ble vi sluset inn med god avstand til neste passasjer for å sjekkes for eventuell feber. Ingen slipper inn i Napoli med tog uten å bli sjekket for feber. Slik var det også på hvert hotell vi sjekket inn på i løpet av ferien samt på restauranter (og noen butikker). I tillegg måtte vi også fylle ut personinfo på restaurantene slik at man kunne få beskjed hvis det i ettertid viste seg at noen faktisk var smittet.

I alle butikker, busser, barer og restauranter måtte man bruke munnbind og det var markert en inngang og en utgang slik at man ikke skulle gå inn i hverandre. I alle butikker følges det med på at du bruker antibac ved inngangen. Noen steder må du til og med ta på engangshansker før du får gå i butikken og ta på varene. Systemer som fungerte riktig bra etter min mening.

Allerede dag én mottok jeg en kritisk kommentar i sosiale medier. «Er det nødvendig å dra til Italia i år? «

Var det det? Det var selvsagt ikke nødvendig å dra noe sted, men hvilke grunner folk har for å reise utenlands i år må folk selv velge. Så lenge folk reiser til et «grønt» land og forholder seg til reiserådene som er gitt av regjeringen samt setter seg inn de lokale smittevernsreglene er det faktisk slik at folk må få lov til å ta avgjørelsen selv. Det er ingen andre som skal bestemme dette eller dømme deg deretter.

Dessverre er det jo ikke slik verden fungerer. Mange vil være «reisepoliti», slik en av mine lesere så perfekt formulerte det. Kritikken fra en av leserne ble såpass usaklig og ubehagelig at jeg til slutt måtte blokkere vedkommende. Skal man kritisere andre forlanger jeg i alle fall at man setter seg inn i regelverket og ikke kommer med svada. For det er dessverre slik at noen tolker reiserådene på sin egen spesielle måte. Det er lett å trekke konklusjoner fra en tittel i tabloidpressen og fra kunnskapsløse reisebloggere (som man skulle forvente hadde satt seg inn i reiserådene), privatpersoner og nettroll som ønsker å være feriepoliti.

Formuleringer som «ja, da må vi andre holde oss hjemme fordi du måtte dra til utlandet» , «(…) mens vi andre er opptatt av dugnad» , «dumskapen kjenner ingen grenser», «sleng dem i karantene hele gjengen», «egoistjævler» osv har preget kommentarfelt i aviser og i sosiale medier.

Jeg har ikke sansen for å påføre andre skam. Dette har jeg skrevet om før. Ja, faktisk i min årsoppsummering i fjor. Jeg tror ikke på det at noen skal være herre over andre. Jeg tror på at hvert enkelt menneske er i stand til å ta egne beslutninger ut fra hva som er riktig for hver enkelt og selvsagt også vise hensyn til andre mennesker. Det skulle bare mangle.

Dugnad har vi hørt mye om de siste månedene. Og ja, det er fremdeles en dugnad vi driver med. Det gjelder ikke bare i Norge, men i andre land også. Alle vil at det fordømte viruset skal dø ut. Men vi glemmer litt at viruset er blant oss. Enten det er i Syden, i Danmark eller i Norge.

Da vi reiste hjem fra Italia hadde vi en mellomlanding på syv timer i København. Kastrup er en død flyplass om dagen og vi dro derfor inn til byen for å spise og slå ihjel litt tid. København er aldri feil, så det var et godt valg.

Vi hørte norske stemmer mange steder under vårt korte besøk i Kongens by. Ja, det var litt som det pleier. Grupper av småbrisne mennesker som skåler i øl og sitter tett. For oss som kom fra Italia virket det nesten litt skummelt med alle menneskene som ikke viste spesielt hensyn til avstand.

Og det ble jo ikke noe bedre da vi landet på Oslo lufthavn. Igjen «glemmer» folk at man skal holde en meters avstand til neste person. Ingen målte temperaturen og det var langt mellom antibac-stasjonene.

Vi er hjemme igjen i Oslo etter en meget vellykket ferie. En spesiell ferie, men en bra ferie. Det er en spesiell tid å reise i og de stedene som vi forbinder med masseturisme er for tiden ikke det. I Roma var det nesten skremmende å se hvor lite turister og folk generelt som gikk i gatene. Jeg har aldri sett Trevifontenen og Spansketrappen så øde. De kjente shoppinggatene var tomme. Turistbutikkene hadde åpenbart ikke hatt kunder på lang tid. Mange må stenge. Det samme skjer i Norge. Pandemien vil sette dype spor i mang en næring.

Da Spania ble rødt etter bare et par uker som «grønt» hastet det med å komme seg hjem for mange som hadde lagt ferien dit. Til forskjell fra Sverige ble hele Spania farget «rødt» selv om flere områder i landet fremdeles har registrert lav smittespredning. Det nå berømte «kappløpet» som ble mye omtalt i norsk presse satte sinnene i kok. Pressen ble hetset pga dekningen, SAS ble hengt ut fordi de skulle gjøre alt de kunne for å lande før klokken 24.00 slik at passasjerene slapp å gå i 10-dagers karantene og de reisende ble hetset fordi de hadde dratt til Sydens sol og varme. Det hele var faktisk veldig stygt å observere. Norsk presse kunne sitte med popcorn på sidelinjen og gni seg i hendene over økt antall klikk og skittkasting som skaper debatt. Men hvilken debatt? Her vinner nettrollene og haterne. Deres «sannhet» avler flere tilhengere og fake news er et faktum. «Alle» skulle hate alle som har brutt dugnadsånden og reist til utlandet og tatt med seg smitte hjem fra solsengen. I stedet for å rose dem som tok grep da smitteøkningen skjedde i Spania og som booket om billetten sin så fort som mulig, skulle man i stedet sette folk i gapestokken. Stakkars de som satt på det flyet fra Alicante den kvelden. De tok grep, booket om reisen og reiste fra et område av Spania med lav smittespreding fordi reiserådene skulle forandres ved midnatt. Det skal applauderes, ikke hetses.

Hvorfor velger noen å reise til utlandet i år? Det må folk selv finne ut av. For meg var det nødvendig å reise bort av mange årsaker. Måtte det skje til utlandet? Selvsagt måtte det ikke det, men jeg valgte å gjøre det. Mitt hjem er min arbeidsplass. Jeg har ingen hytte eller feriested i Norge. Jeg kjører ikke bil. Det samme gjelder mannen min. Jeg har i tillegg kronisk bihulebetennelse som gjør at fuktig og varm luft gjør det bedre for meg å puste i land ved f.eks Middelhavet. Konklusjonen min er vel egentlig at ingen har noe med om jeg reiser utenlands eller ikke, så lenge jeg tar konsekvensen av mitt valg og så lenge jeg følger reiserådene og smittevernsrådene hjemme og i det landet jeg reiser til.

Hva skjer med verden nå? Vi vil kunne oppleve forandringer i anbefalte reiseråd fra uke til uke. Hvorfor? Fordi smitteveksten vil øke enkelte steder mens den andre steder vil avta. Vi vil oppleve økt smitte også i Norge av flere årsaker. Noe vil selvsagt komme fra reiser til utlandet (både røde og grønne land), men også fra turister som kommer til Norge. Vi har faktisk åpnet grensene til et utvalg land i Europa, noe vi ikke kan beskytte oss mot annet enn å gjøre som regjeringen og FHI har oppfordret oss til: Nemlig å følge smittevernsreglene. Det må man bli flinkere til å gjøre også i hverdagen. Ikke bare på ferie.
Min oppfordring er å vise raushet overfor de som velger en annen ferieform enn den du selv har valgt. De som har lyst til å reise utenlands på en så sikker måte som mulig må få lov til å gjøre det uten å bli hetset. Unn folk denne ferien, ikke påfør dem skam.
Når det er sagt opplevde jeg kun én ubehagelig tilbakemelding. De andre meldte at de elsket å følge turen min til Italia. Hva de som ikke kommenterer synes er jeg faktisk ikke så opptatt av. For mange kan det være vanskelig å mene det ene eller det andre, og det er også greit. Det er rare tider for alle og det må vi respektere.

Alle fortjener ferie og hvor man legger ferien sin er opp til hver enkelt. Fortsatt god sommer!