Lang bort fra Oslo og mannen min, stakk jeg på lunsj med en fremmed italiener. Gjennom vinmarker kjørte vi til en liten og avsidesliggende restaurant. Bare oss to. Han hadde to vinflasker i hendene…
Høres ut som dårlig kiosklitteratur? Dette er faktisk det som skjedde.
Jeg har vært i Reggio Emilia på pressetur. Her har jeg lært om Lambrusco og andre lokale spesialiteter. Snakk om å havne midt i matfatet! Det er 35 grader, sol og ekstrem luftfuktighet når jeg er her. Dette er vanlig for sommeren. På vinteren er det kaldt og fuktig på Po-sletten. I åsene vokser vinrankene og de trives i dette klimaet. Det meste av vinen som lages er Lambrusco.
Les om Lambruscofestivalen her og lær om Lambrusco.
Jeg skal tilbringe en hel dag med Giulio Spallanzani. Han jobber for vinprodusenten Cantina Puianello som holder til utenfor Reggio Emilia.
Giulio henter meg på hotellet i byen, som forresten er eid av Max Mara. Man skulle dermed tro at dette er et moteriktig designhotell. Det er det ikke. Albergo delle Notarie er et gammeldags, klassisk, italiensk byhotell. Faktisk litt deilig å oppleve et ustylet hotell en gang i mellom.
Vi kjører ut av byen og opp i vinmarkene i åsene utenfor Reggio Emilia. Det er pur idyll. Druene henger grønne og små på grenene sine og er i rute for høstens innhøstning.
Vi kjører ned i den lille landsbyen Cantina Puianello har sin fabrikk og utsalgssted. Vinprodusenten får druene fra forskjellige vinbønder for de har ikke selv store nok arealer for vinranker. Jeg får den obligatoriske turen rundt i fabrikken og så går vi inn i utsalgslokalet som rommer en stor delikatessedisk med lokale spesialiteter og selvsagt kasser med vin. Jeg skal smake sortimentet deres av viner og jeg gleder meg!
Serveringstemperaturen på Lambrusco er viktig som med annen vin. De hvite servers ved ca 8 grader, rosé ved 10-12 grader, røde Lambrusco servers ved 14-16 grader (vinter) og 13-14 grader på sommeren.
Giulio reiser seg og henter to vinflasker som han legger i en eske. «Kom, så går vi til lunsj», sier han. Vi kjører ut av tettstedet og til en lite hus inne i skogen. Her ligger Trattoria da Cattini. Dette er stedet du bare drømmer om å snuble over. Det lukter hjemmelaget mat i det du entrer restauranten. I lokalet sitter noen få mennesker. De er kjenninger av huset. For meg blir det ikke bedre. Hjemmelaget mat, god vin og hyggelig selskap.
Dette var en dag jeg egentlig ikke hadde gledet meg noe til. Fabrikkbesøk er sånn passe gørr. Og det å tilbringe mange timer med noen som prøver å selge deg produktene sine kan også være rimelig slitsomt.
I stedet for har jeg tidenes dag og vi glemmer klokka helt. «Shit! Nå må jeg få deg tilbake til hotellet slik at du rekker flyet ditt», sier Giulio. Jævla synd, tenker jeg. Her kunne jeg nemlig vært i timesvis. Hey, det er jo vin igjen i flasken og gode greier. Giulio og jeg har mye å snakke om og det viser seg også at han er interessert i cocktails, slik som meg. Han har, sammen med en bartender, laget cocktails som inneholder noen av lambruscovinene fra Cantina Puianello.
Så kan du kanskje si at man blir litt farget av å få slik en stjernebehandling av en vinpusher, men det er definitivt et par-tre viner jeg håper å kunne se i hyllene på Vinmonopolet en dag. Især den fantastiske rosévinen laget på champagnemetoden. Spørs om de lar et så lite opplag forlate landegrensen, men er du vinimportør bør du sjekke den ut. Den er i salg i Italia fom. september.
Til info: Jeg har vært på pressetur i regi av Italian State Tourist Board – ENIT. Alle utgifter i anleding turen er dekket av dem.