Bordets gleder med svigerfar

Min kjære svigerfar Kåre Valebrokk sovnet stille inn i går formiddag.

Jeg har hatt gleden av å kjenne ham i 17 år. Han tok meg inn i varmen ved første møte, og siden har vi hatt mange flotte stunder sammen. Mange av disse har vært i kombinasjonen av mat og god drikke. Mulig det var fordi jeg selv er pressemenneske at jeg slapp så lett inn, men mest av alt tror jeg det var fordi han var glad i mennesker.

Å kalle Kåre en matopptatt person vil være feil, men han satte ufattelig stor pris på bordets gleder. Han likte å samle mennesker rundt et bord og være vert. Han likte å diskutere og fortelle gode historier. Han likte til og med å lage mat. Han laget en fabelaktig ertesuppe på gamlemåten, kokt på svineknoke og med erter lagt i bløt kvelden før, servert med øl og dram, flatbrød og Kviteseidsmør. Han var en jævel på lapskaus, fårikål og fransk kjøttgryte. Han lagde enkel og velsmakende mat, og han inviterte familie og venner på lag.

Han likte å ha mennesker rundt seg. Lutefisklagene hans på Theatercaféen vitnet om det.

Eller lørdagslunsjene som Kåre og hans kone Kirsti Mette holdt på Theatercaféen i årevis for oss i familien.

Kåre var ikke jålete. Han likte ærlig mat. Selvfisket ørret og selvskutt vilt. Gammelost og Stilton. Og sardiner på boks. Det var lykken.

Kåre likte å servere et glass portvin til osten, og især Stilton-ost. Det var der det holdt på å gå galt for meg. Jeg takket nei til et glass ved første middag vi hadde sammen. Tabbe. Jeg ble målt opp og ned og sett på med et meget skeptisk blikk. Hva? Ikke portvin? Det var som å banne i kirken. «Man drikker da portvin til ost!» Ja, nå gjør jeg det.  Det har jeg lært meg å sette pris på. Kåre hadde rett.

Kåre hadde rett i så mye. Han hadde rett i at det er hyggelig å sitte på brygga på Sørlandet og drikke øl og hilse på mennesker som rusler forbi. Vanlige mennesker fra alle samfunnslag. Han hadde rett i at salatbladene på Theatercaféens karbonadesmørbrød er helt malplassert og at brokkoli egentlig er ganske kjedelig. Ja, for det hadde Churchill sagt. Eller var det Reagan?

Men på et punkt tok han feil. Han mente at hvitløk er og blir verdens styggedom. Kåre, jeg må innrømme en ting: Nesten all mat som jeg har laget til deg har inneholdt hvitløk. Kanskje var du høflig som ikke kommenterte det, eller var det kanskje at du egentlig likte det litt likevel? Du satte alltid pris på å komme på middag hos meg og Erik. Det gjorde vi også.

Mitt beste minne med Kåre? Det er mange av dem, men øverst på listen står en fisketur for et par år siden. Vi avtalte å møtes kl 06.30 en fin sommermorgen på Herøya utenfor Kristiansand. Kåre hadde allerede kokt kaffe og sekken sto klar. Vi dro ut i båt. Det var blikkstille. Vi gledet oss til å fiske makrell. Han sa ikke mye, og det gjorde ikke jeg heller. Vi fisket.

Etter 15 minutter var bøtta halvfull, og Kåre sa klart fra: «Nå har vi det vi trenger. Nå avslutter vi fiskingen. Vi skal bare ta med oss det vi kan spise.»

Men det var alt for fint ute på sjøen til å dra inn til land. Vi tok oss en kaffetår og en whisky. Aldri har jeg drukket så tidlig før, men aldri har en whisky vært mer riktig.

Da vi kom i land, sløyet vi fisken, og jeg filetterte dem. Kåres røkeovn skulle testes ut. Vi holdt på i timesvis før vi fikk det skikkelig til. Ovnen var nemlig aldri brukt før. Jeg ville røke fisken, og da skulle vi få til det. Og det gjorde vi. Timer etterpå kunne vi stolt servere hjemmerøkt makrell til syvsoverne i huset.

Vi kunne skåle i hver vår ølboks og være fornøyde med egen innsats.

Nå kan jeg ikke skåle med Kåre mer. Ikke kan jeg spise ertesuppen hans lenger heller. Du er savnet allerede, kjære svigerfar. Takk for maten.