– Jeg har ikke dårlig samvittighet for å si at det går bra

På Fredheim Gårdsutsalg står Louise Gjør bak kassa og slår inn et brett egg. Butikken på Stange går så det suser. Den er åpen fire dager i uka hele året på dager med R i.

– Med begrenset åpningstid kan jeg prioritere familielivet. Jeg kan spise frokost med barna og fremdeles gjøre det jeg skal på gården, forteller Gjør på kav hedmarking.

Louise har en positiv innstilling til det å være bonde. Det er viktig for å klare gårdsdriften, men hun presiserer at hun er realist og ikke romantiker.

Bestemoren kjøpte gården i 1939. Selv valgte Louise å være i Forsvaret i 10 år før hun tok over driften av gården. Hun har studert i utlandet og reist mye. Dette har vært med til å være trygg på valget hun har tatt om å ta over familiegården.

Lå det i kortene at du skulle ta over gården?

– Broren min spurte om jeg skulle ta over, men jeg har ingen landbruksutdannelse. Jeg har gått på Ås ressursforvaltning og har en master i økonomi og utdannelse og jobb i forsvaret. Men jeg valgte allikevel å ta over gården. Far har alltid vært positiv. Aldri sagt noe negativt om landbruket, selv om det var mye jobb.

Følte du at det var en slags forpliktelse for deg?

– Nei. Hadde ikke jeg tatt over gården, så hadde broren min gjort det. Den hadde blitt i slekta.

På låveveggen står det “Kjør forsiktig. Små barn og bønder går løse”. Når man svinger inn den vakre alléen opp til gårdsbutikken og runder hjørnet ved inngangen åpner landskapet seg opp og man kan se utover Mjøsa.

I butikken står varer plassert på hyller og bord. Foruten matvarer er det te, kaffe, godterier, kaker og TV en del gaveartikler som frister. I kjølerommet ligger grønnsakene pent stablet.

Der finner du også “Vestbygda egen pizzasaus” som er et resultat av slappe grønnsaker som egentlig skulle kastes. Dette ville ikke Louise og søkte derfor Innovasjon Norge om midler til å lage pizzasaus av de fullt brukelige tomatene.

Og ikke bare det. I frysedisken ligger tomatsuppen som er laget på restproduktet fra pizzasausen. – Ja, for man står igjen med en god del væske når man har laget sausen, og den blir til en nydelig suppe. Produktene er helt uten tilsetningsstoffer og har blitt en stor suksess i gårdsbutikken.

Louise driver med “Itte-reste” varer. Det vil si varer som er så kortreiste at de kommer fra gården. 50 prosent av varene i butikken stammer fra egen produksjon, og det er kål, løk og blomkål som er de tre store foruten eggene fra de 7500 hønene som kakler på gården. – Vi har rundt 35 forskjellige grønnsaker vi produserer selv som vi selger i butikken vår, forteller Gjør.

– Men det må være god kvalitet på alt vi lager. Vi som driver gårdsbutikk må være ærlige og spørre oss selv: Er det lønnsomt? Jobber du livet av deg? Tjener du penger på dette her? Skal du drive med det? Er du rett person?

Jeg skjønner at ikke alle kan si ja til det.

Det er tre ting som jeg syns er viktig: Det er at det ser rent og ryddig ut når du kommer i butikken. Førsteinntrykket har alt å si. Og så må det være fulle hyller. Er det for lite varer, så sett to kasser med kål, for det må være fulle hyller. Så må man si hei, og så må man si ha det. Så enkelt er det.

Går en vare dårlig, så må du kanskje være tøff nok til å ta ut noe av sortimentet.

Louise Gjør er glad i å eksperimentere. I åkeren har hun satt sukkererter, purre, brokkoli, knutekål og ikke minst jordskokk. Hvert år får hun hjelp av en gjeng vietnamesere som kommer til landet og jobber i et halvt år. – De tjener cirka 170 000 kroner og reiser hjem med det som tilsvarer tre årslønner. Resten av året jobber de som fiskere i Vietnam, forteller den pratsomme bonden før hun tar oss med inn i drivhuset der diverse varianter av agurk og tomat står side om side. Disse skal egentlig ikke dyrkes ved siden av hverandre, men det bryr ikke Louise seg om. Dessuten står drivhusene i nedoverbakke. Det er visstnok heller ikke så vanlig. Det ser ut til å gå kjempefint, tross advarslene. I drivhusene sprøytes det ikke. De bruker nyttedyr og arbeidshumler for å holde sykdom og skadelige inntekter borte fra plantene.

– Og her har vi chili og aubergin, sier hun stolt. – Hvor kult er det ikke med hjemmedyrket aubergin her ved Mjøsa!

Hun går videre til spisspaprikaen. – Dette er en forferdelig plante for min del, for jeg er litt rastløs. Så denne er ikke ferdig før i august, ler hun. Latteren sitter løst hos hedmarkingen.

Hun viser frem sylteagurkene. Disse snitter hun og legger på glass til sylting. – Folk er helt ville etter dem og får ikke nok av dem! Dette er håndarbeid og derfor koster de såpass mye som de gjør. De er så enkle å lage selv, men det bryr ikke folk seg om. De vil ha disse. Jeg har nettopp laget et stort antall som straks er klare for butikken, sier Louise og vender på glassene som står opp ned.

Inne i låven står kasser med kål, gulrot og potet til lagring fra i fjor. Matutdelingen på Stange og Frelsesarmeen henter grønnsaker som er av bedre kvalitet enn mye av det som finnes i dagligvare. Grønnsakene deles ut til folk som trenger det. – Det er bare å skrelle bort noen av de ytterste bladene på kålen, så er de like fine. Det handler om å oppbevare dem riktig, forteller Gjør. – De må legges i kasser like skånsomt som om de var egg, hvis ikke råtner de. Vi tar dem inn i august-september og så ligger de på kaldt lager til mai året etter. Så når man snakker om beredskapslager og selvberging, er det dette som gjelder. Gulroten har jord på seg, og da holder den lengre enn gulroten i dagligvare som er vasket og dermed blir slapp fort.

– Vi har mange typer lagringsgrønnsaker og hvorfor skal man da kjøpe inn løk fra New Zealand?, undrer bonden. Min løk er ferdig i uke 32, og da kan jeg levere til de som måtte kjøpe inn. Det er ingen problem å være selvforsynt på enkelte varer her i landet. Det handler om god planlegging.

Det handler også om samarbeid, bønder i mellom.

– Det er viktig å ha de riktige folkene rundt seg. Man må rydde litt i vennegjenger også, og det kan være litt ubehagelig, men det må til.

Hvor mye omsetter du for i året?

– I gårdsutsalget? Snart seks millioner.

Louise merker at det er en økning av kunder som kommer til gården. Det kan være fordi det har blitt en trend å handle på gårdene, men det er også mange som snubler over butikken og som ikke er vant til å handle på denne måten, forteller Gjør. – Vi har hatt folk innom som sier “Oi! Det er jo en ordentlig butikk, jo”. Det er også den faktoren at folk er litt drittlei av å handle i vanlig butikk. Det blir snevrere og snevrere og det ser de som er opptatt av mat.

Ute på åkeren spar Louise opp tidligpotet. Hvitløken ser også ferdig ut. Louise tar med en perfekt knutekål inn i butikken og skreller den.

– Smak her! Vi gir det gjerne til barnehagebarn som kommer på besøk. Foreldrene sier at barna ikke liker grønnsaker, men det gjør de når de ser hvor de dyrkes.

Hvorfor er man så skeptisk til å spise grønnsaker? Jo, fordi mora og faren din ikke spiser det, pleier jeg å si.

Er der viktig å gjøre alt selv?

– Det er noen ting jeg ikke skal drive med. Tar det for lang tid og for mange forsøk, da må jeg si at da skal jeg ikke drive med det. Vi må bli bedre på framsnakking av hverandre.

Kålrot driver jeg ikke med, for det gjør Asbjørn i Romedal, som er kjempeflink på det. Da får jeg den beste kålrota hit.

Einar driver med bringebær og rødløk, da slipper jeg det òg. Å tørre å innse at noen er bedre enn deg, det er viktig. Da kan jeg bli enda bedre på mitt. Det er jo litt viktig å si til seg selv innimellom. Du kan prøve og prøve. Jeg droppa beter for det ble for mye ugress og mye irritasjon og frustrasjon. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det. Vi behøver ikke å finne opp kruttet på nytt alle sammen.

Desto flere utsalg vi har, jo flere som stopper innom gårdsbutikkene. Det å snakke hverandre opp og fram som utsalg, tror jeg er viktig.

Hvem er kundene dine?

– De kommer fra Hamar, Stange og Løten. Men så begynner det å komme veldig mange utenfra. Det har blitt en attraksjon å besøke gårdsbutikkene og en grunn til å ta en utflukt.

Folk spør meg: “Tjener du mye?» Ja, jeg må være så ærlig å si at det går bra, men så ser de at jeg jobber stort sett hele tida. Så jeg har ikke noen dårlig samvittighet for å si at det går bra.

Fremtiden

– Jeg er usikker på om neste generasjon skal drive med gårdsdrift, for det er fryktelig mye jobb. Hvis vi ser litt lenger frem, så er min oppgave å overdra det her videre til neste generasjon, uten å sutre og klage. Jeg har aldri klaget over at det er for mye jobb, for vi er faktisk i den heldige situasjonen at vi kan samles rundt middagsbordet klokken fire hver ettermiddag og jeg kan også følge barna til skolen før jeg setter i gang med arbeidet. Vi må jo ikke plukke egg klokka sju. Det kan vente til klokka åtte.

Hvis en av døtrene mine vil ta over, så er det er viktig å overgi det videre i litt bedre stand enn da jeg overtok det, sier Louise oppriktig.

Gårdsbutikken skal bygges ut. Med gjennomsnittlig 150 kunder innom hver dag blir det trangt om plassen. Det er en av tingene Louise Gjør jobber med å planlegge. – Vi trenger mer plass og især til kjøtt. Folk vil ha lokalprodusert kjøtt som man ikke får i vanlig dagligvare. Karbonadene går som hakka møkk og vi har kapasitet til å ta inn mye mer.

Gårdbutikken har ikke bare matvarer, men også mange gaveartikler. – Det er en del av opplevelsen ved å handle i gårdsbutikk, forteller hun. Det er ikke bare damene som kommer i butikken mens mennene sitter i bilen. De kommer også inn og vil se hva de kan kjøpe. Når maten er lokalprodusert og av god kvalitet, så tror jeg betalingsvilligheten er bedre.

Louise forteller også at folk kommer innom og vil ha pizzasaus, ost og skinke til pizzaen. Og til biffen som skal grilles vil de ha poteter, marinade og annet tilbehør. Og alt dette får de i gårdsbutikken. Å kunne tilby alt de trenger er viktig for handelen.

Sosiale medier

Gjør bruker Facebook og Instagram aktivt og hun har en egen person som har ansvaret for formidlingen. – Det er viktig å vise frem det vi har i butikken og det som er i sesong akkurat nå slik at kundene kan ta turen innom. Og må vi stenge en dag, så gjør vi oppmerksom på det i sosiale medier. Jeg hater når jeg har reist langt og stedet er stengt uten at de har gitt beskjed. Mange legger handlingen i gårdsbutikker til en del av en utflukt og da skal de jaggu bli møtt med åpen dør, forteller Louise som får hjelp av en annen Louise til å holde hjulene i gang på gården. Fredheim Gårdsutsalg var den første vinneren av konkurransen Norges Beste gårdsbutikk i 2021. Konkurransen arrangeres av HANEN.

Desember har vært den mest innbringende måneden for Fredheim Gårdsutsalg. Helt frem til i fjor. Da var august den aller beste måneden. – Da hadde vi blitt så gode på hjemmedyrkede grønnsaker og det merket kundene.

Fremtidsplanene dreier seg ikke om å starte kafé. Det skal nemlig Louise aldri drive med.

– Å selge vafler og kaffe dekker bare utgiftene for den som står og selger det. Det lønner seg ikke.

Men et prosjekt hun skal i gang med er å dyrke salat hele året.

Det skal skje med hydroponi – en dyrkingsmetode der planter dyrkes i vann med tilsatte næringsstoffer, i stedet for jord. Søknaden er allerede godkjent av Innovasjon Norge. – Vi bygger et hus inne i låven der salaten skal gro hele vinteren. Jammen flaks jeg har blitt kjæreste med en snekker, sier Louise Gjør.