En ting jeg setter stor pris på hver gang jeg er i Trondheim er å spise en skikkelig lunsj, ikke bare en bolle i farta.
Ikke at det er noe galt med en trøndersk kanelsnurr eller en punsjbolle fra Dromedar kaffebar. Skal si jeg fikk full nostalgifølelsen da jeg smakte en slik for første gang på kanskje 30 år.
Tilbake til lunsjen.
Det er to steder jeg vil trekke frem. Sellanraa er et sted jeg er innom hver eneste gang jeg er i Trondheim. Den koselige og uformelle restauranten ligger midt mellom Kunsthallen og Trondheim folkebibliotek.
Les mer: Derfor er Trøndelag en av Nordens aller beste
Kjøkkensjef Charlie Merei har tatt over for Frederic Klev, som var en av grunnleggerne av den populære restauranten. Menyen er basert på samme konsept: God og fargerik mat laget av lokale råvarer med stedsopprinnelse i sesong.
Da jeg var på Sellanraa for noen uker siden smakte jeg på tre herlige retter.
Pannekake, langtidsstekt soppgris fra Verdal, kremost fra Grindal, fermentert og spicy kålsalat, urtedressing.
Soppgris er et snedig begrep. Det betyr egentlig at det er griser som spiser sopp. Sopp i fôret gir en helt spesiell smak til kjøttet. Grisene som fôres med sopp fra Trøndersopp selges kun til utvalgte restauranter. Sellanraa er et av disse stedene.
Pannekakene har blitt en slags signaturrett for Sellanraa. Du vil alltid finne en versjon av pannekake på menyen. Smart grep.
Pannekaken med langtidsstekt soppgris smaker fantastisk. Akkurat passe spicy. Kjøttet smelter i munnen.
Kremet risoni med smågrønnsaker, kantareller fra Trøndelag, stekt villaks fra Byneset. Sesongen for villaks er kort og når den er ferdig byttes fisken ut med annen villfisk i sesong. En ekte lyx-rett. For en stor ære å få servert villaks fra Trøndelag. Også på den måten! Små, vakre, fargerike grønnsaker og små kantareller på toppen av den knallgrønne pastarisen var også med til å gjøre retten aldeles perfekt.
Smørbrød med blomkålpuré, shitakepølse, bakt sellerirot og solbærmajones. Sellanraa har flere smørbrød på menyen. Brødet kommer fra deres eget bakeri Isak Sellanraa (kjenner du igjen navnet fra Hamsunds «Markens grøde»?) som ligger i det gamle lokalet til Bibliotekskafeen der jeg tilbrakte mye tid i gymtimene da jeg gikk på Adolf Øien skole.
Shitakepølsen er også fra Trøndersopp. Deilige stykker av bakt selleri, kremet puré, fermenterte grønnsaker og frisk solbærmajones gjør smørbrødet til en svært mettende og smakfull lunsj. Vakkert som et bilde er det også.
Hva drikker man på Sellaraa? Deres egen tindved-drikk er verdt å nevne, men også te fra Trøndelags egen teamaster Hanne Charlotte Heggberget hos Gravraak teateliér (butikken finne du i Nedre Bakklandet 58).
De har også et godt utvalg av naturvin og kvalitetskaffe på Sellanraa. Prøv for eksempel kaffe fra trondheimsbedriften Pala kaffebrenneri.
Les mer: Et måltid fylt av stjerner på Britannia
Les mer: Spontan – femåring i toppform
Ikke langt fra Sellanrra ligger en ganske nyåpnet restaurant. I K.U.K. – Kjøpmannsgata Ung Kunst ligger Gubalari. For å forklare dette litt underlige navnet må vi først snakke litt om kunstsenteret. Det er trondheimskunstner Kjell Erik Killi Olsen som har gitt dette fantastiske bygget til Trondheim. Her finner man kunst av både etablerte og mindre etablerte kunstnere, og gjerne yngre kunstnerspirer. Alt kan kjøpes. På takterrassen har man en vidunderlig utsikt over byen. Man kan også se noen flotte kunstverk og ikke minst det enorme fuglehuset der det kommer lyder fra «fugler» innenfra. Noen av dem er skumle og man vil faktisk helst ikke møte på ut fra lydene. Artig, flott og spennende.
I første etasje ligger Gabalari. Kjell Erik Killi Olsen var personlig venn av vår alles matmor Ingrid Espelid Hovig. Gubalari var et uttrykk Hovig ofte kom med når hun var overrasket. Et etablert uttrykk blant andre enn Ingrid? Neppe, men det lever nå videre i restauranten. Menyen er inspirert av Ingrids mange oppskrifter.
Dagen før jeg spiser i restauranten møter jeg gründer og kokk, Lars Laurentius Paulsen med kasser med nysankede råvarer. Deriblant piggsopp, min favoritt i soppverden.
Og når jeg da kommer på lunsj dagen etter er piggsoppen på menyen i suppevariant. Og den serveres med et drys persille på, akkurat slik Ingrid Espelid Hovig ville ha gjort det. Den kremete suppen smaker fantastisk og især på en småkjølig sommerdag som det har vært alt for mange av i Trondheim i år. Små strimler av svinekjøtt er tilsatt suppen for å gjøre den ekstra mettende.
Lokalet er malt i en nydelig farge som er en blanding av fuxia og rød jordfarge. På hver kortvegg henger verker av Killi Olsen. Å se slike storformat-verker av en så internasjonalt anerkjent kunstner føles som en ære. Figurene på veggen er både skremmende og vakre. De minner om afrikanske baobab-trær som vikler seg inn i hverandre.
«Dagens huskvinne» er en rimeligere rett beregnet for kunstnere. Som det står på menyen: For å ha mer penger til drikkevarer. Sympatisk.
Selv om suppen var mektig så det holder, og dette var en liten porsjon, så vil jeg prøve et av smørbrødene på menyen.
Smørbrød med revet, røkt kveite fra Rørvik, eggesalat og dillmajones strutter på tallerken. Her er det perfekt mengde brød til et lass med deilige fyll. Det er nesten for mye – en setning man ikke ofte sier. 189 kroner for dette smørbrød er et varp. Jeg kan ikke huske å ha fått et lekrere smørbrød – og jeg er halvt dansk.
Servitørene går med brosjer med Ingrid Espelid Hovig på brystet og persilledusken er på plass der den passer inn. Jeg liker stemningen på Gubalari og jeg elsker at man har tilgang på kunst fra både kjente og ukjente kunstnere i samme bygg. Et annet verk som smykker restauranten er «Disco» (Discopung på folkemunne). Discokulen er formet som 2,5 meter lange testiklene som henger fra taket over et stort langbord. Det er kunstneren Roald Andersen som står for kunstverket som nå har fått permanet plass på Gubalari.
Her vil jeg tilbake! For å danse disko på langbordet, kjøpe kunst eller kun for å spise mer av den gode maten.
Til info: Jeg var i Trondheim i anledning Trøndersk Matfestival. Jeg var invitert av Visit Trondheim.
