I polkagrisens rike

Husker du scenen fra Pippi, Annika og Tommy går berserk i godtebutikken? Det gjør jeg. Helt siden jeg var liten jente har denne scenen har jeg sett på dette som det mest ultimate man kan oppleve i livet. Tenk å kunne forsyne seg med absolutt alt man vil i en lekker godtebutikk uten å måtte betale for det selv. Det er da lykken, er det ikke?

Forrige uke var jeg på Astrid Lindgrens trakter. Småland grenser til Halland, et område jeg har skrevet mye om. Store byer å merke seg er Jönköping og Växjö.
Men det er ikke til storbyen vi skal i dag. Vi skal til Gränna, en liten by som ligger ved Vättern, nord for Jönköping.

I Gränna bodde det i 1859 en enke ved navn Amalia Eriksson. Hun var 35 år, fattig og aleneforsørger. For å tjene til livets opphold søkte hun om å få lov til å åpne et sukkertøyskokeri. Byrådet godkjente søknaden og hun begynte å lage det som vi kjenner som polkagriser.
Hva er polkagris egentlig? Det er et porøst drops med peppermyntesmak. De er hvite med røde striper.

Hva betyr polkagris? Det er mange teorier. Polka er en kjent dans der man spinner rundt sammen med partneren. Spinningen kan symbolisere grisens hale. Dette er en av teoriene. En annen, og det er den jeg liker best er: Gris er et annet ord for godterier (godtegris) og før i tiden da man var på dans for å danse polka ga man gjerne damen en gris (godteri) når man bød henne opp til dans. Dermed navnet polkagris. Er ikke det en fin teori?

Uansett. Jeg dro til Grannä for å lage polkagriser.

Hei Amalia!

Først stoppet jeg opp foran statuen av polkagrisens mor, Amalia Eriksson som står foran hennes hjem. En liten salut til henne og så bar det inn i et av byens 20 polkagriskokerier. Du leste riktig. Det er tjue av dem i den knøttlille byen. Om sommeren er alle åpne, men på vinteren er ca halvparten av dem aktive. Alle lager sukkertøy for hånd. På ektemåten, altså.

På sommeren er det høysesong og den 25. juli arrangeres det faktisk verdensmesterskap i polkagriskoking i byen.

Grenna polkagriskokeri.

Jeg skal lage polkagriser hos Grenna Polkagriskokeri. Der møter jegHenrik Johansson som skal lære meg å lage de fine polkagrisstengene.

På komfyren står det to jerngryter med boblende sukker, vann og eddik. Eddiken er der for å bryte ned sukkerkrystallene. Blandingen kommer opp i 145 grader, så slukker man for varmen. Sukkermassen helles over på et avkjølt jernbord som har kaldt, rennende vann inne i bordet for å kjøle ned massen.

Henrik Johansson

Polkagrismesteren tar til side en liten del av sukkermassen. Den skal blandes med rød farge får å brukes til de typiske røde stripene som gjenkjenner en polkagris.

Sukkermassen blandes med peppermynteolje og kjøles ned til ca 70 grader og nå skal den strekkes for å få inn luft. Den blir da hvit i fargen.

Det som også skjer i denne prosessen er at polkagrisene blir porøse og lettere å tygge over. Ja da. Man skal ikke tygge drops. Men det skjer jo.

Tvers over gangen for polkagriskokeriet lå det tidligere en tannlege. Hvor artig er ikke det!

Nå legges sukkermassen på en trebenk. Dette fordi massen ikke skal kjøles ned for mye. Den røde massen formes til en pølse. Det gjør også sukkermassen.

Så legges den røde pølsen på toppen av den hvite sukkerpølsen og så begynner man å rulle. Rulle, rulle, rulle til en lang pølse. Man klipper den i to og ruller mer. Så klippes den på nytt og sånn går dagan på polkagriskokeriet.

Når pølsene er passe store formes de like med en treplate for at de skal være like lange. Etterpå pakkes de i vokspapir og så i det fine polkagrispapiret.

Jeg har en tilståelse. Mine ble dritstøgge og polkagrismesteren var ikke særlig imponert. Det skal sies at jeg var hakket mer opptatt av å ta bilder enn å forme perfekte polkagriser. Dessuten må jeg jo si at de ente opp med å ha en viss sjarm da.

Uansett, jeg har en pose full av polkagriser, og de er mine!

Vil du oppleve dette koster det 250 svenske kroner (som er mye mindre enn norske kroner) og da får du opplevelsen og alle polkagrisene med deg hjem. Snakk om perfekt julegave!

Til info: Jeg har vært i Småland i regi av Visit Sweden

Bildene er tatt med Leica CL. Jeg fikk teste kameraet på turen av Bresson. Til vanlig bruker jeg min Leica Q.

Forrige

Slik var det å være dommer i Oste-VM

Bowl med asiatiske kjøttboller og soyaegg

Neste

Legg igjen en kommentar